Muhammed som stråmann

De som viser forståelse for voldelige reaksjoner på fredelige ytringer rettet mot et livssyn eller dets symboler, har stilt seg utenfor debatten om ytringsfriheten. De aksepterer den bare når den ikke krenker dem, og viser dermed at de ikke er enig i selve grunntanken.

Når mange deler ønsket om å skjerme religionen fra satire, skyldes det gudstroens sterke grep om menneskesinnet. De som har en Gud, forholder seg til en makt som står høyere enn menneskene. Det er derfor nettopp krenkelser av det guddommelige føles så personlig. Ateister er ikke så gode til å begripe slikt.

Da europeiske radikalere, liberale og fritenkere reiste opprørsfanen mot kirken, fikk de ivrig hjelp av politiske karikaturtegnere. For å bekjempe mørkemakt, enevelde og overtro, tegnet de spydige karikaturer av Jesus som hadde sex med en gris. Nei, slik var det jo ikke. De tegnet sleipe prester, feite konger og morkne gudebilder.

Nå virker det som vi minst en gang i året tar stilling til karikaturer Muhammed. Mange av ytringene som tar slik satire i bruk, har ikke religionskritikk eller angrep på maktstrukturer som utgangspunkt. Profeten blir brukt som stråmann.

I debatten etter filmsnutten “Musdlimenes uskyld” og tegningene i Charlie Hebdo, har flere fremholdt at det gjelder å røyke ut demokratiets islamistiske motstandere og gradvis venne hele befolkningen ubeskåret ytringsfrihet. Det er en politikk som kan virke i noen land. Men selv der har den en kostnadsside i form av radikalisering og mistro.

I modne demokratier har de såkalte provokasjonene også den fordel at de eksponerer vankelmodige tilhengere a ytringsfriheten. Karikaturstriden i 2006 blottstilte kristne ledere som jattet med mørkemenn fra Det muslimske brorskap. Til slutt gravla debatten Arbeidepartiets tøvete tanke om å gjenopplive blasfemiforbudet. Det er trolig blitt vanskeligere å sensurere kunst i religionstoleransens navn, selv om det er uklart om et stort forlag ville gitt ut Salman Rushdies roman i dag.

Men i umodne demokratier, udemokratiske muslimske land og stater med sterke religiøse rivninger som Nigeria, kan muhammedkarikaturer gi ganske andre resultater. Ekstremister får nye rekrutter, lovforbud skjerpes, redaktører fengsles og menneskeliv går tapt. Moderate krefter kan svekkes og internasjonal dialog blir vanskeligere.

Dette kan verken bestemme de juridiske eller politiske grensene for uforskammede ytringer i frie samfunn. Men det kan kanskje brukes til å skille mellom provokasjoner som Muslimenes uskyld og kommentarer som Sara Azmeh Rasmussens Muhammed-tegning. Og inspirere til flere karikaturer som latterliggjør ekstremister og fundamentalister for å øke avstanden mellom dem og flertallet troende.