Etterlyser lavere skuldre i lokalaviser: – Kan være en befrielse å utvide gravebegrepet

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.
Det er mange som tenker at gravejournalistikk er for store redaksjoner, og at graving betyr å lukke seg inne på et rom og komme ut to år etterpå. Det forteller reportasjeleder ved Senter for undersøkende journalistikk (SUJO), Astrid Dalehaug Norheim, som nylig har levert sin egen masteroppgave i undersøkende journalistikk, om graving i lokalaviser. 

– Gjennom mange år har jeg sett at en del mindre redaksjoner får til å grave. Jeg har vært genuint nysgjerrig på dette i mange år, og har gravd selv både i Vårt Land og Dagen. Så det har vært utgangspunktet, sier hun til Journalisten.

Definerer seg bort

Norheim har undersøkt hva som hindrer og fremmer gravejournalistikk i norske lokalaviser, og har vært på besøk hos seks redaksjoner med under 20.000 i opplag. 

Blant funnene til Norheim er at lokalaviser kan definere seg bort fra graving. 

En av avisene hun besøkte definerte graving som at flere folk ble satt av til å jobbe med ett prosjekt i flere dager, og mente selv at de dermed ikke drev med graving. Det kan være feil tolkning, mener Norheim. 

– I mitt utvalg var det flere som ikke ønsket å kalle gravejournalistikk for gravejournalistikk. De kalte det viktig journalistikk, hverdagsgraving eller hybrid. Det var med på å få ned terskelen. Man kan få høye skuldre av gravebegrepet, og for å unngå det var det smart og kalte det noe annet. 

Det er veldig mange som kunne ha kalt sakene sine for gravesaker, som ikke gjør det, tror Norheim. Mange føler nok at graving må være stort og altomfattende, sier hun.   

– Det er jo ikke så viktig hva man kaller det, men jeg tror det kan være en befrielse å utvide gravebegrepet. Da kan lokalaviser med stolthet, og uten høye skuldre, si at de driver med graving. Det krever litt ekstra, men er fullt mulig å få til.  

– Helt avgjørende

Det er høye krav til å produsere flere saken om dagen i norske lokalaviser, sier Norheim. De som imidlertid lykkes med graving, klarer å få det inn å arbeidsflyten og jobbe litt hver dag, forteller hun. 

– Journalistene i mitt utvalg var opptatt av at de måtte være med å dra lasset, og de bidro til vær- og trafikksaker, og snakket åpent om gravingen i redaksjonen slik at alle kunne komme med innspill hele veien. På større prosjekter er det viktig at hele redaksjonen har eierskap. 

Et av de viktigste funnene, mener Norheim, er hvor stor betydning redaktører i lokalaviser har for å fremme gravejournalistikk i redaksjonene. 

– Det er helt avgjørende at redaktøren kjenner sakene veldig godt fra start av, at man er på hele tiden og tar etiske vurderinger tidlig. Man kan ikke bare sende journalistene av gårde, men være med fra begynnelsen, og redaktøren må evne å håndtere motstand.   

Nærhet motiverer 

Det er en kjent problemstilling at nærheten man har til maktpersoner i et lokalsamfunn, kan bremse utfordrende journalistikk, påpeker Norheim. Men hun mener masteroppgaven hennes kan være med å nyansere bildet litt. 

– Hvor motiverende nærhet kan være er nok mindre kjent. Å jobbe med gravesaker som er viktig for nærmiljøet og lokalsamfunnet, gir en voldsom motivasjon. Man merker det på lesertall, kommentarfelt, man får takk, tips og henvendelser på gata. 

En avis Norheim besøkte, hadde også mottatt sjokoladekake på døra som takk for godt gravearbeid, forteller hun. 

– Det betyr ikke at graving i lokalsamfunn er uten utfordringer, men nærhet motiverer også, avslutter hun.

LES OGSÅ:

– Finnes det rom for en lokal Skup-pris, spør Amedias ferske gravesjef