Er man fritt vilt i døden?
Årets utdeling av Den store journalistprisen har vakt debatt. Det er bra. Det er viktig å diskutere hva vi kan tillate oss med de døde både når det gjelder bruk av personopplysninger og legeme. Dette er spørsmål Forskningsetiske komiteer arbeider med. Vi tror ikke at de døde tar anstøt av det som skrives, men deres ettermæle kan gjøre det.
Vårt fokus er naturlig nok hva døde mennesker brukes til i forskningssammenheng og ikke i avisartikler, men spørsmålet er det samme: Hva kan vi bruke døde mennesker til? Er det slik at når man er død er man fritt vilt? Kan man genteste dem for å avdekke slektskap, sykdom, etnisk opphav? Kan man skrive hva man vil om vedkommende? Hva med hensynet til slektninger og etterlatte? Og ikke minst, hvem kan ta avgjørelsen om dette på vegne av den døde?
Tilsvarsrett
I Dagbladets artikkel tar journalisten denne avgjørelsen. I beste hensikt blir livet i ensomhet fortalt. Journalistens redaktør undrer seg over at noen kan finne dette kritikkverdig. Dette undrer oss. Et viktig prinsipp i pressen er tilsvarsretten. Hvem kan korrigere det bildet som gis av et menneske når vedkommende er død?
Det fordrer en spesiell aktsomhet i omtale av døde, kjente som ukjente. Debatten rundt prisutdelingen har dreiet seg blant annet om hva vedkommende selv hadde ønsket.
Helge Øgrim mener at denne problemstillingen er nokså søkt, siden ingen kan vite svaret. Noen ganger kan vi faktisk vite litt. Kjenner vi til avdødes religiøse tilhørighet, bør denne tas hensyn til ved forskning på hans eller hennes levninger. Der vi ikke vet noe, bør vi likevel forsøke å avveie eventuelle fordeler mot mulige ulemper ved å gjøre avdøde til gjenstand for forskning eller offentlig omtale.
Publisert skam
Man kan også bruke seg selv. Hva ville jeg ha ønsket? Ensomhet er tabu i vårt samfunn og forbundet med skam. Vi vet ikke om personen som var omtalt i reportasjen følte skam, men sannsynligheten er stor. Ville du selv etter et liv i skam, få denne skammen brettet ut i Dagbladet? Vi personlig hadde kanskje likt å bli intervjuet i live. For oss ville det ha vært (hvis man kunne oppleve det) den ytterste manifestasjonen av skammen at man får den publisert.
I forskningsetikken veier vi opp nytte versus risiko. Hva er nytten her? Ble noen mindre ensomme som følge av artikkelen? I så fall kan det forsvares å fortelle en slik historie om et liv.
Sigrid Skavlid er kommunikasjonsrådgiver og Helene Ingierd sekretariatsleder i Forskningsetiske komiteer.
