- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Takhøyden på meningsplass skal være stor. Det har Pressens Faglige Utvalg (PFU) understreket en rekke ganger. Mediene skal derfor gi plass til både spisse
formuleringer og svært kraftige – iblant også til dels usaklige – meninger. Som
fellelsen mot Document viste, betyr den store takhøyden likevel ikke at rommet
er grenseløst.
Presseetikken begrenser ytringsfriheten Vær varsom-plakaten
(VVP) legger begrensninger for hva som kan publiseres i redaktørstyrte medier. Det
å tilslutte seg selvdømmeordningen forplikter, og innebærer i praksis noen
innskrenkninger i ytringsfriheten.
Man kan ikke publisere akkurat hva man vil. Selv
om ytringsrommet er og skal være vidt, er det ikke slik at alt som er lov i
juridisk forstand, nødvendigvis er presseetisk akseptabelt.
Presseetikk, ikke politikk
Det redaksjonelle ansvaret gjelder dessuten for alt stoff, også det som
ikke er egenprodusert. Enhver ytring på meningsplass må derfor utsettes for en
presseetisk vurdering.
Det er samtidig viktig å presisere, slik PFU også gjorde i siste
møte, at den presseetiske vurderingen ikke handler om det eventuelle politiske
innholdet i ytringen.
Innvandring er for eksempel et viktig tema å belyse i
mediene, og det er helt akseptabelt å mene at innvandringen har gått for langt.
Det skal PFU eller presseetikken ikke blande seg opp i.
I den presseetiske
vurderingen vil det derimot være relevant å se på hvorvidt begrepsbruken i
publiseringen er stigmatiserende, og dermed i strid med VVP 4.3. Det var dette
som ble vurdert i klagesaken mot Document.
Dehumaniserende språk
Det var organisasjonen Antirasistisk Front som klaget Document inn til PFU
for en meningsartikkel, der skribenten sammenlignet invaderende dyrearter, som
skader norsk fauna, med mennesker som innvandrer til Norge. Slik Antirasistisk
Front så det, handlet det om «åpen rasisme og nazisme».
PFU konkluderte med at selv om ytringsrommet skal være
stort, må grensen settes her, da artikkelen sammenlignet innvandrere med
skadedyr og fremmede arter.
Begrepsbruken var stigmatiserende og viste ikke respekt
for menneskets egenart, identitet og etnisitet. PFU uttalte at publiseringen
innebar «en form for dehumaniserende språkbruk som reduserer menneskeverdet til
minoriteter i samfunnet», noe som åpenbart er i strid med VVP 4.3.
Uvanlig metode
Også en annen klagesak som ble behandlet av PFU forrige onsdag, omhandlet en
sjeldenhet, men av et helt annet slag: Avisa Nordland meldte en av sine journalister
inn i partiet Rødt for å få adgang til et medlemsmøte.
Journalisten refererte
løpende fra møtet, og meldte seg ut av partiet etter møtet. Det sentrale
spørsmålet her var om journalisten satte seg i en dobbeltrolle og
habilitetskonflikt.
I henhold til VVP 2.2 skal redaktøren og den enkelte
redaksjonelle medarbeider unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger
som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.
Offentlig interesse
PFU konkluderte med at dette ikke handlet om et presseetisk
overtramp på VVP 2.2. Det er en relevant forskjell på være et aktivt medlem som
har engasjert seg over tid, og å bruke medlemskap som metode for å få tilgang
til et møte. Det var heller ikke journalisten som av egeninteresse meldte seg
inn i partiet; det handlet om en redaksjonell avgjørelse.
PFU påpekte
imidlertid at det dermed ikke er sagt at man kan benytte denne metoden i enhver
sammenheng: Her handlet det om en sak av stor offentlig interesse.
Viktigheten av åpenhet
Det er dessuten viktig med åpenhet i mediene. Kilder skal vite når de
snakker med journalister, og mediene skal dessuten være åpne om
bakenforliggende forhold som kan ha betydning for publikums oppfatning av det
journalistiske innholdet.
Sistnevnte fremgår av VVP 2.3.
I dette tilfellet la Avisa
Nordland inn opplysning i artikkelen om metoden etter publisering. PFU bemerket
at publikum gjerne kunne blitt opplyst om metoden allerede på
publiseringstidspunktet, men fordi metoden i dette tilfellet ikke ga grunnlag
for å reise tvil om avisas og journalistens uavhengighet og integritet, var
håndteringen likevel akseptabel.
Uvanlig håndtering av opplysningskontrollen
Hvorvidt mediet har publisert feil, om opplysninger er kontrollert
tilstrekkelig, og om relevante kilder er kontaktet, er presseetiske spørsmål
som går igjen i klagene til PFU.
Det er likevel sjelden at overtrampet er så
åpenbart som det var i to av klagesakene som ble behandlet av PFU forrige
onsdag.
Karmøynytt publiserte en artikkel der det ble konstatert at
tre unge menn var anmeldt, etter at de var tatt på fersken for tyveri ved en
golfklubb. Problemet var at avisa baserte påstandene kun på en pressemelding
fra golfklubben selv. Det viste seg at det ikke var bekreftet at noen
anmeldelse var levert, og det var heller ikke grunnlag for å slå fast at det
handlet om et tyveri.
Her manglet derfor både nødvendige forbehold, opplysningskontroll
og kildebredde.
Uvanlig mange overtramp
Også Norge IDAG ble felt for grunnleggende svikt i det kildekritiske
arbeidet. Avisa skrev at over halvparten av elevene i en klasse i Arendal
ønsket å skifte kjønn, og knyttet blant andre en sexolog i kommunen til
påstander om å påvirke elever til å bytte kjønn. Det fremkom imidlertid ikke
noe kildegrunnlag for påstandene, og PFU konkluderte med et åpenbart brudd på
VVP 3.2.
Som en følge av at opplysninger og påstander ikke var
kontrollert, og relevante kilder ikke kontaktet, fikk heller ikke de som ble
anklaget for å påvirke elever til å bytte kjønn, muligheten for samtidig
imøtegåelse, jf. VVP 4.14.
Videre ble Norge IDAG også felt på VVP 3.3, om å klargjøre
premisser, da redaksjonen (etter å ha mottatt PFU-klagen) publiserte en samtale
mellom klageren og redaktøren.
Klageren oppfattet samtalen som en dialog om
minnelig løsning, slik PFU oppfordrer til, og var ikke klar over at samtalen skulle
brukes som et intervju.
I tillegg ble Norge IDAG felt på VVP 4.8, som gjelder
barn, da avisa publiserte et bilde av klagers datter, hentet fra en annen
sammenheng. Som et av utvalgets medlemmer oppsummerte: – Nesten alt som kan gå
galt, gikk galt her.
PFU behandlet også disse sakene onsdag 27. september:
- Norsk
Pasientskadeerstatning (NPE) mot TV 2: Klagen gjaldt en nettartikkel og et
innslag i TV 2-nyhetene om en 37 år gammel mann som krevde erstatning for
manglende oppfølging og behandling av hans ADHD-diagnose. PFU konkluderte med
brudd på VVP 3.2, da TV 2 feilaktig konstaterte at mannen fikk avslag på
søknaden om erstatning fra NPE. Redaksjonen hadde heller ikke dekning for en
påstand om at det aldri hadde vært kontakt mellom erstatningssøker og NPE.
- GetOnNet
AS mot Telemarksavisa: Klagen gjaldt omtale av en rettsavgjørelse, etter en
strid knyttet til utvikling av en nettside for strømming av film. Klager mente omtalen
var feilaktig og unøyaktig, og at Telemarksavisa utelot vesentlig informasjon.
PFU konkluderte med ikke brudd.
- Urtebakeriet
AS mot VestNytt: Klagen omhandlet flere artikler om et eiendomssalg, der
det kom frem påstander om ulovlig drift og uregelmessigheter knyttet til bruken
av eiendommen. PFU konkluderte med at avisas kildekritikk og
opplysningskontroll var tilstrekkelig, og at klager hadde fått rimelig
anledning til å uttale seg.Gjermund
Hagesæter mot Stord24 / Fitjarposten: Klagen gjaldt blant annet omtale av
varsler mot kommunedirektør Hagesæter og en granskningsrapport om varslene, som
konkluderte med at han ikke hadde brutt arbeidsmiljøloven. Klager reagerte på
en tittel, og mente også at avisa ikke refererte tilstrekkelig fra rapporten,
samt at han ikke hadde fått imøtegå alle anklager. PFU ga klager medhold i at
hans rett på samtidig imøtegåelse, VVP 4.14, ikke var tilstrekkelig innfridd.
- Avinor
mot Rana Blad: Klagen gjaldt to artikler knyttet til bygging av ny flyplass
på Helgeland. I artiklene ble det påstått at Avinor skal ha brukt lokalt
innsamlede midler til å dekke gammel gjeld. PFU konkluderte med at Rana Blad
skulle latt Avinor få komme til samtidig til orde for å imøtegå sterke
beskyldninger, jf. VVP 4.14.
- Vigdis
Hegg mot Verdens Gang: Klagen gjaldt premissene og hvordan VG opptrådte
overfor klager som kilde, da hun bidro i en podkastserie om sin avdøde venn som
hadde operert som politiinformant. Klager reagerte på at hennes uttalelser ble
publisert i samme kontekst som den tiltaltes uttalelser, og at hun på forhånd
ikke ble informert om den tiltaltes omfattende medvirkning. Klager opplevde
dette svært belastende. PFU viste til at mediene ikke er forpliktet til å
informere om øvrige kilder, og mente premissene fremsto som tilstrekkelig klargjort.
PFU påpekte imidlertid viktigheten av at redaksjoner følger opp reaksjoner fra
kilder etter publisering.
- NN
mot Agderposten: Klagen gjaldt en artikkel om at en mann som har vært
lærervikar i Agder, hetset en influenser. Det ble publisert et lydklipp i
artikkelen, og mannen mente seg identifisert, selv om stemmen var forvrengt. PFU
konkluderte med at han var tilstrekkelig anonymisert.
