TU-journalisten kollapset på jobb – svevde mellom liv og død

Den 17. november er Eirik Helland Urke på Flymedisinsk institutt for en helsesjekk. I forbindelse med pensjoneringen av den norske F-16-flåten skal Urke få være med på en av Forsvarets siste turer med flytypen. Målet er en reportasje til Teknisk Ukeblad (TU).

Etter en omfattende helsesjekk på over to timer med full EKG og test av syn og hørsel, setter Urke seg ned for å ha en samtale med legen.

Mer husker han ikke.

Aktiv reporter

Urke er multimedieansvarlig og fotograf i Teknisk Ukeblad, og er involvert i mye forskjellig på jobben. Det er likevel den klassiske TU-reportasjen han kanskje liker aller best å jobbe med. Særlig reportasjer der det skjer noe.

– Jeg liker å snakke med folk som har gjort kule ting eller lagd noe spennende. Det å snakke med eksperter som er sjukt smarte gir meg mye. Og jeg har jo kjent det ekstra godt de gangene jeg har hengt ut fra helikopter, stått øverst i en heisekran eller har vært med i luftballong, sier Urke til Journalisten.

Å få være med og dokumentere en av de siste turene med Forsvarets F-16 Fighting Falcon stod følgelig høyt i kurs hos Urke, og han gledet seg til å krysse ut enda et punkt i «bucket»-lista. Men noen tur med F-16 ble det ikke.

Fant verken puls eller pust

Under den siste delen av helsesjekken kollapset Urke. Tilfeldighetene ville ha det slik at han falt om under selve helsesjekken, mens det var to leger på stedet. De fant verken puls eller pust, og startet gjenoppliving umiddelbart.

– Det er en veldig «hard cut» i minnet fra jeg satt hos legen på Flymedisinsk institutt til jeg plutselig ligger på intensiven på Ullevål. Jeg var veldig forvirra. Det tok en times tid før jeg ble mer klar over hva som hadde skjedd. De trodde det var full hjertestans, sier Urke.

Legene brukte flere minutter på å få liv i Urke igjen før det bar av sted til sykehuset der han ankom blek og skjelven med bare 40 i puls. Han husker ingenting av dette. Én og en halv time er fullstendig slettet fra minnet.

– Jeg klarte visstnok å si navnet til min kone, som jo var fint å fortelle om hjemme etterpå, ler Urke.

– Jeg var faktisk bevisst hele tiden, bortsett fra under gjenopplivingen. Det er så rart å lese om seg selv i journalen når man ikke husker. Jeg var samarbeidsvillig og svarte på spørsmål. Det føles helt uforståelig.

Ikke bare var Urke samarbeidsvillig, men han fungerte også som TU-klubbleder fra sykehuset.

– Jeg tok ikke inn alvoret i det hele tatt. Vi skulle ha klubbmøte den dagen, og jeg var veldig opptatt av å fortelle at det passet litt dårlig for meg å komme på grunn av hjertestans. Jeg ga ekstremt nøkterne beskjeder og begynte å fikse med praktiske ting. Det er rart å se de meldingene i ettertid.

F-16-terapi

To måneder etter den dramatiske dagen møter Journalisten Urke på Kjeller flyplass. Det er første arbeidsdag etter hendelsen, og jagerflyene er ikke ferdige med Eirik Urke.

Tilfeldigvis er det nettopp salget av den norske F-16-flåten som skal dekkes denne dagen. Urke skal ta bilder i Forsvarets hangar.

– Jeg fikk bare tørt beskjed om at det kunne være god terapi. Det er kanskje rett, sier Urke.

Han jobber tjue prosent nå, men vil gjerne jobbe mer. Han har likevel litt lav kapasitet, og en litt for tidlig start noen uker tidligere gjør at han er spent på hvordan dagen vil gå.

I hangaren på Kjeller sklir han tilsynelatende inn i en vant rytme, og jobben går fint. Folkene som jobber der har fått med seg hva som har skjedd, og mange vil prate.

Selv om Urke mistet flyturen er det ingenting som stopper ham fra å sitte i et F-16, og Forsvarets ansatte er ganske insisterende på at han kommer seg opp i cockpiten.

– Det var sterkt å kjenne på

To uker etter turen til Kjeller møter Journalisten Urke igjen. Han har gjort et par oppdrag i mellomtiden, og sier det er fint å være litt tilbake. Nå er han kanskje i ferd med å øke arbeidsmengden, og forteller at den første dagen tilbake var spesiell.

– Det var jo rart at det ble nettopp det oppdraget som dukket opp da jeg kom tilbake. Det føltes overraskende stort. Alle der hadde hørt om det som skjedde og har tenkt på meg. Det var veldig sterkt å kjenne på, sier han.

– Var det gøy å få sitte i et F-16 til slutt?

– Jeg tenker veldig lite på den F-16-turen. Det blir på en måte ikke så viktig i den store sammenhengen. Men da jeg satt oppi der tenkte jeg jo selvfølgelig at det hadde vært helt rått. Men det er ikke kjempesynd på meg, jeg får gjort så mye spennende i jobben min uansett.

Frustrerende usikkert

Veien tilbake har tatt mer tid enn Urke trodde det skulle gjøre. Til tider har han vært utålmodig, og det har tatt tid å ta inn over seg at dette har vært et hardt slag, sier han. Etter ti dager innlagt på sykehuset viste ikke undersøkelsene noen skader som gjorde at man kunne konkludere med full hjertestans.

– Legene tror ikke at hjertet plutselig vil stoppe med det første, men usikkerheten rundt hva som egentlig har skjedd og om det kan skje igjen har vært det vanskeligste, sier Urke.

– Jeg leser stadig i journaldokumentene, fordi jeg fortsatt mangler et fullstendig bilde av hva som skjedde. Jeg har også bedt om å få lydjournalen fra AMK. Det er nesten som terapi. Det er halvannen time som jeg ikke husker. Det synes jeg er ganske rart. Det er vanskelig å få hodet rundt at jeg også var helt borte i over seks minutter, sier han.

At de to legene som var på stedet ikke fant puls, men at undersøkelsene ikke konkluderer, har vært frustrerende.

– Jeg må jo lære meg hvordan jeg skal tenke. Kan det skje igjen når som helst? Vil jeg overleve da? Det er vanskelig. Den usikkerheten har vært krevende for meg.

– Han er trygg når jeg er trygg

Urke er blitt stadig bedre på å leve med usikkerheten. Han har fått operert inn en hjertemonitor, og følges godt opp av helsevesenet.

Det går fremover og han føler han har blitt god på å prioritere hva han bruker krefter på. Han fokuserer på å dra ut på oppdrag den tiden han er på jobb, og bruker enda mer tid på kona og familien som også har sine reaksjoner på hendelsen.

– Det gjør noe med hele familien når man tar inn over seg at det går an å dø tidlig. De første dagene var det vanskelig å forklare hva som hadde skjedd til sønnen min på sju år. Han ble veldig redd. Det å kjenne døden så nært er heftig for alle. Men han er trygg når jeg er trygg, og det er ikke like mange spørsmål lenger, sier han.

For når Norges fremste eksperter ikke er altfor bekymret smitter tryggheten over på han selv, sier Urke.

– Jeg har ikke behov for å utfordre konklusjonene deres. Men fordi konklusjonene ikke er helt entydige, så ligger det fortsatt en liten usikkerhet der.

Urke har fortsatt litt lavere kapasitet enn vanlig. Trening og gåturer klarner imidlertid hodet, og det går fremover. Han er tilbake i 40 prosent jobb nå, men veien tilbake vil ta den tiden det tar, sier han. Likevel er han er ganske bevisst på hva han vil prioritere de dagene han jobber.

– Det er litt kjedelig å komme tilbake og bare være på videomøter. Jeg vil ut av huset og gjøre reportasjer.

LES OGSÅ:

NRK-journalist ble alvorlig syk: – Jobbet med korona i Dagsrevyen, og plutselig var jeg midt oppe i det selv