Fevennens redaktør om Baneheia-saken: – Det eneste jeg personlig er sikker på, er at jeg ikke er sikker

«Nok er nok», skrev Fædrelandsvennen på lederplass i desember 2013. Det gjorde avisen etter at barnedrapsdømte Viggo Kristiansen for femte gang ba Gjenopptakelseskommisjonen om å ta opp Baneheia-saken til ny behandling. 

– Kravet er uverdig, slo avisen fast.

– Nå bør Gjenopptakelseskommisjonen si at nok er nok.

Og saken ble avvist. Men i juli i fjor ble nok en begjæring sendt til kommisjonen fra Kristiansen og hans advokat Arvid Sjødin.

Bør journalister og redaksjoner nå gå inn og undersøke saken nærmere?

Omstridt bok

Sist høst ga tidligere journalist og Skup-vinner Bjørn Olav Jahr ut boken «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet.» Der konkluderer Jahr at «Jan Helge Andersen voldtok og drepte Lene Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen i Baneheia fredag 19. mai 2000. Viggo Kristiansen gjorde det ikke.» Denne uken ble det kjent at Jahr har meldt opp boka som kandidat til årets Skup-pris.

Men boka er omstridt. Aftenpostens tidligere krimkommentator Inge D. Hanssen skrev i Fædrelandsvennen at boka ikke flytter på et komma i dommen mot Kristiansen. Fridtjof Nygaard, som dekket Baneheia-saken for VG, skrev at Jahr gjør flere tabber og at han ikke klarer å føre bevis for konklusjonen.

På motsatt side har Dagsavisens Hege Ulstein skrevet at det er flere argumenter for å ta saken opp igjen fordi Jahrs funn er for sterke. Minervas spaltist Vilde Aurora Eriksen skriver at saken bør gjenopptas på bakgrunn av boka. Frode Helmich Pedersen tilbakeviser kritikk mot boka i sin anmeldelse i magasinet Vinduet, gjengitt i Morgenbladet. Pedersen konkluderer i en analyse av Baneheia-dommen i tidsskriftet Retfærd at «domfellelsen av Kristiansen dermed ikke kan sies å oppfylle det strenge beviskravet som gjelder for straffesaker i Norge».

Tidligere journalist Svein Tore Bergestuen har lest boken og gått inn i saken ved å se på det samme materialet som Jahr. For en drøy måned siden spurte han på debattplass i VG om mediene kan ha tatt feil, fordi han mener «bevisene tyder på at han ikke begikk drapene i Baneheia». Overfor Journalisten kritiserte Bergestuen mediene for å være for snille i dekningen.

Les også: – Journalister var for snille i dekninga av Baneheia (18. desember 2017)

Torsdag samtalet Jahr og Bergestuen om boka foran et sekstitalls fremmøte, deriblant flere anerkjente gravejournalister fra VG og Dagbladet, på et møte i Oslo.

Bergestuen mener medier må undersøke om det som er publisert hittil om saken står seg i dag. Og at de bør granske det som hevdes å være nye bevis.

– Man kan ikke avfeie ny informasjon eller si at det er prøvd i retten. Den holdningen til rettsapparatet er ikke sunn. Vi vet for eksempel mer nå enn det som kom frem i retten. Redaktører burde si at saken bør undersøkes igjen for å se om det vi har trodd og gjort er riktig, sier Bergestuen til Journalisten.

Alle kjenner den hjerteskjærende saken. 19. mai 2000 ble 10 år gamle Lena Sløgedal Paulsen og 8 år gamle Stine Sofie Sørstrønen voldtatt og drept i Baneheia i Kristiansand. Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen blir i to rettsinstanser dømt for drapene. Andersen får 19 års fengsel og er nå løslatt på prøve. Kristiansen får 21 års forvaring, og slipper derfor neppe ut uten å innrømme skyld for det han er dømt for. Førtnevnte innrømmet drap, sistnevnte har aldri gjort det.

En gang i løpet av første halvår, kanskje allerede i vinter, tar Gjenopptakelseskommisjonen stilling til den siste begjæringen. Denne gang med tidligere forsvarer og bistandsadvokat Siv Hallgren som ny leder.

– Litt spekulativ 

Ansvarlig redaktør Eivind Ljøstad i Kristiansand-avisen Fædrelandsvennen følger debatten som nå pågår. Han har lest boken som han beskriver som interessant å lese. Redaktøren har også samtalet med forfatteren.

– Jeg opplever at Jahr er veldig overbevist om dette. Han mener det sitter en uskyldig mann dømt. Og om så skulle være tilfelle er det en rettsskandale av dimensjoner. Det har selvfølgelig offentlighetens interesse, sier Ljøstad.

– Men boken har noen svakheter og er litt spekulativ. Jeg mistenker ham for å forsøke å underbygge skråsikkerheten om Kristiansens uskyld.

I dag er ikke redaktøren like bombastisk i sine uttalelser som i lederen han satte på trykk for drøyt tre år siden. Ljøstad jobbet i Dagbladet på begynnelsen av 2000-tallet, og sier at han derfor ikke har like stor nærhet til saken som mange andre i avisen. 

Hans ambisjon er ifølge ham selv å prøve å se på saken med friske øyne. Han er nå mest fascinert av skråsikkerheten på begge sider. 

– Det eneste jeg personlig er sikker på, er at jeg ikke er sikker. Jeg syns for mange pressefolk har uttalt en skråsikkerhet om at Viggo Kristiansen er skyldig. Og på samme måte reagerer jeg på Bjørn Olav Jahr og andre som er skråsikre på at han ikke kan ha gjort det.

Han vil ikke kommentere om noen i redaksjonen jobber med saken nå, med henvisning til at han ikke kommenterer upubliserte ting.

– Jeg vil ikke si så mye mer enn at vi er opptatt av dette. Det er sterke følelser og meninger om saken på begge sider. Og det er fordi det er tvil. Så lenge dommen i hovedsak er basert på den enes tilståelse vil det alltid være rom for tvil. Det er en ganske allmenn oppfatning. Denne saken vil kanskje aldri bli avklart med mindre en av de to endrer forklaring.

– Mener du boken aktualiserer det at medier bør gå inn i saken?

– Så lenge saken fortsatt er preget av tvil, vil det for alles del være bra om den tvilen kan reduseres.

– Skal redaksjoner slå seg til ro med dommer fra domstolene, eller skal de ettergå dem?

– Det er mange som mener vi må sette en stopper og ha respekt for det rettssystemet vi har. Jeg mener en redaksjon aldri skal slå seg til ro med det. Så lenge det er grunnlag for å stille spørsmål må man fortsette med det.

Ljøstad mener kjernen i saken er at det er to motstridende forklaringer.

– Man har ikke klart å komme opp med skråsikre bevis som underbygger den ene eller andre forklaringen. Da er det rom for å stille spørsmål.

– Trengs det nye øyne på saken, eller de som kan alle detaljene?

– Jeg deler ikke premisset om at dette er en motsetning. Det handler om interesse og vilje til å gå inn i det. Uansett er det en fordel både med historiske og friske øyne på saken.

Hensynet til pårørende

Bergestuen var under debattmøtet torsdag opptatt også opptatt av ikke å glemme hensynet til de pårørende i saken.

– Vi må også forstå den belastningen det har for de pårørende hvis saken kommer opp igjen og Viggo Kristiansen blir frikjent, sa Bergestuen.

I november publiserte A-magasinet en reportasje om de som aldri gir opp å få saken sin gjenopptatt. Der uttalte Ada Sofie Austegard, moren til Stine Sofie, at hun ikke kan kan se at det er nye bevis i saken som skal føre til gjenopptakelse.

– Hvordan kan du være sikker på at dommen er riktig? spør A-magasinet Austegard.

– Jeg har fulgt saken i to ganger seks uker i retten. Jeg har lest alt av dokumenter. Jeg har stor tiltro til det som ble gjort for 17 år siden og er overbevist om at de rette er dømt.

Journalisten har spurt Austegard om hva hun vil si til medier som vurderer å gjøre noe på saken.

– Hvis det foreligger nye bevis av vekt har selvsagt enhver journalist et ansvar for å gå inn i en sak. Hvis det kun er konspirasjonsteorier og det ikke foreligger nye bevis av vekt, så er det journalistisk dårlig håndverk å gå inn og bare lage fuzz rundt en sak der det ikke foreligger et reelt grunnlag, er alt Austegard vil si til Journalisten.

Bevegelse

Journalisten har forsøkt å finne journalister eller redaksjoner som nå gjør det Bergestuen etterlyser, nemlig å se på saken på nytt. Det har ikke lyktes.

– Det er bevegelse i enkelte redaksjoner, som er veldig positivt. Men de snakker ikke så høyt om det. Er det ikke sånn journalister jobber? De vil grave først, sa Bergestuen på møtet torsdag.

Til Journalisten sier han at han har hatt kontakt med journalister som har spørsmål knyttet til det som skjedde.

– Men stigmaet knyttet til saken er stort. Man blir stemplet som konspiratoriker hvis man tar et nytt standpunkt på dette. Det ligger så sterkt i bevisstheten at Kristiansen er skyldig at det er krevende å si noe annet.

Aftenpostens nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen opplyser overfor Journalisten at de ikke har noen konkrete planer om å gjøre journalistikk på Baneheia nå, men at de som alltid gjør løpende vurderinger.

Redaktør Ljøstad vil altså heller ikke kommentere om de planlegger å publisere noe om saken i forkant av at Gjenopptakelseskommisjonen behandling. Men han viser interesse når Journalisten nevner samtalemøtet mellom Jahr og Bergestuen. Og dersom saken blir gjenopptatt, er Ljøstad klar på at medier må gå inn i saken.

– Da blir det et drama uten like, og det kommer til å bli massivt. Hvis den blir avvist enda en gang tror jeg det er over. Jeg tror det mest sannsynlige er at den blir forkastet nok en gang, men jeg kan ikke se bort fra den blir gjenopptatt.

– Mener du den bør bli gjenopptatt?

– Jeg er spent, og mer spent enn tidligere ganger.

Mulig forhåndsdømming

Dagbladets tidligere journalist Eivind Pedersen er den eneste av 27 spurte journalister som dekket saken, som i en undersøkelse fra 2010 svarte at han mener dommen mot Kristiansen er uriktig. Dagbladet ble klaget inn til Pressens Faglige Utvalg (PFU) av Austegard, som beskyldte Pedersen for å ha blandet roller ved å jobbe på oppdrag for drapsdømte og hans advokat. Avisen ble frikjent, men Pedersen skrev ikke mer om saken i ettertid.

Les også: Dagbladet alene på banen (27. august 2010)

Undersøkelsen ble gjennomført av rådgiver Trond Idås i Norsk Journalistlag (NJ) og psykolog Gjermund Tveito. Journalistene ble blant annet spurt om de hadde opplevd etiske dilemmaer under dekningen som de hadde tenkt over i ettertid. I de tidligere upubliserte og anonyme svarene uttrykker flere bekymring for Kristiansens rettssikkerhet:

– Jeg/vi stilte ikke nok spørsmål ved indisiene som førte til at Viggo ble kjent skyldig. Jeg er overbevist om at han sitter som fortjent, men vi burde utfordret mer, spurt mer og grav mer sjøl svarer én.

– Det var vanskelig å unngå at Viggo Kristiansen ble fremstilt som skyldig før domfellelse, all den tid bevisene mot ham var så sterke, mener en annen.

– Forhåndsdømmingen er et etisk dilemma. En samlet norsk presse kjørte massiv dekning hvor begge de tiltalte ble identifisert i tusenvis av innslag i etermediene og artikler i aviser og på nett. Det bidrar selvsagt til å skape en opinion mot de, skriver en tredje.

I forkant av rettssaken ble mediene oppfordret av pårørende og bistandsadvokater om ikke å fortelle for mye om detaljene, blant annet fra selve drapet. Det mener flere var problematisk, blant annet fordi det skapte unødige rykter om hvordan jentene var blitt drept.

– Det vanskeligste var å vite hvor mye man kunne skrive, hvilke detaljer man kunne gjengi - særlig når du etter hvert er så langt inne i saken selv, utdyper en.

– Mange trodde barna var blitt utsatt for enda verre vold enn hva som var faktum.

– Jeg opplevde enigheten blant journalistene om hvordan saken skulle dekkes – hva som skulle skrives og hva som skulle forbli i rettslokalet – som så sterk at man la begrensninger på seg selv som journalist, svarer en annen.

Mediene fikk kritikk fra statsadvokat og aktor Edward Dahl høsten etter den første rettsaken. Han mente de hadde vært for tilbakeholdne med detaljer. 

Les også: Baneheia-aktor: Pressen for tilbakeholden (1. september 2001)

Dårlig samvittighet

Før jul i fjor ble boken og Bergestuens innlegg diskutert i Dagsnytt 18. Der ble tidligere rettskommentator for Dagbladet, Halvard Conrad Hanssen, nevnt som en som nå uttrykker tvil. Under ankebehandlingen i Agder lagmannsrett i 2002 skrev Hanssen om hvor uberørt Viggo Kristiansen var i retten og hvordan det virket som sakens alvor ikke hadde gått opp for ham.

– Hva Kristiansen vet, har jeg ikke lov til å spekulere på, men alle som hører ham, skjønner at han har noe å skjule, skrev Hanssen.

Til Journalisten i dag sier Hanssen at han lenge har hatt dårlig samvittighet for hvordan han selv behandlet Kristiansen.

– Jeg behandlet ham tøft. Når det gjelder gjenopptakelsesmanien er det greit for meg å ta opp igjen saken hvis bevisene er så sterke som noen sier. Men min oppfatning den gangen var at det var veldig vanskelig å forestille seg at han ikke hadde gjort det. Det var umulig å forestille seg at noen andre kunne ha gjort det, sier Hanssen.

– Hva mener du med at du behandlet ham tøft den gangen?

– Jeg var ikke like tøff i andre saker. Baneheia ble sett på som en uinteressant rettssak fordi resultatet var så gitt. 

– Bidro mediene til det trykket?

– Jeg vet ikke. Jeg fikk voldsom ros i avisa for det jeg skrev. Og når arbeidsgiveren gir ros, vet jeg at man skal være veldig skeptisk, sier han og ler mildt.

Trenger ikke grave

Hanssen deler ikke et syn om at saken ikke ble dekket fra alle sider den gang.

– Mediene dekket Baneheia-saken godt. Det var en massiv dekning. Alle sider kom fram. Det var ikke en ting som ikke ble nevnt. Ikke en stein som ikke ble snudd. Det er ikke noen som unnlot noe.

– Deler du etterlysningen om å grave mer?

– Nei, jeg ser ingen grunn til å grave noe mer. Det mobilbeviset var jævlig kinkig, men det ble skrevet mye om. Jeg husker jeg på et tidspunkt stod utenfor rettshuset og røkte. De andre løp inn fra en pause, men jeg sa at jeg tar en røyk til, for selv ikke Jesus Kristus kunne få Viggo Kristiansen frikjent.

Bergestuen sier at han selv ikke oppfatter at han har snudd i saken. Han sier han bare har skrevet om noe han mener er viktig. Hans interesse for saken sier han kom etter å ha lest boka.

– Du fikk ikke boka tilsendt av forlaget?

– Nei, jeg kjøpte den, leste den og tok så kontakt med Jahr. Så forklarte jeg ham at jeg var rystet og bad om dokumentene han hadde. De ville han dele.

Denne uken ble det kjent at Jahr lager TV-serie om sin forrige bok om Birgitte Tengs-saken.

– Dere lager ikke TV-serie om Baneheia-saken?

– Nei. Jeg har blitt spurt om andre ting rundt dette, men ikke gått inn i denne saken på annen måte foreløpig. 

Domstolene er makta

Kristine Foss er offentlighetsekspert og jobber som jurist i Norsk Presseforbund, der hun blant annet hjelper journalister med å få innsyn. Hun understreker at hun ikke utleverer navn på de hun bistår under arbeid av saker, men bekrefter at hun ikke har hjulpet noen med å få ut politi- eller etterforskningsdokumenter i Baneheia-saken.

– Men jeg ville absolutt bistått med å få innsyn i dokumenter om den saken om noen hadde ønsket det.

Hun forteller om økt interesse for gamle drapssaker det siste året, trolig på grunn av true crime-sjangeren og podkaster som Serial, Making a Murderer og VGs Uløst her hjemme.

– Det er mer interesse for å stille spørsmål ved avsagte dommer. Det tenker jeg er bra, og det er et felt vi ønsker å jobbe mer med.

Men det er vanskelig å få innsyn. Det er ikke slik her i landet som i Sverige at redaksjoner har krav på å få innsyn i alle etterforskningsdokumenter når det tas ut en tiltale i en sak. Dermed er det skjønnsregler knyttet til det, som at politiet kan nekte innsyn av hensyn til sensitive opplysninger i materialet. Og det er forskjeller fra politidistrikt til politidistrikt.

Når det gjelder Baneheia-saken mener Foss at det er en viktig sak med stor betydning og særlig offentlig interesse. 

– Boka har gitt den ny aktualitet. Det er viktig å ettergå både det som kommer fram i boka og selve saken.

– Er det fra et journalistisk ståsted slik at en sak er «avgjort» når flere rettsinstanser har vurdert og avgjort en sak?

– Nei, det er jo ikke det. Man skal ikke slutte å stille spørsmål fordi en del av samfunnet gjør det. Men det er og noe man skal ta hensyn til når man går inn i en sak. Man må ikke bikke over til andre siden. Det er viktig også å få fram at en sak er avgjort i kanskje flere rettsrunder. Hvis man er veldig kritisk og får med mange motforestillinger, må man også få fram det som retten bygde på. Men jeg tenker det er pressens oppgave å ettergå makta, i saker som er behandlet og ikke gjenopptatt. Og domstolene er også en del av makta.

Manglende medieforskning

Gjenopptakelseskommisjonen ble opprettet i 2003 som en følge av straffesaken mot Per Kristian Liland. Ifølge Store Norske leksikon var han blitt uriktig domfelt for dobbeltdrap og hadde sonet en lengre fengselsstraff.

Journalistprofessor emeritus Rune Ottosen ved universitetet OsloMet (tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus) skrev for en måneds tid siden et blogginnlegg om justismord og medienes rolle. Han understreker at han kun bruker begrepet justismord om saker som er gjenopptatt og der ny prøving har frikjent den tidligere dømte.

Ottosen sier at et par av studentene hans denne våren har ønsket å skrive om Baneheia-saken i lys av debatten som nå går. Fra før er det lite forskning på mediedekningen av saken.

– Krimjournalistikk har ikke vært et veldig prioritert område for forskning, sier Ottosen.

En som har forsket noe på saken er førsteamanuensis Lars Arve Røssland ved Universitetet i Bergen. Han skrev i en bok i 2003 at samfunnet har en tendens til mindre kritisk distanse til teknikker, som DNA eller mobil, på tidspunktet da teknikken er ny enn senere. Bevisene det er strid om i Baneheia-saken er DNA-funn, en teknikk som var ny i Norge på 1990-tallet, og hvorvidt Kristiansens mobil, og den trafikken som gikk ut og inn av den i tidsrommet for ugjerningene, kan ha vært innenfor eller utenfor dekningsområdet av en sender i området. Røssland slår i sine undersøkelser av medieomtalen slår fast at tvilen om både mobilsporet og DNA-beviset var med i dekningen.

– Men tvilen har en mindre plass enn fokuset på viktigheten av dette i etterforskningen. DNA-analytikerne på RMI (Rettsmedisinsk Institutt, journ.anm.) blir personifiserte og gjort til en slags helter i jakten på de bestialske morderne og overgriperne i Baneheia, skriver Røssland i en e-post til Journalisten.

Medieforskeren opplyser videre at det er mulig å lese om lettelsen i befolkningen da arrestasjonene kom i september. «I Baneheia-saken var vinklingen klar fra første stund: Viggo Kristiansen ble demonisert, Jan Helge Andersen ble gjort til den ynkelige løpegutten til Kristiansen,» skrev han i boka Kriminelt fra 2003. 

– Det er mange som er blitt overrasket over den reelle fysikken til de senere dømte i saken, i lys av de bilder som ble tegnet av dem underveis. Dette bildet ble forfattet av politi og påtalemakt, men ble i stor grad videreført av media. Allerede ved arrestasjonene i september var det kommentarartikler som så godt som la til grunn at de rette personene var tatt, lenge før etterforskningen var over og lenge før rettssaker var gjennomført og avsluttet, skriver Røssland til Journalisten.

Førte rettsdagbok

Journalistprofessor Ottosen har denne uken lest Jahrs bok.

– Jeg syns boken godtgjør at saken fortjener en ny behandling.

– Men motargumentet er at saken er vurdert av to rettsinstanser?

– Jeg syns det virker som hele saken ble underbelyst i retten slik jeg leser boka.

På spørsmål om mediene bør gå inn i saken, og hva de i så fall bør gjøre, sier han at de for eksempel kan etterprøve eget arbeid.

– Nå som denne boken er kommet som en såpass sterk ytring, kan redaksjoner benytte anledningen og se på egen dekning. Det jeg har lest er såpass tankevekkende at det bør vekke interesse blant journalister. 

Det er ikke krimjournalist Trond Solvang i TV 2 enig i. Han har også lest Jahrs bok, og mener det er mye som utelates der. Solvang er blant journalistene som trolig kjenner saken best ettersom han dekket den fra de to jentene forsvant, gjennom to rettsrunder og har fulgt saken helt til i dag. 

– Det som er litt dumt er at man tydeligvis ikke har satt seg godt nok inn i dekningen fra den gangen. Det var mye kritisk journalistikk, mange intervjuer og mange kritiske vinklinger. Man fremstiller det som at en gjeng journalister gikk i flokk. Men jeg har gått tilbake og sett, og jeg er stolt av den jobben vi gjorde.

Solvang satt i retten og førte egne referater i en dagbok, som han lånte ut til en tidligere bok om Baneheia-saken. Med sin kjennskap til saken, blir han alltid spurt internt i mediehuset når det er ny utvikling.

– TV 2 har valgt ikke å omtale de siste begjæringene. For å gjøre det må komme noe nytt i saken. Det må komme opp vesentlig nye opplysninger, og det har det ikke, mener jeg. Det går for eksempel ikke an å rekonstruere basestasjonen. Det sa de allerede i retten.

– Problemet med Bjørn Olav Jahr og Svein Tore Bergestuen er at de ikke var i retten.

– Men er det umulig for journalister å gå inn i en sak hvis de ikke har vært i retten?

– Nei, men det kompliserer. Utgangspunktet for gjenopptakelse er rettsboka og dommene som har falt og det som kommisjonen skriver i de første svarene sine. Det er en totalpakke som man ikke får med seg hvis man ikke leser papirene.

Han sier at det var mange TV 2-journalister på saken og at de daglig diskuterte hva de kunne gjøre. TV-kanalen ble i 2007 dømt til å betale 250.000 kroner i oppreisning til en mann som følte seg uthengt som mistenkt.