Det er på tide at pressen reflekterer over sitt bidrag til ruspolitikken

Rusreformutvalgets rapport viste at straff ikke kan forsvares, at offentlig panikk har formet politikken, og at menneskerettsbeskyttelse er aktuelt. Debatten har siden blitt mer polarisert, mye takket være aktører som ikke vet å skille fornuft fra ekstremisme. Etter 60 år med ruspolitikk på totalitære premisser er ikke bare politikken, men samfunnsdebatten preget av urimelig autoritært tankegods, og prinsipielle motforestillinger er nødvendig for å sikre effektiv minoritetsbeskyttelse.

Bare vektlegging av menneskerettigheter kan avklare omfanget av vilkårlig forfølgelse, og Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) gikk derfor sammen med Pasientforeningen for sikker cannabisbruk (PASCAN) om en demonstrasjon utenfor stortinget den 22. september, hvor behovet for ansvarlighet var fokus.

Denne dagen kom aktivister fra en rekke byer til Oslo for å fremme menneskerettigheter. I flere timer var Eidsvolls Plass preget av musikk, appeller, og cannabisrøyking, uten at politiet grep inn. Markeringen avsluttet med at store bunter av cannabisplanter ble levert til Stortinget, i håp om at politikerne ville tette et lovløst rom, men aktivistene fikk beskjed om å ta med seg plantene hjem.

Dette var ikke aktuelt for demonstrantene. De tok med cannabis til Eidsvolls plass for at politikerne eller rettssystemet skulle ta ansvar, og samtlige planter ble satt igjen på trappa til Stortinget. Sikkerhetssjefen lovte at forholdet ville bli anmeldt, men Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) har ennå ikke hørt fra myndighetene etter markeringen. Et rettsoppgjør må allikevel til, og som ansvarlig for aksjonen har AROD gitt Riksadvokaten beskjed om å ta ut tiltale, ellers vil neste demonstrasjon foregå utenfor riksadvokatens kontor.

Medias unnfallenhet

Det er ikke uten grunn at det norske folk forblir ukjent med dette bildet. Ingen av de etablerte pressehusene rapporterte om den historiske begivenheten, og dette åpner for spørsmål om medias rolle. NRK, ikke minst, synes å ha sviktet sitt samfunnsansvar, for i 60 år har statskanalen formidlet totalitære perspektiv mens rettighetsorienterte motforestillinger forblir ignorert. Det sier seg selv at offentlig panikk ikke kunne vært videreført fra tiår til tiår om debatten var mer nyansert, men det har vært tabubelagt å gi plass til vår tids største rettighetskamp.

Denne kampen handler om at rusbrukere i tretten år har gjort gjeldende menneskerettsbrudd og krevd en rettighetsanalyse. Det tilfaller de ansvarlige for ruspolitikken å gjøre en slik analyse, men departement og Storting har ikke villet se på forholdet mellom mål og middel. Siden Høyesterett avviste problemstillingen i 2010, uten begrunnelse, er rundt 500.000 straffesaker konstitusjonelt omstridt.

I flere titalls avisinnlegg har nyansene rundt dette blitt drøftet. Vi har vist sammenhengen mellom rusreformutvalgets påvisning av offentlig panikk og menneskerettsbrudd, men NRK har konsekvent unnlatt å dekke dette bildet.

Hvordan er dette forenlig med statskanalens ansvar for folkeopplysning? Ifølge vedtektene har NRK «som oppgave å avdekke kritikkverdige forhold og bidra til å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner», men i 13 år har NRK sett vekk fra et omtvistet rettighetsbilde. Ikke én gang har statskanalen gitt oppmerksomhet til etterkrigshistoriens største overgrepssak, så hvor er den «saklighet, analytiske tilnærming og nøytralitet» som skal etterstrebes? Hvor er den «arena for debatt og informasjon» som er nødvendig for at «virksomheten skal preges av høy etisk standard»?

Det er på tide at ikke bare NRK, men resten av pressen reflekterer over sitt bidrag til ruspolitikken. I tider med offentlig panikk kan media gjøre en viktig innsats for å helbrede nasjonens psyke, for samfunnet vil være splittet på grunn av feilinformasjon. Prinsipielle motforestillinger er avgjørende for et oppgjør med fordommer som har fått råde, og et menneskerettslig perspektiv må til.

Heller enn å gi plass til forbudstilhengere som klager over tonen i debatten, bør pressen derfor arrestere aktører som vil straffe på tilbakeviste premisser. Colombias president Gustavo Petro definerte nylig narkotikaforbudet som «et folkemord», og sa til FN at «demokratiet vil dø» om ikke staten tar kontroll over narkotikamarkedet. Det er dette som er sannheten om narkotikapolitikken, og det er presseetisk uforsvarlig å hvitvaske forbrytelser mot menneskeheten.

Når kommer et etterkrigsoppgjør?

Det er slik ettertiden vil huske dette eksperimentet. Forbudet begynte med en reversering av grunnlovfestede prinsipper, og man antok at dette ville gi et narkotikafritt samfunn innen 25 år. Slik gikk det ikke. Som alkoholforbudet på 1920-tallet, ble resultatet i stedet økt kriminalitet, stigmatisering, frihetsberøvelse, sykelighet, og dødelighet, og det er derfor det sivile samfunn aksjonerer mot staten. Vi gjør dette fordi staten har en forpliktelse til å ta påståtte menneskerettighetsbrudd på alvor, fordi vi er 13 år på overtid, og fordi politikerne i 60 år har tatt nasjonen ned et konstitusjonelt sidespor.

Om forbudet ikke er egnet til å nå målet om et narkotikafritt samfunn, gjenstår bare to valg. Vi må overlate markedet til kriminelle eller la staten ta kontroll, men politikerne vil ikke forholde seg til dette regnestykket. De fortsetter i stedet å agitere for straff, og enden på visa vil bli en sannhets- og forsoningskommisjon. Det er dette som er påkrevd for å rette opp i den umoral som er satt i system, og det er på høy tid at pressen bidrar heller enn å dekke over en rettsskandale.

LES OGSÅ:

Politiforums fokus – hvor er menneskerettighetene?