Det er i komplettene Dagbladets Bernt Jakob Oksnes finner de gode sakene han vinner priser for

Oppdatert med faktaboks om hva en komplett er.

De ligger kanskje ikke lenge i store hyller i kjelleren. Nedstøvet etter å ha vært urørt i flere år. Nå er de bare et søk unna. Digitale kompletter på en skjerm. Men Bernt Jakob Oksnes blar i dem likevel. Papir eller ei. Og her finner han historiene.

Den prisbelønte journalisten forteller at han vilkårlig velger ut et år og begynner å bla. I sommer, da han hadde et ledig øyeblikk eller to, falt det på 1997. Oksnes begynte å bla.

– Allerede i januar fant jeg åtte potensielle saker som jeg ikke kjente, og som jeg tror mange andre ikke husker. Disse er potensielt gode featurehistorier. Det er livet, døden og kjærligheten. De ligger i arkivene og venter på oss.

– Har du en sjekkliste som skal oppfylles for hva som gjør en god sak, eller sitter det i ryggmargen?

– Du får etter hvert refleks på hva som kan bli stort. Men sjekklisten innebærer noe som kan treffe bredt. Gjerne skal det være noe uforløst og gåtefylt, kanskje litt mystisk. Ofte bare et av dem, som for eksempel rørende historie, forteller han.

LES OGSÅ: – Jeg driver med melodramatisk journalistikk

Oksnes mener long-read som format er underspilt i Norge. De store grandiose fortellingene har ikke ligget så tett til det redaksjonelle brystet her som i for eksempel USa. Men Leserne vil ha det. Tallene fra Dagbladets største saker beskriver han som fantastiske.

Siste oppdatering Journalisten fikk på «Gutten i plastposen» var imponerende 2,1 millioner sidevisninger med en samlet lesetid på 9,7 år. Siden da er den blitt publisert på engelsk og ifølge journalisten trendet i flere land.

Priset blir det også. Denne uken vant Dagbladet kateorien Best writing i Lovie Awards for historien. Foran mediehus som The Guardian og BBC. Stemt fram av publikum. Oksnes er ydmyk. Selv over mobiltelefonen gjenspeiler stemmen hvilken stas prisen er. Hvor hyggelig den internasjonale anerkjennelsen er for både ham selv, og for mediehuset Dagbladet.

Etter den norske suksessen med fortellingen valgte redaksjonen å engasjere en profesjonelle litterær oversetter og så sende historien om den lille gutten som ble funnet i en plastpose på en kirkegård i Oslo.

Dagbladet gjorde noe ikke ulikt med «Våtdraktmysteriet». Nesten som om engelskspråklige versjoner også blir en metode. En del av journalistikken.

– Ja, absolutt. I Dagbladet lager vi universelle verdensomspennende historier. Det handler om å formidle og foredle riktig. Å tilpasse historien til et internasjonalt publikum. Historien om barnet som blir funnet på kirkegård 28 grader kaldt har en bred appell. Vi forstod at den vil treffe hjerte verden over.

Som om ikke publikumsprisen var nok, ble historien tildelt sølv i World Digital Media Award.

Oksnes er jo ikke fremmed for å motta priser. I 2010 mottok han Den store journalistprisen for fortellingen «Den usynlige». En historie om å dø alene. En pristildeling som skapte debatt og kritikk. Kritikk tidligere Journalisten-redaktør Helge Øgrim mente var malplassert.

Så hva er det neste? Jo, jakten på de gode sakene vedvarer, svarer Oksnes. Han blar i arkivene for å finne de fantastiske historiene som finnes dere ute. Når de først er identifisert begynner det systematiske arbeidet med å dyrke fram ideene og få tilgang til dem.

– Det starter gjerne med en grunnide. Jeg er fascinert og berørt av historier fra barndommen om barn som ble forlatt. Derfor ville finne samtlige av disse historiene. Under letingen gjennom de siste 25 årene fant jeg ti slike saker med enten lykkelig eller ulykkelig utgang. I denne fasen fant jeg historien som jeg ikke hadde hørt om før. Gutten i plastposen. Denne saken hadde poesi i seg. Det er verdenshistorie i utgangspunktet som vi prøve å gjøre på en verdig måte.

Fra saken ble identifisert tok det to og et halvt år før den ble publisert. Det var nok flere i ledelsen som ivret etter at saken ble tidligere ferdig, men han fikk holde på. Det er han svært glad for i dag. Det samme gjelder nok også den redaksjonelle ledelsen i Dagbladet.

Et år før saken ble publisert, var den mer eller mindre klar. Men det manglet noe. Gutten selv. Moren.

– Hvordan tilnærmer du deg disse menneskene så lang tid etter?

– Du må være veldig forsiktig og ydmyk. I dette tilfellet skulle vi ha en mor og et barn i en sårbar situasjon til å snakke. Vi var ikke klar over om gutten visste om sin skjebne, det viste seg ikke at han gjorde. Måten vi løste det på er jeg veldig stolt av: At menneskene føler seg ivaretatt og respektert. Vi kunne ikke gjort det på en annen måte. Det blitt litt journalistikk og litt psykologi i tilnærmingen.