Kommentar:

Regissør Federico Fellini brukte visstnok Tazio Secchiaroli (til venstre) som inspirasjonskilde for «paparazzo»-fotografen i filmen La Dolce Vita. Til høyre skuespiller Gina Lollobrigida. Bildet er fra 1964.
Regissør Federico Fellini brukte visstnok Tazio Secchiaroli (til venstre) som inspirasjonskilde for «paparazzo»-fotografen i filmen La Dolce Vita. Til høyre skuespiller Gina Lollobrigida. Bildet er fra 1964.

Samme krav må stilles til kjendisjournalistikken som til annen journalistikk. Det kan tidvis være ubehagelig

Derfor er deler av kritikken mot VG og Thomas Talseth urettferdig.

Publisert Sist oppdatert

Kjendis- og kulturjournalistikken henger tett sammen. Det ene øyeblikket er det et produkt som skal lanseres, det neste handler det om den store kjærligheten. Eller slutten på den. Men menneskene som omtales er de samme.

Oppmerksomheten rundt det første er gjerne ønsket, mens det i veldig varierende grad er et sterkt ønske om det knyttet til sistnevnte.

Man må gjerne mislike kjendisjournalistikken. Den som handler om det private. Men hvis medier som VG, Dagbladet, TV 2 – eller Se og Hør – skal bedrive denne typen journalistikk, er det viktig at de samme kravene stilles som til «ordinær» journalistikk.

Noe som innebærer at det som publiseres skal være riktig. At de som eventuelt utsettes for sterke beskyldninger får mulighet til å svare. Eller litt forenklet: Følger de etiske retningslinjene slik de er nedfelt i Vær varsom-plakaten.

Journalistikk i grenseland

VG-journalist Thomas Talseth opererer i sfæren mellom kultur- og kjendisjournalistikk. De siste dagene er han blitt kraftig kritisert. Først i sosiale medier av Christer Falck, en kritikk som deretter er gjengitt av Nettavisen og Medier24. Og føljetongen fortsetter med mer kritikk i sosiale medier, denne gang fra musikk- og medieprofil Malin Kulseth, som igjen blir gjengitt av Medier24 og Nettavisen. Ett døgn senere kom også Tone Damli Aaberge på bannen, og hun toppet kritikken med en egen hashtag hvor hun oppfordrer andre til å dele erfaringer med nettopp Talseth. Også denne kritikken er omtalt av Nettavisen.

  • Jeg har valgt å ikke lenke direkte til Facebook-innleggene på grunn av kommentarfeltene, hvor det er kommet enkelte sterke personkarakteristikker.

Kritikken fra Falck bærer preg av at han og Talseth har hatt et konfliktfylt forhold lenge. Fra før Talseth startet i VG. Det blir derfor mange påstander. Påstander som forblir ubesvart, siden Talseth selv ikke deltar i debatten. Kritikken fra Aaberge er lite konkret, så fra et prinsipielt ståsted er det mer interessant noe av det som Kulseth trekker fram i sitt Facebook-innlegg. Først og fremst meldingene hun fikk i forbindelse med et samlivsbrudd.

Nå må det legges til at VG tirsdag kveld beklaget overfor Kulseth.

– I dette tilfellet tok vi ikke nok hensyn, uttalte VG-redaktør Rolf Sønstelie til Medier24.

Helt sikkert fornuftig av VG. Ingen redaksjon kommer godt ut av en offentlig debatt om retten til å omtale samlivsbrudd. Saken har likevel noe sider som er verdt å diskutere.

– Kan du bekrefte...

For dem som ikke har fulgt saken i sosiale medier, Nettavisen og Medier24:

Kulseth, som tidligere var gift med musikeren Lars Vaular, forteller i sitt Facebook-innlegg om hvordan hun opplevde flere henvendelser fra Talseth i forbindelse med samlivsbruddet. Dialogen med Talseth har hun delt i sosiale medier, og hun har også gjengitt et brev hun sendte til hans leder i VG.

Et VG som skriver om samlivsbrudd, må få det bekreftet. Da må noen spørre. Og noen bli spurt.

I løpet av én måned i 2018 sendte Talseth tre henvendelser via Messenger til Kulseth hvor han spurte om hun kunne bekrefte bruddet.

Kulseth forteller i sin Facebook-post at dette kom i en vanskelig periode, og først den siste meldingen orket hun å svare på. Da ba hun krast Talseth om å ikke kontakte henne igjen om dette, noe han også bekreftet at han ikke ville gjøre.

Offentlig interesse

Videre skriver Kulseth:

«Poenget mitt med den kortfattede og sinte meldingen til Talseth den gangen var ikke å avfeie at bruddet kunne være av offentlig interesse - det var tvert imot å understreke at han ikke har noen grunn til å plage meg personlig med gjentatte meldinger om det.»

Hun fortsetter:

«I mellomtiden hadde både han og en kollega vært i kontakt med Lars sitt management, og det at han fortsatte å presse meg på det fremfor å akseptere svaret de fikk fra Mikal Telle er hensynsløst og unødvendig. Så viktig er ikke en sak om vår skilsmisse at han skal trenge å presse seg på meg personlig når det er snakk om en artist som har et management som kunne og allerede hadde svart på deres henvendelser.»

Svaret fra managementet var for øvrig at de ikke ønsket å kommentere saken.

I brevet til Talseths overordnede forteller Kulseth at hun cirka ett år senere våknet til åtte ubesvarte anrop etter klokken 23 fra en VG-journalist. Ikke Talseth. Og at VG den dagen har en sak om skilsmissen, basert på en artikkel fra Bergens Tidende. Talseth er en av flere med byline på denne saken.

Kulseth reagerer på telefonene, som telefonloggen viser at kom veldig tett, og det faktum at VG hadde behov for å få en kommentar til noe som allerede var bekreftet i en annen avis.

Noen må bekrefte

Jeg forstår Kulseth. Det er ikke hyggelig å få denne typen henvendelser i en vanskelig periode, og det kan fremstå som helt meningsløst med «terrorringing» sent på kvelden om noe som strengt tatt ikke er en viktig sak for allmennheten.

Personlig er jeg ingen stor forbruker av kjendisjournalistikk, og som middelaldrende mann har jeg for lengst mistet oversikten over hvem som omtales, men skal vi ha denne typen journalistikk, må vi stille samme krav til den som annen journalistikk. Et VG som skriver om samlivsbrudd, må få det bekreftet. Da må noen spørre. Og noen bli spurt.

Erstatter vi kildene i Bergens Tidende-artikkelen – som Kulseth trekker fram – med en uttalelse fra en tenkt politiker, ville VG mest sannsynlig fremdeles forsøkt å hente inn en egen kommentar og ikke nøyd seg med å sitere regionavisen. Kanskje vil man få noe mer. Kanskje tar saken en helt ny vending. Kanskje er også intervjuobjektet feilsitert. I en eventuell konflikt bør man også få fram begge sider.

Så kan man kanskje si at dette ikke er viktig journalistikk. Noe det absolutt ikke er. Men skal man lage den, og redaktørstyrte medier publisere den, må noen grunnleggende presseetiske krav oppfylles. Da vil noen få henvendelser fra journalister som oppleves både meningsløse og ubehagelige.

Opptre hensynsfullt

Et hypotetisk feilsteg er å bryte med punkt 3.9 i Vær varsom-plakaten, om å opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Men PFU ville nok aldri felt VG for Messenger-meldingene til Talseth, selv om det kanskje - ved en klagebehandling - kunne ha kommet muntlig kritikk mot åtte oppringninger i løpet av 11 minutter fra klokken 23.14 til 23.25. Veien derfra til fellelse er likevel et stykke. Saken ble heller aldri klaget inn.

VG-redaktør Sønstelie velger i eposten til Medier24 å beklage begge deler. Han skriver at én høflig henvendelse er greit, men de skulle tatt et manglende svar som nei.

I kommentarfeltet under Kulseths innlegg blir arbeidsmetodene til Talseth beskrevet som «smakløse» og «uredelige». I utgangspunktet vil jeg si at i denne konkrete saken, har han forsøkt å gjøre jobben sin. Det redelige er å ta kontakt.

Samtidig må man på et tidspunkt innse at det er en grense for hvor mange ganger man kan spørre. Er grensen én gang, som Sønstelie gir inntrykk av, eller kan man spørre igjen?

Strammer inn

Jeg vil tro at flere i Rampelys-avdelingen vil oppleve akkurat den uttalelsen fra VG-redaktøren som en innstramming. Kanskje vil noen også oppleve det som en lettelse, slik at man ikke føler seg presset til å mase.

Men en slik grense åpner også opp for nye spørsmål: I hvilke saker er det riktig med kun én henvendelse? Er det kun i kjendissaker? Kun i saker som handler om personlige forhold?

Det er ikke så enkelt det her.

Selv hadde jeg slitt med å sende den første meldingen. Men så jobber jeg heller ikke med kjendisjournalistikk.

For ordens skyld: Thomas Talseth og undertegnede møttes i ulike sosiale settinger i tiden etter årtusenskiftet, men vi har ikke hatt kontakt de siste 15 årene.