«Dette er fra brannen i Paradise, nord for Sacramento i California, i fjor høst. Anders Magnus og jeg dro dit og jaktet på brannen som hadde ødelagt hele byen med 25.000 mennesker,» skriver Lars Os om bildet. Foto: Privat
«Dette er fra brannen i Paradise, nord for Sacramento i California, i fjor høst. Anders Magnus og jeg dro dit og jaktet på brannen som hadde ødelagt hele byen med 25.000 mennesker,» skriver Lars Os om bildet. Foto: Privat

MORGENRUTINEN:
Da Lars Os reiste fra orkan til skytemassakre, spurte han seg selv: «Er det normalt å elske en slik type jobb?»

NRK-fotografen mener journalister oftere må puste med magen.

Publisert Sist oppdatert

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Lars Os er frilansfotograf for NRK i USA og TV 2 i Norge. Han har jobbet for TV 2 siden 2012, og NRK siden 2016. Før det var han i Forsvaret i fire år.

– Kaffe eller te?

– Kaffe i store mengder.

– Hva har du på nattbordet?

– Kalsiumtabletter, kleenex, kondomer, glidekrem, og tre bøker:

  • «War on Peace». Rowan Farrow, sønnen til Woody Allen, er like gammel som meg (31) men ti ganger så smart. Meget bra fortelling om hva som har skjedd med diplomatiet i USA siden 9/11.
  • «American Nations» av Colin Woodard. Det er en litt annerledes fortelling om dette forholdsvis unge landet jeg jobber i.
  • «Leaders: Myth and Reality» av tidligere general Stanley McCrystal. Jeg møtte McCrystal i Afghanistan i 2010 da jeg var presseoffiser for den norske PRT-styrken i Meymaneh. Han ble sparka av Obama for å slenge med leppa og bommet på den såkalte «counter insurgency»-doktrinen som hadde bedre effekt i Irak. Men ledelse tror jeg han kan.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Echo-høyttaleren fra Amazon starter 07.30 med oppsummering fra NRK og NPR. Så slår jeg på TV-en, og velger CNN eller MSNBC etter dagsform. NRK-, VG- og DN-appene får en omgang før jeg står opp. Hvis noen har gode saker så leser jeg gjerne dem før noe annet. Så da har jeg vel begynt å tenke jobb før jeg har våknet skikkelig. The Daily-podkasten fra New York Times hører jeg på når jeg drar på jobb.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «We're back!» med et stort selfie-bilde som fyller hele forsida fra en ny månelanding fra amerikanerne. Selv om romkappløpet på 60-tallet egentlig var en militær markeringskamp fra USA og Sovjet, skapte det en euforisk stemning blant folk i hele verden. Og se hvor mye godt som ut av det (tørrfôr, digital kamerasensor (CMOS), vær- og kommunikasjonssatellitter). Jeg regner med det skjer innen ti år.

– Hvor leter du etter gode saker?

– Regionale aviser fra USA har mye bra hente fra, det samme har de største avisene her. Jeg har sansen for Reddit, og på undersiden «MapPorn» finnes det utrolig mange kart som forteller sin egen historie. Ellers så dukker gode saker og ideer opp ganske tilfeldig. 95 prosent av dem blir skrotet.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

Elon Musk om fremtiden, og hvordan han ser for seg samfunnet på Mars kommer til å utvikle seg etter at de (vi) har etablert en permanent base der. Jeg har såpass liten tro på menneskeheten at jeg tror vi trenger flere kloder å leve på for å overleve, på lang sikt. Det betyr derimot ikke at vi skal gi blanke i det som skjer her på jorda.

– Det er mye som kan sies om Tesla og batteriteknologi i dag, men det er fremtiden. Hydrogen som brensel vil komme etter hvert, men fortsatt vil elektriske motorer drive bilene, og det er elbilene i dag med på å utvikle teknologien. Musk er en halvgal marijuanarøykende multimilliardær som er på kanten med både aksjonærer, og såkalte eksperter, men jeg liker det. Han har humor, han er skarp og han gir litt «f».

Lars Os. Foto: Privat
Lars Os. Foto: Privat

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg tenker kanskje litt mer visuelt enn en avisjournalist eller reporter, så fokuset ligger på hvordan jeg skal få seeren eller leseren til å oppleve historien jeg og kolleger forteller. Jeg har blitt mer selvkritisk og prøver hele tiden å finne feil på arbeidet mitt for å gjøre en bedre jobb neste gang. Jeg stiller kolleger kanskje dumme spørsmål om hvorfor det og hva om, men det er bedre å være kritisk til eget arbeid enn å bli kritisert i ettertid. Også må vi tørre å drite oss ut. Det har jeg gjort nok av.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Det rareste og det morsomste er å «peise på» som de sier det i nord, og sluke seg selv i jobb, spesielt når man er ute på reise. Det skal sies at jeg har verken barn eller samboer, så det fungerer nok ikke for de fleste. Men når det tikker inn «breaking news», og det er varslet om en farlig orkan som har retning mot kysten av USA, så har jeg allerede bestilt fly, leiebil og hotell.

– Eller hvis jeg etter fem dager i Puerto Rico, uten bensin og strøm, ødelagt av orkan må fly direkte til Las Vegas for å dekke den verste skytemassakren på amerikansk jord i nyere tid, da spør jeg meg selv, «er det normalt å elske en slik type jobb?». Jeg sier som kollega Fredrik Græsvik, «#liveterbestpåjobb.»

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Her er det flere ting jeg må nevne; men først så må jeg forklare at «cable news», altså CNN, MSNBC og Fox News, sender nesten aldri reportasjer. De debatterer nyhetene. Det er nettverkene ABC, NBC og CBS som på kveldstid sender reportasjer vi er vant til i Norge med NRK og TV 2. Men CNN har én reporter jeg elsker. Bill Weir forteller historier fortreffelig. Hver gang. Det er noe med fortellerstemmen hans og hvordan han med integritet underviser seeren i saken han presenterer.

Shelly Tan i Washington Post laget rett før premieren på siste sesong av Game of Thrones «An illustrated guide to all 2,339 deaths in ‘Game of Thrones’» . Her har hun sett gjennom alle sju sesonger og talt opp alle som har dødd. Bare å se gjennom alt tar jo 70 timer. Så har hun illustrert alt sammen i en herlig presentasjon. Shelly er såkalt grafisk reporter for avisa, noe jeg ble så glad for å se. Mer grafiske journalister i norske redaksjoner!

– Danskene i DR lager programmet Horisont, som er et 25 minutters mini-dokumentar format som sendes omtrent hver uke. Det er en blanding mellom en klassisk TV-reportasje og en fullblods dokumentar. Det er et format jeg elsker.

– Også trekker jeg generelt visuell inspirasjon fra Planet Earth, Vice News, HBO-dokumentarer og kultureferanser som kan benyttes til å fremheve en TV-sak.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Arroganse. Og det gjelder både individuelt og kollektivt.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Nyhetene kommer ikke bare på løpende bånd, men i rakettfart i dag. Jeg tror vi som journalister skal puste med magen, bruke litt mer tid, lese oss bedre opp, og rapportere med integritet og fortelle historier som folk bryr seg om. Også bør vi ha en rett i å si til våre seere og lesere at «dette bør du lese fordi det er viktig å vite».

– Også prøve nye ting. Og da mener jeg ikke å endre litt på en font eller noen farger, noe nytt. CNN og Anderson Cooper har for eksempel en 30 minutters sending på Facebook som er laget for stående videovisning. Og hvor er det «kidsa» ser på «TV» i dag? Youtube. Jeg bruker kanskje en time i gjennomsnitt per dag på å se ulike youtubere. Det er det mye inspirasjon å hente.

– For NRKs del så er det jo en tungrodd organisasjon med mye historie. Det er ikke enkelt å endre kurs på et så stort skip som for eksempel Dagsrevyen. Men spesielt NRK P3 har gjort en fantastisk jobb, både med mini-dokumentarene sine og hvordan de bruker sosiale medier. Kanskje jeg bør søke jobb i P3 etter at jeg er ferdig i USA (host, host)?

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Videoen av bilen i Sri Lanka som eksploderte mens politiet jobba med å uskadeliggjøre bomba inni. Dette var et døgn etter terroranslagene 1. påskedag. Det var en stakkar som gikk forbi, kanskje 10-15 meter unna. Han ble ikke truffet av de store metalldelene som fløy ut fra eksplosjonen, men han mistet nok hørselen for ei god stund. Det smalt skikkelig!

– Frilansfotograf Lorenzo Tugnoli vant årets Pulitzerpris for beste fotoserie i Washington Post om krigen i Yemen. De bildene er sterke saker!

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Da kollega Veronica Westhrin og jeg besøkte Mexico Beach, et lite lokalsamfunn i Florida som ble totalt smadret av orkanen Michael i oktober i fjor var det ikke dekning der. Vi dro inn, filma og dro tilbake til vi fikk kontakt igjen. Det må ha vært maks to timer, mellom Dagsrevyen og Dagsrevyen 21. Såvidt jeg kan huske er det den lengste tiden jeg har vært uten dekning. Mobilen er alltid med, uansett.

– Når logger du av for kvelden?

– Når jeg sovner, som er alt fra ni på kvelden til 2-3 på natta.

Bildet er av Anders Magnus og Lars Os som våren 2018 kjørte rundt for å lage en større sak om marihuana i California. Foto: Privat
Bildet er av Anders Magnus og Lars Os som våren 2018 kjørte rundt for å lage en større sak om marihuana i California. Foto: Privat