Eks-journalisten som vil åpne EUs «svarte boks»

Da en ung Emily O’Reilly tråkket inn på arbeidsformidlingen i Dublin og søkte jobb som journalist, ble hun rådet til å lære seg å skrive på maskin og bli sekretær i stedet.

Det rådet ignorerte hun. Siden 1970-tallet har hun hatt en rekke jobber i den irske medie-offentligheten, som politisk reporter, korrespondent i Nord-Irland - og som landets første kvinnelige medieombud.

EUs ombud har Emily O’Reilly vært siden 2013. Det er ombudet som gransker og kritiserer forvaltningen i EUs institusjoner, ofte etter klager fra offentligheten.

Skjulte maktstrukturer

Den irske 63-åringen er vant til å slåss mot mektige og skjulte maktstrukturer. Men det hun kaller sitt aller viktigste oppdrag, har foreløpig ikke gitt resultater. Enhver EU-borger skal ha rett til å delta i unionens demokratiske liv, slår hun fast. Men borgerne får ikke benyttet seg av denne rettigheten, mener O’Reilly, ettersom de ikke har innsyn i EUs ministerråd.

Ministerrådet er det mektigste av EUs tre hoved-institusjoner, som for øvrig er EU-kommisjonen og Europaparlamentet. Ministerrådet består av alle EUs regjeringer, og det er her lover blir endelig forhandlet og vedtatt før de blir innført i 27 land med 448 millioner innbyggere – svært ofte også i Norge.

– Ministerrådet ser seg selv som en gruppe diplomater som jobber i en diplomati-sfære omgitt av hemmelighold. Men teknisk og juridisk sett er det en lovgivende forsamling, uansett hvordan man ser på det, sier O’Reilly.

Europaparlamentet og ministerrådet behandler lovforslag fra kommisjonen. I parlamentet skjer forhandlingene mer eller mindre for åpen scene. Men ministerrådet er en svart boks. Bare den endelige avstemningen om et ferdig kompromiss, er offentlig.

Dette betyr at europeiske journalister ikke kan finne ut hvilket lands regjering som foreslo hvilken endring i lovverket. Svenske og danske reportere kan riktig nok få fram hva deres regjeringer har sagt og gjort, gjennom krav om innsyn i de nasjonale dokumentene. Men dette holder ikke for å forstå hvor lovforslag vil lande i rådet.

Enklere uten journalister

For to år siden offentliggjorde ombudet en rapport som kritiserte at de enkelte medlemslandenes standpunkter ikke ble registrert i forhandlingene, og at mange dokumenter nesten automatisk blir holdt tilbake så lenge forhandlingene pågår - iblant i flere år.

Ministerrådet svarte ikke på kritikken fra O’Reilly. Rådet har heller ikke fulgt anbefalingene hennes, som for øvrig ikke er bindende. Men den viljesterke iren fortsetter, blant annet ved å snakke offentlig om situasjonen så ofte anledningen byr seg. I fjor ble hun gjenvalgt til en ny periode som EU-ombud.

Argumentet mot åpenhet er at det blir vanskeligere, kanskje umulig, å finne kompromisser hvis landenes standpunkter er offentlige. Da låser posisjonene seg, og samarbeidet blir mindre fleksibelt.

– «Åh, gud, tenk om folk fikk greie på dette, da kommer den og den journalisten, eller den og den organisasjonen, og så må vi starte på nytt, det blir bare rot», sier O’Reilly og hermer etter en typisk EU-diplomat. Hun legger til:

– Det kan hende det er sant, at det blir sånn. Men er det legitimt?

Jo mer ombud, dess mer konflikt

Hjemme i Irland havnet Emily O’Reilly selv i sentrum for en mediedebatt da hun på slutten av 90-tallet skrev bok om drapet på sin journalistkollega, krimreporteren Veronica Guerin, som hadde avslørt organisert narkotikahandel. Boka ble seinere Hollywood-film med Cate Blanchett i hovedrollen.

O’Reilly portretterte både reporteren og de ansvarlige sjefene som uansvarlige. Boken ble omstridt, og hun selv måtte tåle sterk kritikk. Men O’Reilly vekket også beundring for å ha våget å kritisere sitt eget laug – plusspoeng som bidro til at hun etter hvert ble utnevnt til medieombud i Irland.

I EU-sammenheng er hun en ganske uvanlig figur: Hun kan jussen og de komplekse prosedyrene, men har ikke henfalt til innforstått EU-stammespråk. Hun har gravereporterens «no bullshit»-holdning i en verden full av høflige diplomater og glatte lobbyister. Siden hun tiltrådte, er ombudets rolle blitt tydeligere – og forholdet til institusjonene hun gransker, er blitt mer konfliktfylt.

Mens forgjengerne holdt en lav profil, blir O’Reillys granskninger, en etter en, mediebomber. Hun har kritisert EU-kommisjonens tidligere president José Manuel Barrosos nye jobb i investeringsbanken Goldman Sachs, og hun har gått ut mot EU-parlamentarikere som ikke viser hvordan de bruker penger som skal gå til kontorutgifter.

Er dette en bevisst strategi for å skape oppmerksomhet, eller er det gravejournalisten i henne som tar over?

Ingen av delene, sier O’Reilly.

– Det er sånn jeg er. Jeg tar rollen min på største alvor. Ombudet er, ifølge EU-traktaten, hele administrasjonens vaktbikkje.

En alliert i systemet

I forsøkene på å bryte opp det stengte ministerrådet, får ombudet drahjelp fra EU-domstolen. De siste to tiårene har domstolen i flere dommer tolket EU-traktaten og EUs innsynsforordning på en måte som fører til mer åpenhet.

Et av tilfellene gjaldt innsynsorganisasjonen Access Info Europe, som hadde forlangt innsyn i medlemslandenes standpunkt i pågående forhandlinger. EU-domstolen slo fast at det ikke er nok å vise til at forhandlinger pågår, for at det skal vurderes som skadelig å gi ut dokumentene – det trengs mye mer spesifikke begrunnelser.

– Så vi tenkte at det var «game over» - fra nå vil vi få se medlemslandenes posisjoner. Men i stedet sluttet ministerrådet ganske enkelt å registrere standpunktene, sier O’Reilly.

Så hvorfor fortsetter ministerrådet å krenke EU-lovenes ånd, om de ikke akkurat bryter EUs lover?

Rett og slett fordi de kan, mener ombudet.

– Det er de som bestemmer om det skal gis mye eller lite informasjon, eller ikke noe i det hele tatt. Og antakelig er de sikre på at nesten ingen går til retten. De kan gjøre det ustraffet.