Jan-Erik Laure levde og åndet for tabloidjournalistikken: – Jeg pleier å si at hvis jeg noen sinne blir stilt for retten, og dommeren spør om jeg er tidligere straffedømt, da skal jeg svare: Nei. Men jeg har jobbet syv år i Aftenposten, uttalte han da han gikk av med pensjon.
Jan-Erik Laure levde og åndet for tabloidjournalistikken: – Jeg pleier å si at hvis jeg noen sinne blir stilt for retten, og dommeren spør om jeg er tidligere straffedømt, da skal jeg svare: Nei. Men jeg har jobbet syv år i Aftenposten, uttalte han da han gikk av med pensjon.

MINNEORD:

Janik er død, Janik lever

Hvis VG hadde vært et menneske, ville det vært Jan-Erik Lauré. Nå er han ikke mer. Men Janiks ånd lever videre. I journalistikken. I redaksjonen. I hundrevis av journalister han inspirerte, imponerte og formet.

Publisert Sist oppdatert

En epoke er over. Lørdag 19. november ble Jan-Erik Lauré rammet av hjerteinfarkt. Han ringte selv etter hjelp. Da ambulansen kom til sykehuset, ble han brått dårligere. Klokken 20.30 ebbet livet ut. Janik ble 72 år. Han tilbragte halvparten av livet sitt i VG.

Vi er mange som sørger over tapet. Janik var en venn og kollega. Sjef og forbilde. Golfkompis og læremester. I alle de store redaksjonene sitter det i dag journalister som minnes denne gudbenådede avissnekreren i takknemlighet.

Men Jan Erike Lauré var mer enn pressemann. Han var også noens far. Våre tanker går i dag til Janiks sønn Jørgen

Tittelsnekring er en kunst. Ingen mestret den bedre enn Janik. – Jeg tror det er medfødt. Men man kan til dels trene seg opp. På desken jobber vi aller best når flere er med i prosessen. Når vi drodler. Og da er det ingen forslag som er for dumme.
Tittelsnekring er en kunst. Ingen mestret den bedre enn Janik. – Jeg tror det er medfødt. Men man kan til dels trene seg opp. På desken jobber vi aller best når flere er med i prosessen. Når vi drodler. Og da er det ingen forslag som er for dumme.


Knapt noen enkeltpersoner har betydd mer for VGs utvikling enn Janik. Da han meldte overgang fra Aftenposten i 1981, hadde den rufsete tabloiden i Akersgaten et opplag på 227.000. De neste tjue årene ble en nesten sammenhengende vekstperiode. I 2002 kom toppunktet. Da solgte VG i snitt 390.000 aviser daglig. Og i sentrum for denne utviklingen stod en kjederøykende redaksjonssjef og tungpustet golfdommer, en kreativ geysir, et ordspillenes orakel.

Bernt Olufsen har en gang sagt at Janik styrte gasspedalen i VG, redaktørens jobb var å tviholde på brems og kløtsj. Janik var en tabloid mesterhjerne. Han hadde en genuin forståelse for avisens formspråk. Ingen kunne snekre bedre titler enn ham, få kunne på samme måte trekke ut essensen av en historie tre minutter før deadline.

På desken var Janik en virtuos. Han kombinerte rollene som komponist, dirigent og førstefiolinist.

Janiks leveregel var at en avis skulle overraske og underholde. – Den beste regelen, mente han, var å forestille seg hva NTB ville skrevet. Og så, hva man enn gjør ikke skrive saken som de ville gjort. Ikke tørt og kjedelig, med andre ord.
Janiks leveregel var at en avis skulle overraske og underholde. – Den beste regelen, mente han, var å forestille seg hva NTB ville skrevet. Og så, hva man enn gjør ikke skrive saken som de ville gjort. Ikke tørt og kjedelig, med andre ord.

Plump? Gal? Harry? Det var nok av dem som holdt seg for nesen da Janik utviklet det moderne VG på 90-tallet. Titlene var store, virkemidlene sterke, blødmene mange. Men Janiks bidrag til avisens utvikling var så mye mer enn å rendyrke det tabloide uttrykket. Han bidro til at VG ble skarpere, viktigere og farligere - for dem med makt vel å merke. Janik elsket de store avsløringene, sakene som fikk nasjonen til å bevre, oppslagene som skapte unisone Å-faen-gisp foran avisstativene.

– Overfor makten skal VG bruke boksehansker, ikke silkehansker, sa Janik.

Det eneste Janik satte høyere enn et solid skup, var dyr. Jeg vet ikke om det er en myte, men han skal på et tidspunkt ha presentert følgende prioriteringsliste for VG-redaksjonen: 1) Vold mot dyr. 2) Vold mot eldre. 3) Drap.

Kanskje stemmer ikke dette helt. Prioriteringslisten finnes i flere versjoner. Men jeg er temmelig sikker på at Janik ikke ville hatt noe mot at historien kommer på trykk (som er riktig begrep i denne kontekst).

Riktignok ble Janik æresmedlem av Foreningen for Omplassering av Dyr, men interessen for pusekatter og verpende høner handlet om noe mer. Redaksjonssjef Lauré forstod folket. Han lagde avis for folket. Han hevet seg ikke over deres dyregodhet, men tok den på alvor. På denne måten bidro han til å bredde ut VG, gjøre den interessant og lesbar for alle. Janik levde så til de grader opp til VGs kjerneverdier: Åpen, modig og folkelig.

Tjue år etter han havnet på førstesiden i VG, fikk Robert Midtrud overrakt historien om egen fødsel i glass og ramme. Gutten som ble født i do vart da blitt rørlegger, til Janiks store forlystelse.
Tjue år etter han havnet på førstesiden i VG, fikk Robert Midtrud overrakt historien om egen fødsel i glass og ramme. Gutten som ble født i do vart da blitt rørlegger, til Janiks store forlystelse.

VGs arkiver er smekkfulle av sagnomsuste Janik-førstesider. På sitt beste var de overraskende, oppsiktsvekkende og morsomme. Han kunne strekke seg (og redaksjonen) langt for å finne saken når han satt på en genial tittel, som da Brita Midtrud Møller fødte en velskapt gutt på et toalett. Janik ønsket helst tittelen BLE MAMMA PÅ RAMMA, men måtte nøye seg med Fødte i do - skål over to sider. VG tok med champagne. Angivelig for å sikre dekning for tittelens doble bunn.

Den samme gutten ble selvfølgelig rørlegger og havnet igjen på VGs førsteside 20 år senere.

En gang i tiden hadde et VG et opplag på nær 400.000, og førstesidene var dagens snakkis fra Kirkenes til Kanariøyene. Janik var ansvarlig for noen tusen fronter. De færreste var kjedelige.
En gang i tiden hadde et VG et opplag på nær 400.000, og førstesidene var dagens snakkis fra Kirkenes til Kanariøyene. Janik var ansvarlig for noen tusen fronter. De færreste var kjedelige.

Janiks fronter kunne skape debatt. Det ble blant annet bråk da han trykket et bryllupsbilde under tittelen TIL DØDEN skiller oss ad… dagen etter at mannen hadde skutt sin kone under skilsmisseforhandlinger hos sorenskriveren i Lillestrøm.

Men best av alt likte Janik de fullstendig overraskende sakene, de som kunne arkiveres under Å for Å faen. Blant annet elsket han saken om kapteinen som ble smittet av kjønnssykdom etter å ha pleiet omgang med en oppblåsbar dukke.

Livet på VG-desken kretset rundt Janik i tre tiår. Han pustet journalistikk, tenkte i ordspill, og hadde en dyp respekt for leserne.
Livet på VG-desken kretset rundt Janik i tre tiår. Han pustet journalistikk, tenkte i ordspill, og hadde en dyp respekt for leserne.


Sosiale medier er i disse dager fulle av Janik-hyllester. Mange av dem handler om hans unike talent og journalistiske karriere. Men det er ikke dette alene som har gitt ham legendestatus i norsk presse. For Janik var ingen bulldoser og drittsekk. Nei, han var en varm, godlynt og snill mann med stor omtanke for sine kolleger.

I NRK, VG, Dagens Næringsliv og mange andre redaksjoner sitter det journalister og redaktører som betegner Janik som sin mentor. Og kanskje var det ved å dele sin kunnskap, løfte frem og lære opp, han virkelig satt sitt preg på norsk presse. Gode førstesider er forgjengelige greier, men den lærdommen Janik så raust delte gjennom 34 år i VG vil prege norsk journalistikk i mange, mange år fremover.

Dagens VG-redaksjon er befolket av Janiks disipler. Han var en raus sjef, alltid på jakt etter nytt talent. Her blir han takket av på et nyhetsseminar i 2015.
Dagens VG-redaksjon er befolket av Janiks disipler. Han var en raus sjef, alltid på jakt etter nytt talent. Her blir han takket av på et nyhetsseminar i 2015.

Hvordan ville Janik håndtert alle disse godordene? Jeg vet ikke. Han var mer opptatt av å trekke frem andre enn å søke ros, snillere med sine kolleger enn seg selv.

Da Janik fylte 70 år, fikk han en hyggelig omtale i form av et intern nyhetsbrev. Han responderte med å takke, men understreke at han suksess var resultat av samarbeid og fellesskap. Etter litt frem og tilbake der jeg insisterte på at han fortjente litt anerkjennelse for innsatsen, svarte han slik bare Janik kunne:

«Jeg skal ikke kjekle med deg om heder og ære. Jeg hviler uansett på mine laurébær…»

Det var slik han snekret titler. Utenfor VG-huset, med sigaretten i kjeften og et manus i hendene. – Huet bare surrer og går. Jeg leser saken vi skal slå opp nøye og leter etter de beste ordene. Så prøver jeg å sette dem sammen, komme inn til kjernen. Der ligger ofte den beste tittelen, sa Janik.
Det var slik han snekret titler. Utenfor VG-huset, med sigaretten i kjeften og et manus i hendene. – Huet bare surrer og går. Jeg leser saken vi skal slå opp nøye og leter etter de beste ordene. Så prøver jeg å sette dem sammen, komme inn til kjernen. Der ligger ofte den beste tittelen, sa Janik.

I takknemlighet
Gard Steiro, på vegne av kolleger

Powered by Labrador CMS