Juni 2009: Presidentvalgkampen hadde vært intens. For første gang i landets historie direktesendte iransk tv-debatter mellom kandidatene, og engasjementet blant velgerne var stort.
Mens sluttstriden sto mellom den sittende presidenten Mahmoud Ahmadinejad og den uttalte favoritten, reformvennlige Mir-Hossein Mousavi, trodde mange på etterlengtede endringer i det iranske samfunnet. Men Ahmadinejad ble utropt til vinner igjen med over 60 prosent av stemmene. Protestene mot antatt valgfusk lot ikke vente på seg.
Millioner tok til gatene. I nyhetsbyrået Fars får fotografene instruks om ikke å ta bilder av demonstrasjonene mot regimet. Det er farlig for fotografene, sier ledelsen. Dessuten kunne ikke byrået hjelpe dem om de ble arrestert. Det viktigste ble ikke nevnt. De skulle ikke vise hva som foregikk i Iran eller sende bilder til utlandet.
– Men jeg gikk selvfølgelig ut på gata og fotograferte. Det var millioner der ute. Alle tenkte at nå, nå er revolusjonen her, sier Javad Moghimi Parsa (28).
Positive bilder
Han var kommet til Teheran fra hjembyen Sari i Nord–Iran som 19-åring, fire år før valget. I starten frilanset han, men fikk etterhvert drømmejobben i Fars News Agency, Irans største nyhetsbyrå. Parsa reiste i inn- og utland, møtte ledere og presidenter.
Men han merket raskt de stramme tøylene. Offisiell fotografering av nattlige politiaksjoner mot folk som brøt religiøse normer føltes ubehagelig. Men de kunne ikke nekte. Samtidig var samfunnskritiske bilder utelukket og sensuren omfattende. Fattigdom skal for eksempel ikke vises fram. Motivet «kvinner med hijab» er også strengt regulert. Kun bilder med korrekt bruk av hijab kan publiseres. Parsa tror de fleste iranske kvinner ville gått uten hijab om de fikk velge sjøl. Sjalet blir knapt brukt i det iranske miljøet i Norge.– Jeg pleier å si at iranere flest egentlig er fake-muslimer.
– Jeg pleier å si at irenere flest egentlig er fake-muslimer.
Han forklarer at siden de er født muslimer, må folk late som de lever etter de religiøse reglene. Noe annet er farlig. Men ute av syne drikker nesten alle alkohol, og sex utenfor ekteskap er vanlig.
Ikke hår
Men den påbudte hijaben er for synlig til å ignoreres. Til gjengjeld lar mange kvinner sjalet dekke minst mulig. I Fars fikk fotografene beskjed om at bare bilder av kvinner med hijab og håret helt dekket ville passere sensuren.
Unntaket var valgdagen da alt plutselig skulle være «fritt», forteller Parsa.
– Den dagen kunne vi vise kvinner uten tildekket hår, men etterpå var det like vanskelig igjen.
Han fortsatte å fotografere demonstrantene. Og innledet samarbeid med en eldre fotograf som var korrespondent for det franske byrået Sipa. Kollegaen spurte om den unge spreke fotografen kunne jobbe for ham og Parsa sa ja. Ingen andre visste om avtalen.
– Jeg dro til hans kontor med bildene. Så plukket vi ut de beste og overførte dem på FTP til Sipa, som så distribuerte bildene uten byline, forteller Parsa.
Cover
De holdt på en uke, og hver dag sjekket fotografen internasjonale medier. En dag så han et bilde som lignet hans eget på coveret av Time Magazine, og fant fram originalen.
– Det var mitt bilde. Jeg fikk litt sjokk, men det var jo veldig hyggelig og stort for meg, smiler Parsa.
– Men samtidig litt vanskelig og trist. Her hadde jeg fronten på Time, men så kunne jeg ikke si det til noen. Bare kjæresten min og aller nærmeste familie fikk vite det.
Men en dag ble alle fotografene kalt inn til møte med redaktøren. Han sa de visste at to fotografer sendte bilder til utlandet, og at de fikk mye penger for dette. Han sa også at når de fikk rede på hvem det var, ville det bli veldig vanskelig for byråledelsen, siden fotografene visste det var forbudt.
– Jeg ble veldig redd, den ene var jo meg. Jeg dro hjem til kjæresten min og snakket med henne om hva jeg skulle gjøre.
Parsa hadde ikke fått noen penger for jobben. De hadde ikke hatt tid til å avtale det, det viktigste var å få bildene ut. Men alle bildene lå på harddisken hans og kom noen for å sjekke, ville de forstå at han var den ene fotografen.
– Jeg fant ut at jeg ikke kunne vente, jeg måtte dra med en gang.
FN bestemte
Han kjøpte flybillett til Ankara. Tyrkia er ett av få land som ikke krever visum av iranere. På flyplassen dagen etter ble han grundig forhørt i passkontrollen om formålet med reisen. Han diktet så godt han kunne og slapp til slutt gjennom.
Parsa kjente ingen i Tyrkia og ble oppfordret av en fotografvenn bosatt i Paris om å melde seg til FN og fortelle sin historie. Det rådet fulgte han. Kjæresten Sara, som nå er hans kone, kom til Tyrkia etter ett år. Noen måneder seinere får de beskjed fra FNs høykommisær for flyktninger om at de skal til Norge.
– Hvor er det? spurte jeg og søkte på googlemaps.
Av iranere i Norge får de høre en del negativt om sitt framtidige hjemland. Blant annet at det er veldig kaldt og at folk er mest hjemme og går lite ut. Men Parsa finner noen videoer på nettet der Oslo ser både hyggelig og ganske varmt ut. De bestemmer seg for å takke ja til tilbudet. Etter en ukes intensiv opplæring i norsk historie og samfunnsliv er de sikrere på at det var en god avgjørelse.
– Vi ble glade. Norge virket som et bra land, sier Parsa.
Fotohjelp
I Tyrkia begynte Javad å fotografere det iranske flyktningemiljøet. Det har han fortsatt med i Norge. Prosjektet pågår ennå. Og helt i starten traff han fotografen Tom Hetlestad som satte ham i kontakt med andre norske fotografer og aviser. Han fikk solgt to dokumentarserier. Og fikk ikke minst praksisplass i Dagens Næringsliv og seinere VG. Parsa berømmer daværende fotosjef i DN, Aleksander Nordahl og flere andre kolleger for god hjelp.
– Jeg måtte bli kjent med hvordan man jobber i norske aviser, jeg kunne ingenting om norsk fotografi.
Han påpeker at det er veldig stor forskjell på iransk og norsk fotografi. I Iran tenkte de ikke så mye på motivet, og ble en minister intervjuet tok de bare bilder inne på kontoret. Her lærte han raskt at avisa ville ha mange bilder fra ulike settinger og situasjoner. Ute og inne.
– En annen ting er dokumentarfoto. I Iran tok jeg bare enkeltbilder. Her har jeg lært å fortelle historier med bilder. Være tålmodig og jobbe med prosjekter over lang tid.
Slår gjennom
Fjoråret ble framgangsrikt for Parsa. Han ble plukket ut som deltaker i Joop Swart Masterclass, et prestisjekurs i World Press Photo-regi for fremadstormende unge talenter fra hele verden. Dessuten fikk han hederlig omtale i Årets Bilde.
2014 tegner også bra. Han er så langt tildelt stipend på 2000 dollar fra Fotovisura for «mest fremragende personlig fotoprosjekt». Og han er en av finalistene i Magnum Photos konkurranse «Top 30 under 30», som har som mål å løfte fram til de mest talentfulle unge dokumentarfotografene i verden.
Nylig fikk Parsa også frilansavtale med det italienske fotobyrået Parallelozero. Samtidig frilanser han for DN, Dagsavisen og Dine Penger. Men selv om det skjer veldig mye positivt, er hverdagen likevel tøff. Han har for få jobber.
– Å begynne på nytt i et annet land som voksen er veldig vanskelig, språklig og kulturelt. I Iran hadde jeg fast jobb. Her må jeg vente. Kanskje ringer en avis, kanskje ikke. Jeg blir litt stresset. Det er veldig vanskelig å tjene nok penger.
Håper på endring
Han har etterhvert lært seg brukbart norsk. Etter at Journalisten gikk i trykken, skulle han opp til praktisk førerprøve, teorien har han bestått allerede. Lappen er forhåpentlig billetten til flere oppdrag.
Parsa understreker at han er veldig glad for alt det positive som skjer. Og han vet at markedet er vanskelig for alle frilansfotografer i Norge.
– Men det er enda vanskeligere for meg som er fra et annet land. Jeg håper det blir lettere etter hvert.
Hjem kan han iallfall ikke dra. Og noen snarlig endring i Iran, tør han ikke tro på. Han må bare vente.
