Brian Cliff Olguin vil avmystifisere unge funksjonshemmedes seksualitet

Soverommet er det mest private rommet i de fleste hjem. Det er inn dit fotograf Brian Cliff Olguin vil, for å ta intime portretter av unge mennesker med nedsatt funksjonsevne. Forrige lørdag åpnet fotoutstillingen «Jeg elsker» på Eldorado Bokhandel i Oslo. 

Her finner du flere fotografer som forteller om sine bilder og metodene bak dem

– Hva handler prosjektet om?

– Det tematiserer kropp, selvbilde, kjærlighet, lyst og lengsel hos unge mennesker med nedsatt funksjonsevne. Mange føler seg ikke sett av helse-Norge. Et eksempel er i møte med helsesøster, hvor spørsmålene som stilles ofte handler om funksjonsnedsettelsen, mens det de egentlig lurer på er vanlige ting som prevensjon og sex. Prosjektet forsøker å bryte noen tabuer, og vise at unge funksjonshemmede har en seksuell identitet. 

– Hvordan kom prosjektet i stand? 

–Jeg ble kontaktet av foreningen Unge funksjonshemmede i fjor høst. De hadde gjennomført en undersøkelse om seksuell helse, og spurte om jeg hadde en idé til hvordan vi kunne angripe temaet visuelt. Først var jeg litt redd for at ingen ville være med på et fotoprosjekt, og at jeg kanskje kom til å tråkke på noens tær.
 

Via sine kanaler annonserte organisasjonen etter unge mennesker som ønsket å bli fotografert. Mange meldte seg, og etterhvert måtte Olguin si nei til flere. Før fotograferingen forberedte han seg grundig. Over en lunsj eller en kaffe snakket han om alt mulig med dem han skulle fotografere. På den måten fikk fotografen en følelse av hvem personen var før han tok bildene.

– Jeg kunne ikke bare troppe opp på soverommet deres. Jeg prøvde å forklare hva slags bilder jeg så for meg, og så kunne de si hva de så for seg. Det var viktig at det ikke bare kom fra meg. 

– Hvordan forholdt du deg i selve portrett-situasjonen? 

– Jeg var ærlig på at jeg ikke har en eneste venn med nedsatt funksjonsevne. De måtte være foreberedt på dumme spørsmål. Under fotograferingen gikk jeg så nærme som mulig, fysisk. Slik kunne de føle på kroppen at det ikke var så farlig. Så beveget jeg meg rundt. Bildet jeg endte opp med, var gjerne tatt litt på avstand. Personlig liker jeg det bedre. 

– Hvordan kommuniserer du for å skape tillit?

– Mye ligger i forarbeidet. Alle portrettene er tatt på soverommet. Det var et bevisst valg, fordi det er det mest private rommet i vår kultur. Underveis er jeg tydelig på at bildene kommer til å føles personlig, og at det kanskje er litt uvant. Jeg spør hele tiden om det går bra, eller om de føler seg ukomfortable. Av og til dukket det opp utfordringer som at personen kunne få spasmer, og da måtte vi bare skifte positur. 
 

Portrettene til Olguin er lyse og sensuelle. På flere av bildene har han fotografert gjennom et tynt slør. Det er symbolsk, men også et visuelt virkemiddel for å skape stemning. Et av fotografiene viser en ung kvinne som sitter i bare undertøyet inntil kjæresten sin. De er vakre og intime, lyset er dust og alt virker perfekt. Først etter en stund får man øye på benet som mangler.

– Jeg var bevisst på at funksjonsnedsettelsen skulle være sekundær, selv om den også skulle vises. Det viktigste var å få frem personen.

På åpningen av «Vi elsker» var flere av dem Olguin hadde portrettert til stede. Mange tok selfies med bildet av seg selv og delte det på sosiale medier.

– De fikk masse hjerter under bildene og var veldig stolte. De følte at det var deres utstilling. Det er utrolig fint å se, og betyr mye for meg. Det er jo grunnleggende for hvorfor jeg har valgt å bli fotograf - jeg ønsker å bidra til å endre tanker og verdier. Det er en klisjé, men når jeg ser konkret at bilder kan bringe glede for så mange, og opplysning for andre som tilfeldigvis kom innom bokhandelen, blir drivkraften min enda sterkere. 
 

– Er prosjektet politisk?

– Det er vel ikke til å unngå at det blir politisk. Jeg tenker at det kommer an på hvordan betrakteren leser bildene. Noen homofober vil sikkert lese dem som konspirasjon, siden jeg også har med personer med ulik seksuell legning, og fordi åpningen var under prideuken i Oslo. Andre vil lese det politisk på den måten at det er viktig å få frem mangfold og seksuell identitet. Utgangspunktet mitt var ikke politisk, heller at jeg ønsker å opplyse, og belyse mennesker som vanligvis er litt oversett.

For Olguin er det viktigste at bildene ikke blir forbigått i stillhet. Hvis bildene provoserer, er det bra. Hvis de bringer glede, er det også bra.

– Måtte du inngå kompromisser med Unge Funksjonshemmede? 

– Nei, ikke egentlig. Jeg var veldig tydelig fra begynnelsen på at jeg er fotojournalist, og ikke en som tar glossy bilder. De var enige i filosofien min om at det enkle ofte er det beste. Jeg synes ikke det er problematiske hvis bildene viser nakenhet, og er provoserende. Det måtte jeg kjempe litt for.

– Hva jobber du med ellers?

– Sammen med Mirjam Folkvord jobber jeg med et annet prosjekt som har arbeidstittelen ”Det største stigespillet”. Det handler om menneskene som bor på Søndre Åsen, et lite område i Oslo hvor kommunen bygde arbeiderboliger på 1920-tallet. Med hundre års bolig- og velferdspolitikk har mye har forandret seg, og i dag bor det en uvanlig blanding av mennesker der. Alt fra de eldste som husket da tyskerne kom, tunge rusmisbrukere som lever på utsiden av samfunnet, fattige barnefamilier til nyetablerte, velstående middelklassepar som kjøper sin første bolig. Dette mikrokosmoset er interessant, for det gjør kontrastene så tydelige.

Selv om prosjektet tematiserer boligpolitikk og økonomisk ulikhet, handler det ifølge Olguin dypest sett om det å bo, og muligheten til å høre til i et samfunn som endrer seg fort.

– Mitt mantra er at vi må ut og møte folk. Journalistikk på temaer som boligpolitikk styres alt for ofte etter eksperter som uttaler seg generelt, og vi glemmer å innta perspektivene til dem det angår. I stigespill-prosjektet gjør vi dette. Vi er der over lang tid, og kommer tett på mennesker som bor, lever og dør. Tilsammen blir det en større fortelling.

Olguin gikk ut av Fotojournalistutdanningen i 2012. Nå tar han en master på deltid i journalistikk. I sommer er han innom VG som sommervikar. Ellers i året blir det flere og flere kommersielle oppdrag.

–Jeg synes det er kjempesynd at mange aviser ikke betaler frilansere godt nok, og at de tenker kortsiktig. Alle fagfolk vet at gode reportasjer krever tid. Å bli ringt opp på dagen for et oppdrag går fint en gang i blant, men ikke hver gang. For å skape forutsigbarhet og kontinuitet for meg selv har jeg valgt å legge mer vekt på kommersielle oppdrag for organisasjoner og bedrifter jeg kan stå inne for. Der det er mulig søker jeg stipend og legater som bidrar til å finansiere de egne prosjektene mine. Det betyr ikke at jeg tjener mye mer penger, men at jeg får mer kontroll over min egen tid, og kan gjøre mer av de tingene som i utgangspunktet motiverte meg til å bil fotojournalist.