Lisboa, Portugal, januar 2017: Ines og Manuel (t.v) og Bucharest, Romania, april 2018: Andrei og Alessia.
Lisboa, Portugal, januar 2017: Ines og Manuel (t.v) og Bucharest, Romania, april 2018: Andrei og Alessia.

I fem år reiste han rundt i Europa med et kamera fra 1969. Så satte et virus en stopper for prosjektet

Fotografen rakk å besøke 38 land. Nå stilles bildene ut.

Publisert Sist oppdatert

Vi er i mars 2015. Det er dårlig stemning i mediebransjen, opplagstallene synker og avisene må en etter en snøre igjen pengesekken. Paul Sigve Amundsen sitter i Bergen og er sikker på at hans siste dager som frilansfotograf er talte. Han bestemmer seg for å dra på en aller siste reportasjetur for Bergens Tidende (BT).

Om fotografen:

Paul S. Amundsen (f. 1976) er en frilansfotograf basert i Bergen. Han har om lag tjue års erfaring fra flere av landets største mediehus, samt en rekke fagblader og magasiner i inn- og utland, inkludert New York Times og Politiken. I 2018 ble han kåret til Årets fotojournalist i Norge.

Stort format

Det var flyktningekrise og Hellas var i ferd med å gå konkurs da Amundsen vendte snuta sørover i Europa.

I bagasjen hadde han med seg et storformatskamera fra 1969, nærmere bestemt et Linhof Technica. Parallelt med at han leverte reportasjebilder fra turen til BT, satt han opp Linhofen og fotograferte landskap og folk han traff på veien.

Turen i 2015 var starten på et fotoprosjekt som skulle ta fem år å gjennomføre.

Fotografen og storformatskameraet et sted i Sør-Europa.
Fotografen og storformatskameraet et sted i Sør-Europa.

– Det er jo ofte sånn i begynnelsen av et prosjekt at du har tanker om hvordan det skal se ut hva skal det bli, hvordan bildene skal være og hvordan det skal henge sammen. De tingene kom på plass etter hvert som jeg fortsatte å reise, forteller Amundsen fra sitt hjemmekontor i Bergen.

Der har han vært siden verden stengte ned i mars 2020. Prosjektet fikk en bråstopp da korona-pandemien stengte grensene.

– Jeg har dratt med meg storformatskameraet gjennom 38 land. Utrolig nok har det blitt en slags dokumentar på Europa før alt stengte ned.

Det eneste som var fastlagt var reiseruta. Utover det handlet det om å dra innom steder han tenkte kunne være av interesse.

Han stoppet folk langs veien og spurte dem rett ut om han kunne ta bilder av dem. Det var sjelden folk sa nei.

Liepaja, Latvia, juni 2016.
Liepaja, Latvia, juni 2016.

– Det har vært mye tråkking gjennom byer og steder i Europa for å finne folk jeg kan ta bilder av. Jeg er veldig selektiv og har spurt ganske få, samtidig har det vært litt styrete, for det er veldig begrenset hvor mange bilder jeg kan ta på denne måten. Mange har blitt overrasket da jeg tropper opp med et så stort kamera. Det er et tungt kamera å dra med seg og jeg har jo gått mange mil.

Et storformatskamera er som navnet tilsier, et ganske stort kamera. Negativene er store, hele 10 x 12 centimenter. Du får kun én mulighet til å ta et bilde før du må bytte negativ. Det er ikke mye feilmargin å gå på.

Liepaja, Latvia, juni 2016: Edgars og Karlis.
Liepaja, Latvia, juni 2016: Edgars og Karlis.

– Jeg tok vanligvis to bilder for hvert portrett. Du tar bildet, snur kassetten og tar et bilde til, og hvis jeg føler det er et bra portrett på gang, så tar jeg av og til en kassett til. Og det er det. Det er gøy, og samtidig veldig frustrerende. Det er så mye styr - og så mye som kan gå galt.

Øst og vest

Amundsen har fått støtte fra Fritt Ord og J.W Eides Stiftelse for å gjennomføre reisene gjennom Europa. De fleste portrettene i serien er av yngre mennesker. Sjelden mer enn to sammen, sittende inntil hverandre, nesten alltid med blikket rettet i kamera. Ofte snakket han med dem om livene deres og om hvilke drømmer de har for fremtiden.

– Jo lengre sør og øst i Europa jeg kom, desto sterkere var drømmen til ungdommene om å være et annet sted enn der de var. Snakker du med unge på Balkan, er det mange som vil bort til andre land, men snakker du med ungdom lenger vest og nord, er de stort sett fornøyde med å være der de er. Samtidig slo det meg at ungdommen er likere nå enn de var før. De hører på den samme musikken, snakker om de samme tv-seriene, men de økonomiske forutsetningene er fortsatt veldig forskjellige.

Tidløst

Snart er bildene fra serien å se på Fotografiens Hus i Oslo, om det betyr enden på prosjektet vet ikke Amundsen ennå.

– Jeg vil ikke gi slipp på det helt, jeg holder mulighetene åpne, men nå må nok prosjektet ut, det må vises fram. Samtidig vil jeg gjerne hatt et prosjekt som går, og jeg vil jo veldig gjerne reise igjen. Det er godt å ha noe som er langsomt å jobbe med. Det er noe som er veldig fint med å si: «Nå bruker jeg to dager på dette bildet»

Til daglig leverer Amundsen bilder til de største mediehusene i Norge, da jobber han digitalt og tar mange tusen bilder i løpet av en uke.

Rhöne Glacier, Sveits, september 2018.
Rhöne Glacier, Sveits, september 2018.

– Det er absurd, jeg har tatt mindre bilder til dette prosjektet de siste fem årene enn jeg har tatt på ett oppdrag på jobb i Bergen.

– Dette prosjektet ble noe jeg kunne bruke mye tid på å ha det kjekt med. Det handler mye om å finne et prosjekt som du føler kan gi deg noe og som har en varighet. Mange prosjekter har kort levetid. Dette prosjektet er tidløst, sakte, analogt. Tidsaspektet blir visket vekk, det er ikke tidspress og det går ikke så fort ut på dato.

Amundsen er glad for at han ble tvunget til å være kreativ den mars-dagen for seks år siden.

– Det er jo sånn det er med kriser. Enten må du omstille deg eller finne på noe annet, sier han og legger til:

– Jeg var nok litt dramatisk den dagen i mars 2015.

Få med deg utstillingen Europa på Fotografiens Hus i Oslo fra torsdag 4. mars 2021

Pripyat, Ukraina, august 2018.
Pripyat, Ukraina, august 2018.
Powered by Labrador CMS