Hei journalist, ring kollegaen din i fagpressen!

• Dette er en kommentar skrevet av redaksjonen. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Det er umulig å ikke ha fått med seg at det er dyr strøm denne høsten. De fleste norske medier har publisert saker på løpende bånd om både strømpris og det mystiske kraftsystemet. Nye prisrekorder dominerer selvsagt, men saker om fyllingsgrad i vannmagasinene og kraftsystemet som sådan har også fått plass.

Som tidligere journalist i fagbladet Europower Energi er det relativt gammelt nytt at de store mediene melder seg på i dekningen av kraftbransjen når strømprisene er høye.

Selv om strømprisene i fjor var rekordlave og nye bunnrekorder ble slått hver eneste måned, var interessen ganske avmålt. Det er i og for seg uproblematisk og ganske naturlig. Kraftsystemet surrer og går, og er kanskje ikke spesielt interessant for mannen i gata før det svir litt i lommeboka.

Men det finnes altså norske redaksjoner som dekker kraftbransjen hvert år, hele året, uavhengig av både strømpris og fyllingsgrad. Her sitter det dyktige journalister med kompetanse. Tar man en titt på dekningen av kraftsystem og strømpris denne høsten, hadde en god del større redaksjoner hatt godt av å bruke denne kompetansen.

Den er jo bare en telefonsamtale unna.

Kildebom

For som tidligere kraftjournalist har det til tider vært fortærende å lese deler av dekningen hos de store mediene denne høsten. Bare så det er sagt; det har også vært mange svært gode energisaker på flere plattformer, og særlig lokalkontorene til NRK, lokalpressen, Dagens Næringsliv og E24 har ofte gitt god folkeopplysning om kraftsystemet.

Men en god del snodige premisser og faktafeil får likevel lydløst passere. Jeg vil også tro flere norske redaksjoner har hatt en utfordrende kildejakt, basert på hvilke kilder som har dukket opp.

Blant annet i Debatten på NRK i slutten av september ble det lagt til rette for at kritikerne mot kraftsystemet og utenlandskabler skulle komme til orde. Vel og bra. Men det var litt synd at sentrale stemmer blant kritikerne var en kar fra en Facebook-gruppe, i tillegg til en forfatter som i lang tid har kommet med påstander om kraftbransjen og forvaltningen som grenser til det konspiratoriske.

Jeg kan forstå at det kan være vanskelig for NRK å finne kompetente stemmer som grunnleggende er imot kraftsystemet slik det fungerer i dag, men det er nok dessverre fordi de knapt finnes. Én telefon til en yrkeskollega med peiling kunne ha sørget for en langt mer vellykket debatt.

Faktafeil

Og det er altfor lett å finne saker om kraft som bommer relativt grovt. De siste ukene er det blant annet blitt påstått at vannmagasinene nærmest er tomme, og at det kan gå mot rasjonering av kraften. Ta det med ro! Det blir ikke rasjonering. (Men noen kraft-tradere kan ha veddet på at prisen skal opp, og uttaler seg deretter.)

Etter et raskt sveip i nyhetsbildet forrige uke kunne jeg i Nationen lese at både handelseksperter og analytikere er enige om at de nye overføringslinjene til Tyskland og Storbritannia alene er årsaken til høstens strømprisøkning.

Ikke bare er det feil, men om Nationen kan vise til én kraftanalytiker som støtter den påstanden skal jeg fortsette abonnementet hos dem når de 10 ukene for 10 kroner er utløpt. Om journalisten var redd for ekspertkilders bindinger, kunne nok en gang en telefon til en journalist som jobber med kraftbransjen vært oppklarende.

Faktisk.no var ikke mye bedre da de påstod at «Strømmen var billigere før markedet overtok». Det er jo faktisk helt feil. Her forstod man ikke at det er avgiftene som har økt kraftig siden markedet ble innført i 1991, og avgiftsnivået er helt uavhengig av markedet. Denne feilen ble vel og merke rettet av Faktisk dagen etter publisering.

Finnes det et annet tema der mediene selv tolererer grunnleggende faktafeil i så mange saker?

Nok en gang: Ring en venn!

Råkapitalister vs folket

Det virker på meg som det i noen medier er en slags underliggende mistenksomhet til kraftselskapene. Det er til dels forståelig. Journalistenes maktkritiske oppgave ligger alltid der, og mange føler seg selvsagt nærmere forbrukeren enn store selskaper som omsetter for milliarder.

Problemet er bare at det har sneket seg inn et lite narrativ i norske medier om at kraftselskapene er i en slags opposisjon til resten av folket. En gjeng råkapitalister som putter pengene fra vannet, vår felles ressurs, rett i lomma. På andre siden har man den ærlige industrien som trenger kraften til å produsere grønne varer, og forbrukeren som blir snytt for strømmen som egentlig skulle ha vært gratis.

Men norske kraftselskaper er eid av det offentlige og formelig pumper penger inn i felleskassa.

De sørger for finansiering av eldrehjem, barnehager og andre tilbud i eierkommuner over hele landet. At den kinesiskeide industrigiganten Elkem til sammenligning er en slags perfekt altruist som tar vare på arvesølvet er vanskelig å tro på. Og det koster dessverre penger å produsere og frakte strøm.

Enda snodigere er det å se representanter for Statnett, den statlige monopolisten som forvalter samfunnskritisk infrastruktur, måtte gå i møte med halvkonspiratoriske påstander samtidig som de prøver å forklare hvordan systemet fungerer.

Gode intensjoner

I jakten på å finne kilder og vinklinger som kan ta den svake parts side har mange medier gått seg litt bort. Intensjonen er god, men resultatet er et sammensurium av gale premisser og faktafeil som forkludrer leserens forståelse av både energisystemet og kraftbransjen.

Antall saker om kraft og energi kommer nok etter hvert til å synke med strømprisene. Men saksområdet er fortsatt viktig. Det nytter for eksempel ikke å dekke klima- og miljøspørsmål uten grunnleggende kunnskap om energisystemet.

Så neste gang det blir slått strømprisrekorder, tror jeg norske journalister kan ha godt av å ringe kollegaer i fagpressen som følger bransjen hele året. De vil garantert være behjelpelige.

Er dette en god kilde? Hvilken agenda kan denne eksperten ha? Stemmer virkelig dette? Enkle spørsmål som kan oppklare en hel del.

Ikke bare blir det bedre saker av det, men det er også ganske kollegialt.

LES OGSÅ:

Derfor må vi tørre å utelate den norske knaggen