- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Velkommen hjem fra ferie. Og håper dere har fått hvilt ut etter kickstart i Arendal. Der var det vel gøy som vanlig. Dere fikk utvida nettverkene og sett noen flere kjendiser. Mingla dere igjennom partilederdebatten. Samla opp krefter og tips til å gå på igjen.
Skulle gjerne ha vært der. Men selv har jeg vært på webinar. Ekstremt motvillig. Om eldreomsorgen. I regi av LLA - Landslaget for lokalaviser. De ønsket en sykepleier til å gi «konstruktive innspill til hvordan de kan lage bedre journalistikk om eldreomsorgen på kommunalt nivå». Nå før valget.
Det hørtes slitsomt ut.
Så jeg håpet de kunne finne noen andre. Det gjorde de ikke, og ringte igjen. Jeg ba dem om å lete videre og foreslo for eksempel Lill Sverresdatter Larsen – vår egen Jeanne D'Arc – et fyrverkeri av en forbundsleder. Men det endte til slutt med at det ble jeg som måtte gå på webinar. På Teams.
Vi var som kjent på jobb da dere var på Teams, og jeg lærte aldri verktøyet. Ti minutter ute i webinaret satt jeg fortsatt med tre ulike ekko i ørene og lette etter på-knappen til kameraet. Jeg kom aldri på skjermen.
Første utfordring var å beskrive «en vanlig dag på jobben i ferien». Det kunne jeg, og jeg sa som vanlig at pleierne blir yngre og yngre, og snakker dårligere og dårligere norsk. Det er ungdom og innvandrere som drifter norske sykehjem om sommeren. Og snart også på helårsbasis. Og resultatene ser vi daglig; flere infeksjoner, hyppigere fall, mer feilmedisinering, mer underernæring, mer uro og vantrivsel. Noe som fører til økt sykdom og lidelse hos de eldre, økt belastning på de gjenværende faglærte. Og sist, men ikke minst vanvittige kostnader for kommunen. Akutt og ufaglært arbeidskraft er dyr arbeidskraft i lengden.
Neste spørsmål handlet om min egen framtid i yrket. Og jeg sa som sant var, at den så lys ut – og jeg håper å være ute neste år. Da har jeg oppnådd gjennomsnittlig avgangsalder hos en sykepleier og har pådratt meg alle de vanligste slitasjeskadene. Og kvinner har som kjent ingen beskyttelse ved yrkesskade. Yrkesskadeerstatning gis kun ved «sykdommer i hender forårsaket av vibrasjoner fra arbeidsmaskiner og verktøy», ifølge NAV. Ikke belastningslidelser i nakke, skuldre, rygg, armer, hofter og knær etter år med betonggulv, ekstreme løft og dårlige sjefer.
Så her er det hver kvinne for seg selv, og over på plan B. Jeg har gitt meg selv ett år.
Og så lurte de på om jeg hadde noen innspill til lokalavisene, nå sånn på tampen av valgkampen. Det hadde jeg. Hadde de vært der. Av 29 inviterte var det 11 som kom. Av disse var det to lokalavisjournalister, resten var innledere og arrangører. Der og da gikk det opp for meg, at var det noen som skulle ha vært på webinar om eldreomsorg, så var det nettopp medlemmene i Landsforeningen for lokalaviser. Om ikke annet for egen del. Om få år er de fleste av dem borte. De, avisene deres, og småkommunene.
Vi har 356 kommuner i Norge, og av disse er 36 prosent en såkalt «småkommune». Det vil si at den har færre enn 3000 innbyggere. På landsbasis vil vi gå fra 4,4 yrkesaktive per pensjonist i dag, til 2,2 i 2040. Det vil si om 15-20 år. I småkommunen vil tallet rase ned til 1,6 yrkesaktiv per pensjonist. Samtidig som tallet på eldre tredobles og etter hvert femdobles på bygda. Langt raskere enn i byene, ifølge SSB.
SSB ser for seg at behovet for helsepersonell i samme periode vil øke et sted mellom 70 og 120 prosent. Og i et slikt scenario vil mange kommuners helse- og omsorgstjenester og øvrig virksomhet bryte sammen. Og da blir det dårlig med lokalavislesere.
Men det fikk jeg ikke fortalt, fordi medlemmene i Landslaget for lokalaviser kom ikke. Sannsynligvis var de i Arendal.
Hadde de orket et webinar, kunne også lært noe også. Halvveis ute i webinaret ble det holdt et lite mini-webinar om SSB og KOSTRA, som var både lettfattelig og kort. Like vel tok jeg meg i å undre om ikke dette var noe de burde ha lært på skolen?
Hadde de orket å komme, skulle jeg ha tipset dem om postjournalen, hvor de fra sin egen sofa kan bestille de siste avvikstallene – fordelt på kategorier som «fall», «feilmedisinering», «tvang» og «skade på ansatte». Ferdig summert.
Jeg kunne også ha tipset dem om de lovpålagte revisjonene kommunene motvillig bestiller. Hos oss fant de lovbrudd på ti av elleve områder ved siste revisjon. 91 prosent, med andre ord. Hadde de hatt tid, kunne jeg avslutningsvis ha tipset om Helsetilsynet. Hvor de med nok et enkelt søk kan finne ut nøyaktig hvor utstrakt bruk av tvang og uverdig omsorg som gis på akkurat deres sykehjem.
Avslutningsvis i webinaret var det tid for spørsmål fra journalistene. Jeg fikk ett. Det vil si, det var en innvending. Nemlig at vi helsearbeidere er så vanskelige å få i tale. Vi gjemmer oss bak taushetsplikt og lojalitet til skumle sjefer. Vi frykter represalier. Vi er så redde.
Da slo det meg at journalister sannsynligvis ikke leser aviser. Eller så lå de samla i fosterstilling under en stein i fjor høst da sinte og skuffa sykepleiere sto i på rekke og rad for å si fra. I debatter og intervjuer, og på Facebook. Hadde dere slått av både lyd og bilde på skjermene, der de gråt over jobbene sine, og mødrene deres? De yngste hadde ikke mer enn ett år i jobben. Og for noen av dem hadde yrket vært et kall.
Fikk dere ikke med dere varslene?
Før de forlot arbeidsplassen og slamra døra etter seg.
Selv har jeg varslet i over ti år. Stort sett for døve ører. Som sykepleier og som journalist. Jeg har varslet på jobben, på kafe, i kronikker, debatter og jeg har skrevet intervjuer. Jeg har sågar varslet i en egen bok. I etterkant reiste jeg land og strand rundt for å varsle på seminarer, bokbad, møter, treff og uker. Jeg har til og med varslet på Arendalsuka. Aldri så jeg en journalist.
Mens jeg satt der på webinaret og lyttet til lokalavisjournalisten grublet jeg over hva slags nyhet hun egentlig jaktet på? Hva slags hemmelige møter på mørke parkeringsplasser, hvor graderte dokumenter skifter hånd, er det dere ønsker? Hva slags avsløringer er det dere vil ha.
Innvendingen hennes var nesten like gammel som hun selv. Dere lever i 2010.
Det finnes ingen hemmeligheter igjen i vår eldreomsorg. Ingenting unntatt offentligheten. Og sykehjemsdøra i bygda er vid åpen. Der har dere mulighet til å ta en prat med en av de som virkelig rammes – våre gamle og deres pårørende. De har fullstendig ytringsfrihet.
Men dit går dere bare for gladsaker. Og da sender dere en sommervikar.
Etter webinaret fulgte oppsummering på epost fra LLA, som var enig i at det hadde vært et fint og lærerikt webinar. En medarbeider skrev innledningsvis: «Som flere av dere var inne på, er det ofte et problem at kommunalt ansatte ikke ønsker å ytre seg om forhold på arbeidsplassen». Før hun påpekte: «Taushetsplikten regulerer hva ansatte i helsevesenet kan si om pasientene, mens det er lojalitetsplikten overfor arbeidsgiver som regulerer hva de kan si om arbeidsgiveren».
Før hun krevde: «Ytringsfriheten trumfer vanligvis lojalitetsplikten, spesielt for offentlig ansatte. De bør kjenne på et ansvar for å bidra til en opplyst debatt».
Før hun til slutt kunne informere om at nettopp dette ville bli tema under en debatt på Arendalsuka neste dag: «… der presseorganisasjonene spør om kommunalt ansatte blir kneblet, og om krav om lojalitet går på bekostning av retten til å ytre seg.»
Og debatten kunne vi følge på direkten fra 13.00. Som om noen gadd å gå.
Gjemmer oss i frykt for represalier? Hva har vi egentlig å frykte – at vi skal miste jobben? Det er ikke vi som gjemmer oss. Det er dere som ikke makter og gidder. Og gjemmer dere bak en eldgammel myte om at vi er så redde for straff. Så var det altså vårt ansvar det også; å sørge for at dere klarer å lage en «opplyst debatt». At dere skal orke å utøve deres samfunnsansvar.
Hadde jeg vært i Arendal, skulle jeg gått på den debatten. Jeg skulle gått opp på stolen, og tatt fram en rød ropert og skreket: «How dare you!».
Idioter.
