Hver dag starter med blanke ark. Ingenting er planlagt, ingen saker ligger over fra dagen før

Rett over hovedinngangen til NRK, vegg i vegg med Debatten, bor Dagsnytt 18. Kun en liten glasskjerm skiller dem der oppe i tredje etasje i TV-bygget på Marienlyst.

To vaktsjefer bytter på å jobbe morgen og kveld – et par researchere og to programledere bytter på å gjøre resten av jobben.

Den lille redaksjonen pakker seg inn i et møterom for å planlegge kveldens sending denne aprildagen. Journalisten er med på følget.

Blokka er tom

En hel times sending skal fylles, så langt har de ingenting på blokka.

– Abort og Venstre har Sigrid holdt i? Eller? spør vaktsjef Anne Katrine Førli.

– Hva har dere gjort på det som skjer i Sverige, spør en, det må vi jo ha!

– Det er spennende, veldig spennende, utbryter en annen.

Saker diskuteres og fordeles samtidig som klokka tikker. De er effektive, først én runde på saker, så en til. Det er åtte timer igjen til sending idet møtet avsluttes og alle går hvert til sitt. Konturene av kveldens sending kan skimtes i det fjerne.

– Nå har jeg sendt en melding til meg selv som er helt uforståelig, sier Sigrid Sollund og ler. Den etter hvert så kjente programlederen setter seg ned foran skjermen og drar fram en pose med nektariner fra vesken samtidig som hun leser seg opp på en full innboks. Frukten er grønn av mugg, men det virker det ikke som om hun legger merke til.

– Vi må prøve å få inn noen svenske stemmer, sier Sollund til vaktsjef Førli. De sitter på hver sin side av en øy med fire pulter. De fortsetter diskusjonene fra møtet.

– Det er jo flere debatter her, vi må ha med begge sider, vi må ha med ulike perspektiver inn, vi kan ikke velge oss en, sier Sollund.

Hvem mener hva?

Spellemann, Ukraina, Sverige og abort. Det er store saker som skal diskuteres under dagens sending, og det er mye å sette seg inn i.

Det er varmt i lokalet, sola står rett på de store vinduene, varmeovnene står fortsatt på, noen glemte visst å skru dem av før påske.

Temperatur er tross alt viktig i et debattprogram. Hvem kan mene hva, er det noen som mener det motsatte - og kan de i det hele tatt møte i studio?

Spellemannprisen skal diskuteres. Artisten Tønes kan, men han er hjemme på Vestlandet et sted og vil ikke møte i studio, og hva mener han egentlig? Er han sur nok? Olaug Bollestad er også med fra Rogaland, men når?

Mye av jobben er å planlegge. Overtale folk til å stille til debatt, og selv om det klokka 12 kan virke som om planen for sendingen er klar, kan det veldig fort skje ting som gjør at de må stokke om, omprioritere, forteller vaktsjefen.

– Det har jo skjedd at jeg har kasta ut en gjest midt i sendinga fordi det har skjedd ting underveis, ler hun og ser bort på Sollund som strekker seg etter posen med nektariner.

– Oi, sier hun idet hun innser at mellommåltidet ikke nødvendigvis er spiselig, og snur seg tilbake til pulten.

–Det et stort puslespill hver eneste dag, det er vanskelig å få til, forteller hun.

– Har vi de riktige aktørene, treffer vi på merket når det gjelder vinkling, får vi med oss de mest sentrale spørsmålene, har reporterne skjønt saken, har gjestene forstått saken. Vi må hele tiden være åpne for å finne de mest interessante sakene, og ikke henge oss fast i det utgangspunktet vi hadde.

Samtidig er det en del praktiske ting som skal klaffe. Folk som ikke vil komme, folk som ikke kan komme, noen som ikke vil møtes.

– Noen kan bare tidlig i sendinga, andre kan bare seint og hvordan kan vi få dem til å møtes, plutselig sitter vi der og bestiller barnevakt til gjestene våre, ler hun, og fortsetter:

– Så kommer journalistikken i tillegg. Kan jeg tematikken godt nok til at jeg kan kaste meg ut i sending, ikke forholde meg så mye til manus? Noen ganger forholder jeg meg mye til spørsmålene vi allerede har skrevet, mens andre ganger gjør jeg ikke det.

En pust i bakken

Fem dager i strekk jobber Sollund som programleder før kollega Espen Aas tar over én uke. Det er lange vakter som varer fra klokka 9 om morgenen til 19 på kvelden. I løpet av de ti timene er det sjelden hun får en pust i bakken, det er det rett og slett ikke tid til.

– Jeg pleier vanligvis å duppe av i stolen, sier hun. Klokka er 15.00 og hun er på vei ned trappa mot sminken.

Det er kun programlederne som blir sminket i NRK, gjestene må klare seg selv.

I Sollunds slanke sminkemappe ligger det en maskara og noen enkle farger.

– Du skal se mappa til Dagsrevyen-folka, sier hun og ler, den er så full at den buler ut.

I stolen får hun tid til å tenke, slappe av, fokusere på jobben som skal gjøres senere.

– Skjer det at du mister kontrollen?

– Ja, i hvert fall om jeg skjønner underveis at vi ikke helt har skjønt saken. Det kan også skje under overlevering. Om det viser seg at jeg har misforstått hva vi skulle snakke om eller om ingen har snakket med debattantene, og vi ikke har oversikt over hva de kommer til å si og hva de mener, det kan være ubehagelig.

– Det har skjedd at folk har kommet med ganske så drøye påstander på lufta, det er vanskelig takle. Å prøve å stoppe det, er ikke enkelt.

På overtid

Klokka er 16.00 og det begynner å småkoke i redaksjonen. Alle snakker i telefonen samtidig. Researcherne ringer opp igjen gjester som har sagt ja til å være med i sendingen. Bakgrunnssamtaler er viktig. Hva kommer de til å si, kommer de til å prate mye, eller lite?

– Ingen er klare, vi venter, sier vaktsjefen til Sollund.

Som programleder må sakene sitte. Hun må derfor ha overleveringsmøter med alle. Egentlig skulle møtene ha startet for en halvtime siden, men ingen saker er klare.

Lufta som for bare noen timer siden var varm, er nå blitt enda varmere og tettere. Tar du en titt ut av vinduet, ser du en av årets første sommerdager. I tredje etasje er det ingen som enser det. Det knatrer i tastaturer, klokka nærmer seg sending.

– Nå er overrekkelsen litt forsinka her. Da blir det fort litt stress før sending. Det er en litt mer stressa Sollund som prater nå.

– Det er ikke sikkert Spellemann trenger 12 minutter, sier den nye vaktsjefen, Gro Arneberg. Hun har tatt over stafettpinnen fra Førli, og skal ha ansvaret i kontrollrommet under sending.

Trekkspillsaken

Puslespillet legges sakte, bit for bit. Hver sak får vanligvis mellom fem og 15 minutter, første sak er ofte litt lenger. Er det en duell mellom to personer, får de gjerne åtte minutter.

– Vi må alltid passe på at den siste saken skal leve lenge. Plutselig er den annen sak som har falt, så den siste saken må fungere som et trekkspill, sier Sollund.

Det er ikke alltid det trekkspillet fungerer så godt. Sollund begynner å fortelle:

– Det var ganske tidlig i pandemien. Peder Egseth, rådgiveren til Erna Solberg, hadde invitert til fest på Nesodden, selv om hele Oslo var nedstengt. Saken var satt som siste sak på programmet den kvelden og Kjetil B. Alstadheim og Gunnar Stavrum var invitert inn for å diskutere.

– Den saken var helt død etter fire minutter og fortsatt hadde jeg fem minutter igjen av sendingen. Det å klare å holde det gående da! forteller Sollund og puster sakte ut.

– Ja da må vi jo bare snakke da. Til slutt sa jeg bare:

– Ja, vi har jo snakket om en del andre ting gjennom sendinga her, har dere dere kommentarer til det?

– Da trodde de jeg tulla, de sekundene gikk fryktelig sakte, forteller hun.

Det er litt over en time igjen til sending, og Sollund virker hakket mer utålmodig der hun sitter ferdig sminka.

– Den introen på Sverige-saken må vi være veldig nøyaktige med, sier Sollund til vaktsjefen.

– Har noen en bakgrunnssak om Sverige? roper hun ut i lokalet uten å få svar.

Tentamen

En etter en har researcherne overleveringsamtaler med Sollund. Hva handler saken om, hvordan er menneskene som skal diskutere, hva mener de, hva kommer de til å si?

– Neste! roper kollega Erik Berg før han reiser seg. Han har nettopp avlevert rapport om Sverige og koranbrenningene.

– Det føles litt som tentamen, nesten hvisker researcher Iris Andradottir, idet hun reiser seg opp og tar over stolen Berg nettopp har sittet i. Det gjelder å kunne alle detaljer når informasjonen skal overleveres, og det er viktig at programlederne har forstått hele saken før de møter i studio.

– Dette lovforslaget har du ikke skrevet noe om?

Sollund er strengere, klokka nærmer seg 17.00, stemmen hennes har endret seg, litt på samme måte som når hun sitter i studio.

– Nå er det «trailing» om fem, roper vaktsjef Arneberg

Trailingen skjer fra pulten. Sollien tar på seg øreklokkene og får kontakt med Studio 2.

Hun endrer stemmen igjen, gjør den roligere og mørkere, og forteller eteren om dagens Dagsnytt 18-sending.

Idet hun tar av seg øreklokkene, får hun beskjed om at en av de som skulle møte i studio har trukket seg.

Samtidig på den andre siden av glassveggen, surrer det hissig. Det diskuteres og løpes, tavler skrives på. Debatten jobber i et større team.

– Nå endrer vi her! Høres fra andre siden av glassveggen. «Hva mener regjeringa», står det på en tavla som skimtes gjennom glassveggen.

– Han går i sminken nå håper jeg, sier en annen og refererer til programleder Fredrik Solvang som fortsatt sitter lutrygget over tastaturet.

To tomler opp

Stresset smitter over glassveggen.

– Nå er det litt stress, jeg må gå igjennom alt. Nå er jeg litt stressa her, sier Sollund og ser seg raskt rundt i lokalet.

Siste gjennomgang og aller siste spørsmål finpusses.

– Skrives Spellemannprisen med eller uten s? spør hun, ingen svarer denne gangen heller.

Det er fire minutter til alle må være på vei ned til studio.

– Er det systematiske voldtekter? nærmest roper Sollund ut i lokalet og referer til Ukraina-saken. Hun venter ikke på svar før hun rasker sammen tingene sine og haster ned trappa til studio.

Klokka på veggen slår 18.00 og jingelen som skulle ha kjørt kommer ikke.

– Hvorfor virker ikke du da? Er det en som spør litt oppgitt. Sollund ser opp, og rekker akkurat å bli litt stressa, før introen høres i hele lokalet.

– Hysj! Nå må alle være stille!

Klokka er 19.00 og sendingen går likevel uten altfor store problemer. Tønes var akkurat så sur som de håpet han skulle være, og vaktsjefen kommer smilende ut av kontrollrommet med tomlene i været idet Sollund pakker sammen studio.

– I dag har det vært mye styr, sier vaktsjef Arneberg og puster ut.

De gir seg selv en liten pust i bakken, klapper hverandre lett på skuldrene og pakker seg sakte ut i den varme sommerkvelden. Det er tross alt bare tretten timer igjen til morgendagens blanke ark skal fylles.