– Det passet godt at jeg fikk stige av idet avisa flyttet til Havnelageret. Jeg fatter ikke at de som leder avisa skal sitte i landskap, sier Erling Ramnefjell (64).
– Jeg forstår det slik at saker som krever diskresjon skal håndteres i såkalte stillerom. Man får nesten assosiasjoner til bønnerom…
Han forhørte seg om gavepensjon allerede i fjor høst, men da tilbud om en bedre sluttpakke dukket opp i vinter, valgte sunnmøringen naturligvis det.
Takket av
Nylig ble han behørig takket av etter å ha vært en del av det moderne Dagbladets oppturer og nedturer gjennom nesten 37 år. Som ung reporter ble gisseldramaet på Norrmalmstorg i 1973 og Yom Kippur-krigen samme år skjellsettende opplevelser, som seniorreporter den vanskelige Tønne-saken. Som klubbleder var han med på å få Arve Solstad inn i redaktørstolen. Som avismaker og leder var han sentral i omleggingen til tabloidformatet i 1983 og opplevde sterk opplagsvekst, bare for å nevne noe. Ramnefjell har nemlig bekledd de fleste posisjoner i redaksjonen.
Reporter, nyhetsreporter, vaktsjef, redaksjonssjef, nyhetsredaktør, dobbeltrolle som både nyhetsredaktør og administrativ redaktør, bare administrativ redaktør, assisterende sjefredaktør og konstituert sjefredaktør. Det siste kunne han selv ikke erindre da Anne Aasheim nevnte det i sin tale.
– Det må ha vært en kort periode og er ikke noe jeg har lagt vekt på. Det var neppe så formelt at det sto i kolofonen, men vi har jo tidvis hatt rystelser i toppledelsen.
Frivillig skifte
Bunnefjorden ligger blikkstille nedenfor den ærverdige gamle villaen på Nordstrand og knallrøde tulipaner pryder den velstelte hagen. På terrassen nyter den nybakte pensjonisten maisola i kortermet skjorte. Timingen synes optimal. Det kjennes riktig å kaste seg ut i det nye livet mens helsa er i behold.
– Jeg er heldig som fikk gå på de betingelsene jeg fikk, og på det tidspunktet da livet utenfor kontoret er på sitt herligste, bemerker han.
Etter 20 år som leder meldte Ramnefjell i 1995 frivillig overgang til de skrivendes rekker. Utsiktene til å måtte ta seg av dataomlegging i tillegg til mangfoldige administrative oppgaver fristet ikke. Han mintes at gleden over å formulere seg var det som tiltrakk ham ved yrket, og tok opp blokka igjen.
Det viste seg å være et lykkelig veivalg. Gamle ordkunster var ikke glemt og han vant fort respekt som en god observatør med blikk for detaljene og evne til å skape språklige bilder. Samtidig føltes det som et privilegium å kunne distansere seg fra den løpende debatten om hva som er riktig og galt for Dagbladet etter å ha levd med de utfordringene i årevis.
– Dessuten hadde jeg nok med å skjøtte jobben som skrivende reporter. Det var en kraftig omstilling og en bratt læringskurve. Som sjef blir man fort vendt innover i organisasjonen og får et mer overfladisk forhold til viktige samfunnsprosesser.
Bedre liv
Men den viktigste konsekvensen av jobbskiftet var at han fikk et bedre liv med mer tid til kona og de to sønnene, til venner, til hytteliv og stell med hus og hage, og til å spille golf.
– Jeg oppdaget at det fantes et tilnærmet fullverdig liv utenfor Dagbladet. Derfor har jeg aldri sett med bekymring på at min tid i avisa gikk mot slutten, sier Ramnefjell, åpenbart glad for at han unngikk skjebnen til den tradisjonelle pressemannen. Han som ikke har noe liv utenfor redaksjonen, og som får identiteten klippet over når han en dag står der uten visittkortet fra avisa.
– Tilværelsen som reporter og kommentator har vært en god forberedelse til pensjonistlivet?
– Ja, ikke at det har vært noen nedtrapping. Men du får gode kunnskaper om samfunnet og mer balanse i tilværelsen. Jeg er blitt en mye roligere og tidvis kanskje også en hyggeligere mann, sier Ramnefjell.
Bråsint
Kolleger i samfunnsavdelingen og lederavdelingen forteller om en befriende replikk, et oppkomme av gode historier og imitasjoner, og en kunnskapsrik og omtenksom støttespiller. Hans tidligere undersåtter byr på et annet bilde. En kontant og streng sjef, som krevde mye både av seg selv og andre. En konkurransemann som var snar med å påpeke tapte saker og ikke like flink med rosen. Skjedde det noe stort, visste de at han straks sto i døra med replikken «Er vi der?» .
– Jeg var bråsint, og kanskje også ufin. Jeg har en replikk som ikke alltid ble brukt like skjønnsomt når jeg følte noe måtte markeres. Konkurransen med VG gjorde meg litt fartsblind. Jeg ville ha det beste resultatet for avisa, men var ikke flink nok til å se reporterne. Jeg er blitt betydelige mildere og vet at det ikke bare er å ta et par telefoner så har du et oppslag.
Han har jobbet under åtte ulike sjefredaktører.
– Solstad er uten tvil det moderne Dagbladets store redaktør. Han var sjefredaktør i 17 år, kompetent, fargerik og klok, en komplett avismann og leder, lyder Ramnefjells analyse.
– Han henrettet ikke folk for åpen scene, men hadde en fabelaktig evne til å si ting ut i lufta uten at meldinga hadde personlig adresse. Men budskapet var ikke til å misforstå. Andre ganger kunne han være generøst overbærende.
Klasse for seg
Ifølge Ramnefjell var ikke Solstad kontroversiell før han ble sliten og ikke lenger deltok like aktivt i prosessene. Ytterst få gledet seg over at redaktøren gikk av i forbindelse med motstanden mot det interne fornyelsesprosjektet Avis 90.
– Min gode venn Bjørn Simensen satte jeg også stor pris på å samarbeide med. Han sørget for at Dagbladet var først med søndagsavis i vår tid, og under hans ledelse oppnådde vi i 1994 de høyeste opplagstall i avisas historie. Men han blir neppe sur hvis jeg sier at Solstad er i en klasse for seg i Dagblad-historien.
For egen del trekker han fram overgangen til tabloid og årene etterpå som den aller morsomste perioden.
– Det var en fantastisk tid med stor entusiasme. Og vi fikk resultater vi ikke har hatt verken før eller siden. Da opplagssvikten kom, var det nok flere enn jeg som følte at vi ikke helt visste hva som traff oss.
Dagbladet har forsøkt å stanse tilbakegangen med å satse på det etablerte fundamentet debatt, kultur og feature, samt analyse- og kommentarstoff. Men problemet har vært å finne fotfeste for nyhetsdekningen.
– Jeg tror det er her Dagbladets største utfordring ligger. Avisa må satse enda hardere på egne nyheter, til tross for at det er mer krevende faglig og ressursmessig enn noen gang.
– Så Dagbladet «er ikke der»?
– Nei, vi er vel ikke det når det gjelder nyhetsdekning.
Tønnes skjebne
Vi spør hva han husker best fra sin siste periode. Ramnefjell titter ned på belegningssteinen noen stille sekunder før han svarer.
– Jeg var en av tre reportere som jobbet med Tønne-saken. Jeg vil ikke si så mye mer enn at den ligger der og gnager. Vi sa til Journalisten, samme dag som den kritiske evalueringsrapporten ble lagt fram, at vi tok selvkritikk på at vi ikke jobbet mer for å få mannen i tale helt i begynnelsen av saken. Om det hadde gitt den et annet forløp blir likevel bare spekulasjoner. Han valgte å unngå oss. Det er det jeg vil si om dette.
– Men hva synes du om at Tønnes skjebne er blitt noe folk fort viser til når de utsettes for medieomtale?
– Den er blitt et skjold som nær sagt kreti og pleti søker beskyttelse bak. De vil ha et vern som ikke er spesielt saklig begrunnet, samtidig som de gjør seg større enn de er. På den annen side har vi godt av å bli minnet om at det ikke er særlig morsomt å bli utsatt for mediekjør.
– Vi har snakket om skjellsettende hendelser i ditt yrkesliv. Da kommer vi ikke utenom drapet på Carsten Thomassen?
– Det var et sjokk. Carsten var en av de dyktigste i vårt yrke, og en av de mest sympatiske. Vi var glade i Carsten. Han var en kjær kollega og venn som vi sakner hver dag. Han hadde en lysende framtid foran seg i Dagbladet. Noe av det spesielle ved ham var at han var så lavmælt. Han hadde blitt en dyktig leder. Uten behov for stillerom…
