Han er så ung, denne nye sjefen i BT, som har fått slik en tøff start i redaktørstolen. Det er det de alle kommer tilbake til. Hans unge alder.
- Jo da, jeg er ung, flirer 34-åringen.
- Men for å være helt ærlig, så tror jeg faktisk at det går over.
Egentlig er vel dette med Håliens alder bare en ren formalitet. I flokken av lojale medarbeidere er det stor enighet om at sjefredaktøren er født en god del eldre enn de fleste av oss.
Satt på bombe
Det alle lurer på er hvordan sjefredaktøren kunne sitte på bomben i to måneder uten å detonere den.
Einar Hålien visste at Håkon B. Schrøder hadde levert fortrolig informasjon til politiet. Han gjorde tilsynelatende ingenting, og må tåle hard kritikk for at han holdt hendelsen skjult.
- Håpet du virkelig at det bare skulle gå over?
Einar Hålien vil helst ikke snakke om hvorfor han ikke tok affære. Det skal for evig bli en sak mellom han og journalisten.
- Dette er en intern personalsak, kommer det inntrengende.
- Det burde ikke være så vanskelig å forstå at jeg ikke kan si noe mer om noe som berører en av mine medarbeidere.
- Enkelttilfelle
Så får vi altså ikke svar på det vi lurer aller mest på. Hvorfor redaktøren ikke ryddet opp mens han ennå hadde sjansen?
- Realitetene er de samme uansett, skyter han inn.
- Det Schrøder gjorde var galt, og nå er det kjent. Jeg ser alvorlig på det som er skjedd, men dette er tross alt et enkeltstående tilfelle.
- Men dersom pressen ikke hadde skrevet om saken, skulle journalisten da bare ha fått drive på som før?
- Jeg må si jeg er overrasket over at journalistenes eget fagblad ikke respekterer at jeg ikke kan snakke om intern personalpolitikk, svarer han oppgitt. Og vi lar saken ligge.
Ingen historiegransking
Pragmatiske Hålien diskuterer heller det prinsipielle ved bergensjournalistenes nære bånd til politikammeret. Han mener den siste tidens kritikk er blitt ekstra kraftig fordi Schrøder-saken har falt sammen med gjenopptagelsen av de såkalte Boomerang-sakene.
- Med unntak av Schrøder-saken har jeg ikke sett uheldige bindinger til politiet i min tid i avisen. Noen av kritikerne mener avisen har vært i lommen på Bergens-politiet helt tilbake til begynnelsen av 80-tallet. Dette er selvfølgelig alvorlige beskyldninger og kan ikke uten videre avfeies som tull.
Men det er ikke min oppgave å drive historiegransking og felle noen dom. Min oppgave er å se fremover, sette opp målsettinger for journalistikken og grenser for etikken i avisen.
Denne prosessen mener redaktøren at både han og journalistene er midt oppe i. Det blir snakket etikk og moral i redaksjonslokalene i Bergens Tidende.
Edruelige gløtt
Hålien vil på ingen måte bruke ordet oppvask om det som skal skje i Bergens Tidende i tiden fremover. De som venter på en storrengjøring med påfølgende hoderulling, vil ifølge redaktøren bli meget skuffet.
- Egentlig er det hele utrolig overdrevet. Skal vi tro på en mann som Andreas Skartveit har ikke vi i BT hatt et edru etisk gløtt på 20 år. Tenk litt på det. Dette faller på sin egen urimelighet.
Einar Hålien bruker leserne som garantister for at det tross alt har vært etiske glimt i redaksjonslokalene de siste 20 årene.
- Dersom vi virkelig hadde vært så etisk forkvaklet som folk vil ha det til, tror jeg faktisk leserne hadde vendt oss ryggen for lenge siden.
Han vil likevel ikke bagatellisere det som er skjedd.
- Den massive kritikken er i seg selv blitt det største problemet, mener Hålien.
- Så hadde ikke kritikken fra omverdenen vært der, så hadde ikke dette vært noe problem?
Jo da, problemet hadde nok vært der. Men for Håliens del er historien om journalisten som leverte fortrolig materiale til politiet en historie det nå er ryddet av veien. Det største problemet er habilitetsproblemet som er oppstått i kjølvannet av Schrøder-saken.
Perverst
34-åringens karrierevei har så langt vært en sann solskinnshistorie. Etter endt journalistutdanning i Volda, bar det rett inn i Dagsnytt, der han jobbet både som vaktsjef og som gravende journalist.
Som 29-åring ble han headhuntet til Bodø, som distriktssjef i NRK. Etter to tøffe, men vellykkede år nordpå var han i 1995 klar til å lede NRK Hordaland. Det skal godt gjøres å finne et eneste menneske langs veien som ikke unner han suksessen.
Etter et halvt år i redaktørstolen i BT, ser det ut til at han er rett mann også her. Så smeller bomben. Schrøder-saken er det håndfaste beviset på at det virkelig eksisterer nære bånd mellom bergensjournalistene og politiet. Her får unge Hålien endelig litt motgang han også, tenkte nok mange.
- Kall meg gjerne pervers, men det har vært litt all right også, flirer ferskingen.
- Du blir liksom ikke skikkelig døpt som redaktør i denne avisen før du har fått kjørt dei litt rundt saker som berører journalistenes forhold til Bergen politikammer. Husk på at det nå er til sammen fem redaktører som gjennom 20 år har levd med politivold-sakene.
- Føler du det ikke enormt urettferdig at du nå skal få 20 års elendighet trædd nedover skuldrene?
- Du er inne på noe der. Jo da, jeg skulle nok gjerne ha sett at jeg kunne ha fått lov til å gjøre mine egne feil.
Så trekker han litt på det. Han trekker tilbake dette med feil. For feil ønsker han ikke på noe tidspunkt å begå. Men han skulle gjerne ha likt å forsvare noe han selv hadde vært med på.
På toppen
For kjøpmannssønnen fra Fagernes er redaktørjobben i Bergens Tidende, den absolutte karrieretoppen. Høyere enn BT kommer han ikke.
- Det er her den klassiske journalistikken finnes, slår han fast.
Det er i tillegg mye lettere å vite hva han kan sjefe over i BT. Da han jobbet i NRK Hordaland var det et sammensurium av lokale, regionale og riksdekkende områder å bestemme over. I tillegg var det både radio og tv som han delvis eller helt kunne sjefe over. I avisen er det mye enklere. Her er han rett og slett ansvarlig for det redaksjonelle produktet.
Det er ikke penger og prestisje som gjør at han selv etter to attraktive sjefjobber hevder å ha nådd enda høyere. Det er liksom noe spesielt med å lede den turbulente regionsavisen på Vestlandet. Prestisje er en del av jobben, selv om han aldri så hardnakket hevder at det ikke er den som driver han.
- Klart det er prestisje forbundet med å lede avisen, men det er minst like mye kjeft skal jeg si deg.
Kjeft uten mål og mening
Jo da, det har vært mye kjeft å få i det siste.
Selv mener Hålien at det meste av den har vært uten mål og mening.
Han savner en nyansert debatt omkring hele den kontakten som har vært mellom journalistene og Bergens-politiet. Men han vil på ingen måte være med på at det har vært en spesiell ukultur i Bergens Tidende. Der i gården har de ikke mer å svare for enn det journalistkorpset ellers i landet har. Her har det ikke skjedd noe som er verre enn andre steder.
- I alle fall ikke i min regjeringstid, legger han bestemt til.
Ser fremover
Einar Hålien bekrefter til fulle de solide karakteristikkene som blir gitt av han. Han er pragmatisk, lojal og ryddig er gjenklangen fra folk i bransjen. Og så vil han gjerne gå videre og se fremover. Spøkelsene fra fortiden vil han ikke ha noe med å gjøre. Nå vil han øke opplaget, bli ferdig med politivold-sakene og løye vinden fra Schrøder-saken.
Blant undersåttene i avisen finnes det mange som gjerne skulle ha lett frem spøkelsene fra fortiden og tatt et nådeløst oppgjør med dem. De finnes de som frykter at alt ubehaget den siste tiden vil føre til selvsensur istedenfor selvkritikk. De har ikke noen tro på at turbulensen bare vil gå over av seg selv.
En helt vanlig avis
Ifølge sjefredaktøren kan medarbeiderne i Vestlandets storavis trygt se fremover.
For ifølge han er ikke de siste ukers avsløringer om nære bånd mellom BT-journalister og politiet mer enn en enkeltsak.
For øvrig er Bergens Tidende en helt vanlig avis i Norge.
