- Dette er en kommentar/analyse. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Tidligere i sommer publiserte Faktisk.no resultatene av en undersøkelse om norske alternativmediers nedslagsfelt og spredning. Undersøkelsen var spennende lesning. Den viste at disse mediene til tross for at de har et ganske lite antall faste lesere, likevel klarer å oppnå et ganske stort antall delinger i sosiale medier.
Samtidig viste undersøkelsen at delingene er avhengige av et nettverk av Facebook-grupper og -sider. Disse deler i stor grad en «grunnfortelling» om at Norge og norsk kultur er truet av innvandring, moralsk korrumperte politikere og anonyme, internasjonale maktkonstellasjoner.
I forskjellig grad kan de omtalte mediene (det vil si Resett, Rights, Document og Steigan) alle sammen sies å dele et eller flere av disse trusselbildene.
Alle disse trusselbildene, men da særlig det siste, altså «maktkonstellasjonene», er interessant for oss i denne sammenhengen. For det første åpner det mer direkte enn de andre for konspirasjonsteorier om internasjonale «makteliter» og hemmelige planer i regi av internasjonale organisasjoner, George Soros og andre, og for at truslene på en eller annen måte er koordinert.
For det andre ligger det tett opptil det trusselbildet som i mange år har lagt til grunn for mye av den påvirkningsarbeidet som særlig Russland i flere år har drevet med mot et vestlig publikum gjennom propagandakanalene RT (tidligere Russia Today), Sputnik News og forskjellige alternativmedier med en antivestlig og en mer eller mindre uttalt Kreml-vennlig vinkling. Og som vi skal se, blir noe av dette videreformidlet i deler av det norske alternativmedielandskapet. Nærmere bestemt hos Steigan, The Herland Report og i mindre grad hos Resett.
Propaganda, konspirasjonsteorier og populisme
Dette er en sterk beskyldning. Derfor kan det være greit med et par presiseringer her. Å uttrykke forståelse for Russlands situasjon eller å forsøke å formidle hvordan verden ser ut fra Moskva, er ikke nødvendigvis det samme som å formidle propaganda.
Motsatt trenger ikke det å formidle propaganda og desinformasjon, å bety at man er finansiert eller støttet av Kreml på andre måter. Og det er også fullt mulig å gjøre det uten å være klar over det selv.
I en nylig utkommet bok skriver forskerne Ilya Yablokov og Precious Chatterje-Doody at russiske myndigheter helt siden «fargerevolusjonene» i Georgia og Ukraina i 2003-2005, har brukt en populistisk retorikk for å legitimere seg overfor sin egen befolkning. Dette betyr at man fremstiller seg som en representant for det russiske folket, mot en vestlig og spesielt amerikanskdominert elite som ønsker å frata andre land muligheten til å bestemme over sin egen framtid. Slik kan man stemple opposisjonspolitikere, kritiske medier og sivilsamfunnet som «agenter» for den samme internasjonale eliten, og som fiender av det russiske folket.
Ifølge Yablokov og Chatterje-Doody har RT og Sputnik News i mange år forsøkt å fremme nøyaktig det samme «elite mot folk»-perspektivet overfor et globalt publikum.
Russiske medier og dermed Russland selv forsøker her å fremstå som en representant for den lille mann og kvinne verden over mot de samme maktelitene, i første rekke representert av USA og til en viss grad EU samt George Soros og andre påståtte maktfaktorer. Dette gjelder ikke bare i internasjonal politikk, men også internt i USA og europeiske land, der RT og Sputnik gjør sitt beste for å lete opp potensielt problematiske temaer som disse landenes mainstream-medier i liten grad skriver om.
De siste årene har dette blant annet inkludert Gule vester-demonstrasjonene i Frankrike, håndteringen av koronapandemien, «valgfusk» i USA og forsøk på å være en stemme for dem som mener at en identitetspolitisk venstreside har gått amok.
Og dette er et perspektiv som er tiltrekkende for dem som er tilbøyelige til å tro på konspirasjonsteorier. Konspirasjonsteoretikere hevder som regel også at de representerer «folket», og at det de gjør er å avsløre maktmisbruk og skjulte forbindelser blant elitene. Og siden mainstream-mediene gjerne omtales som et verktøy for de samme elitene, finnes ikke sannheten der, men hos opposisjonen. Det vil si maktkritiske varslere som Edward Snowden og Julian Assange, hos konspirasjonsteoretikerne selv - og RT.
RT henvender seg til dette segmentet ved hjelp av slagord som «Question more» og ved å slippe til konspirasjonsteoretikere, høyreekstremister og kontroversielle analytikere som ellers ikke slipper til i media.
I tillegg forsøker man på denne måten å bryte ned tilliten til det eksisterende systemet hos stadig flere, og erstatte det med en kynisk holdning der man tar utgangspunkt i at alle lyver eller er motivert av egeninteresse.
Konspirasjonsteorier har også blitt brukt til å spre tvil og forvirring i vanskelige situasjoner der det er vanskelig å beholde kontroll over fortellingene ved hjelp av tradisjonelle kommunikasjonsverktøy. Eksempler er oppstanden i Ukraina, annekteringen av Krim og nedskytingen av det malaysiske flyet over Øst-Ukraina i 2014, og forgiftningen av Sergej og Julija Skripal i Salisbury i mars 2018. I alle disse tilfellene ble det spredt en lang rekke innbyrdes utelukkende, alternative forklaringer og konspirasjonsteorier.
Russiskvennlige eller konspiratoriske vestlige alternativmedier kan bidra til alt dette ved å videreformidle påstander og fortellinger til et større publikum. De fungerer også i mange tilfeller som kilder, som kan siteres og brukes til å styrke disse fortellingene og påstandene. Og den største seieren er dersom man klarer å få mainstream-medier i vest til å plukke dem opp.
Herland-rapporten og «liberal totalitarisme»
I flere år har den mest uttalte pro-Kreml stemmen i det norske alternativmedielandskapet vært The Herland Report, drevet av Hanne Nabintu Herland.
En grunnfortelling her, er at Vesten har sviktet sine tradisjonelle, kristne verdier til fordel for hedonisme og det Herland kaller «et totalitært demokrati». Et system som Vesten også forsøker å påtvinge resten av verden.
Herland har flere ganger fremhevet Vladimir Putin som et alternativ til dette, og som den som har ført Russland bort fra både den ateistiske, kommunistiske fortiden og fra den vestlige liberalismen landet ble forsøkt påtvunget på 1990-tallet. I stedet har Putin omfavnet Russlands ortodoks-kristne røtter. I tillegg er Putin en forsvarer av «nasjonal suverenitet» mot «globalismen».
The Herland Report har publisert artikler som forsvarer annekteringen av Krim, og tar til orde for å oppheve sanksjonene som ble innført etter annekteringen og starten på den russiskkontrollerte krigen i Øst-Ukraina. Nettstedet forsvarer også Russlands militære støtte til Assad-regimet i Syria, ut fra den samme grunnfortellingen om at Vesten prøver å påtvinge verden sine verdier. Artikler har også benektet at det finnes bevis for gassangrep i Syria, et tema vi skal komme tilbake til.
Flere av gjesteskribentene på nettstedet og gjestene på Herlands web-TV-program, har vært nordmenn som er kjent for et pro-Kreml-perspektiv, og som har demonstrert dette ved å besøke den okkuperte Krim-halvøya og de russiskstyrte opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina. Blant dem er Bjørn Ditlef Nistad, som også har skrevet for Steigan og Resett.
Russiske og Kreml-vennlige stemmer?
Herlands sympati for Putin og Russland er direkte og uttalt. Dette er ikke tilfelle på samme måte med nettstedet Steigan. Noe som ikke har hindret nettstedet fra å flere ganger presentere perspektiver som ligger tett opptil det som finnes i Kreml-nære medier.
En av grunnfortellingene her, er at demonstrasjoner og oppstander i forskjellige land, svært ofte er USA- eller George Soros-støttede forsøk på regimeendringer, med vestligstøttede demokrati- og sivilisamfunnorganisasjoner som verktøy.
Dette går i alle fall tilbake til vinteren og våren 2014, da Steigan publiserte en rekke artikler som fremstilte den regjeringen som ble innsatt av den ukrainske nasjonalforsamlingen etter Maidan, som dominert av fascister. Janukovytsjs fall ble omtalt som et statskupp, organisert og støttet vestfra ved hjelp av ukrainske demokratiorganisasjoner. Målet var å installere en provestlig regjering, og dytte Russland ut av Ukraina. Også senere har Steigan gitt ukrainske myndigheter og deres vestlige «bakmenn» skylden for både annekteringen av Krim og krigen i Øst-Ukraina.
De senere år har også demokrati- og opposisjonsbevegelsene i Russland og Hviterussland blitt omtalt som vestlige forsøk på regimeendring eller som vestligstøttede.
Det Kreml-vennlige perspektivet var like tydelig eller tydeligere under konflikten i Syria. Også dette ble gjort til et forsøk på regimeendring, altså ikke en «virkelig» oppstand. I likhet med Herland trakk også Steigan i tvil gassangrep og andre krigsforbrytelser fra Assad-regimet og dets russiske allierte.
Steigan har ved flere anledninger lent seg på RT og andre russiske kilder, samt russiskvennlige nettsteder som har blitt beskrevet som propaganda. Blant dem er den ortodokse tankesmien Katehon. Katehon er ledet av den Putin-vennlige oligarken Konstantin Malofejev. Frem til i fjor høst var den høyreekstreme filosofen Aleksandr Dugin oppført blant styremedlemmene. Steigan har også vist til nettsteder fra den internasjonale konspirasjonssfæren for å bekrefte analysene sine. I hvert fall to av disse har også blitt løftet frem som kilder av RT.
Stemmer fra konspirasjonsverdenen
Under konflikten i Syria fungerte Steigan langt på vei som kanal inn i den norske offentligheten for en liten, men innflytelsesrik gruppe stemmer som ble løftet frem av RT i tiden rundt den russiske intervensjonen i 2015. De ble invitert til Russland, tatt med på rundreiser i Syria og gitt status som «journalister», «kommentatorer» og «eksperter».
En viktig del av «jobben» deres ser ut til å ha vært å så tvil rundt organisasjonen Syrian Civil Defense, også kjent som «De hvite hjelmene». Dette er en organisasjon som i tillegg til å redde mennesker ut av bombede bygninger, har dokumentert krigsforbrytelser fra det syriske regimet og dets russiske allierte.
Flere av disse stemmene ble rekruttert fra konspirasjonsverdenen på internett. To av dem, Patrick Henningsen og Vanessa Beeley, hadde bakgrunn fra nettstedet 21st Century Wire. Henningsen hadde også tidligere jobbet for Alex Jones’ nettsted Infowars. 21 st Century Wire er blant annet kjent for å hevde at skoleskytinger i USA har vært iscenesatt med skuespillere, for å mobilisere støtte til å oppheve den grunnlovsgitte retten til å eie og bære våpen. Henningsen har også hevdet at ISIS-lederen Abu Bakr al-Baghdadi enten var en betalt, israelsk dobbeltagent eller en skuespiller.
Både Henningsen, Beeley og kanadiske Eva Bartlett har i hvert fall siden 2017 vært hyppige skribenter og kilder for artikler på Steigan. Vinteren 2019 arrangerte Steigan også en konferanse der de tre deltok som innledere og paneldeltakere.
En «angivelig» forgiftning
Også etter drapsforsøket på Sergej og Julija Skripal i mars 2018 la Steigan seg tett opptil det narrativet som ble fremmet av Kreml-nære medier.
Både RT og Steigan omtalte drapsforsøket ved hjelp av nervegiften Novitsjok som en «angivelig» forgiftning. Begge benektet også at det fantes beviser som knyttet det til russisk etterretning. Og begge steder ble det antydet at forgiftningen kunne skyldes en lekkasje fra et forsøkslaboratorium i nærheten, eller at det var mer sannsynlige gjerningsmenn enn Russland, som Ukraina eller britiske myndigheter som ville skade forholdet mellom Storbritannia og Russland ytterligere. Det siste er en teori som også har blitt luftet av en talsperson for det russiske utenriksdepartementet.
I forbindelse med Skripal-saken forsøkte både Steigan og RT å diskreditere gravenettstedet Bellingcat, som var først ute med å identifisere de to mistenkte som russiske etterretningsagenter. Begge steder ble det omtalt som vestligfinansiert, og som muligens tilknyttet britisk etterretning og dermed et redskap for britisk utenrikspolitikk.
I august 2020 omtalte artikler på Steigan drapsforsøket på Aleksandr Navalnyj som «oppspinn» og som en «ønskereprise på Skripal-saka».
Dette betyr ikke at det ikke finnes eksempler på at Steigan har gått andre veier enn RT. Under koronapandemien kritiserte for eksempel Steigan både lockdown, bruk av munnbind og andre tiltak, og støttet demonstrasjoner mot dette. RT valgte derimot til tross for mistenkeliggjøring av «Big Pharma» og de fleste andre vaksineprodusenter enn den russiske Sputnik-vaksinen, i stor grad å latterliggjøre slike demonstrasjoner som nok et eksempel på hvor ille det stod til i vest.
Resett er mer variert
Også Resett har publisert flere tekster med et Kreml-vennlig perspektiv, eller et perspektiv som er nært opptil det som finnes hos RT og andre russiske medier. Samtidig er dette mye mindre konsekvent enn hos Steigan og Herland, slik at det kan være mer riktig å snakke om overlapping. Mye er kronikker av Bjørn Ditlef Nistad, som er publisert under rubrikken «Folkets røst», samt kronikker av Erik Selle fra Partiet De Kristne (PDK).
I 2018-2019 publiserte Resett flere artikler som trakk i tvil gassangrepet i Douma i april 2018, og hevdet at dette var omstridt internt i Organization for the Prohibition of Chemical Weapons (OPCW). En feilaktig påstand, som ikke minst har blitt fremmet fra russisk hold.
Bortsett fra et par kronikker av Nistad, skiller derimot Resetts dekning av Skripal- og Navalnyj-sakene seg lite fra den som finnes i norske mainstream-medier. Det samme er tilfelle med Hviterussland, der man ikke har lagt skjul på den undertrykkkingen som finner sted der.
På ett område har imidlertid Resett lagt seg tett opptil Kreml-narrativet, nemlig den russiske Sputnik V-vaksinen. Flere artikler har omtalt denne som svært effektiv, og som en suksess i store deler av verden bortsett fra EU som ikke vil ha den. Ofte blir den kontrastert med Astra Zenecas vaksine som folk ifølge en artikkel «dør som fluer» av, mens andre og mer sikre vestlige vaksiner ikke blir nevnt. Det blir også trukket frem at enkelte norske politikere har gått inn for å kjøpe den inn.
Hva er nedslagsfeltet?
I februar 2018 gikk den russiske ambassaden i Oslo ut mot nettstedet Aldrimer.no, som fikk refs for å «piske opp antirussisk hysteri, legge ut partisk materiale og komme med urimelige og grunnløse beskyldninger mot Russland». I stedet anbefalte man å lese The Herland Report, Steigan og Resett (sistnevnte har senere blitt endret til Bjørn Nistads blogg).
Som vi har sett, har også spesielt Herland-rapporten og Steigan grunnfortellinger som ligner mye på den som finnes i russiske propagandamedier. Spesielt Steigan har også gjentatte ganger kommet med nærmest nøyaktig samme påstander som RT, i tillegg til å flere ganger bruke samme kilder og skribenter.
Resett har på sin side vært mer uavhengig i dekning og vinkling, selv om det på noen områder har overlappet med den som finnes hos RT og andre Kreml-vennlige medier.
Vi mangler data for å si hvem som er publikum for Herland-rapporten eller hvor saker derfra blir delt, ettersom den ikke er med i Faktisk.nos undersøkelse. Men det er sannsynlig å tro at nettstedet har et visst nedslagsfelt særlig blant kristenkonservative av den typen som er bekymret for moralsk forfall og for innvandring og islam, og at budskapet om Russland som motkraft kan slå an i deler av dette segmentet.
Steigan er ifølge Faktisk.nos undersøkelse mer «venstreorientert» i nedslagsfelt enn Resett og andre alternativmedier, selv om det også er et overlapp i hva slags grupper nettstedet særlig deles i. Flere av de gruppene som bare deler saker fra Steigan ser ut til å være knyttet til skandinaviske organisasjoner med et Kreml-nært perspektiv, slik at tekstene som deles der neppe har særlig effekt utover å forkynne for menigheten selv om det ikke er usannsynlig at de deles videre og slik kan nå ut til andre. Det er også tenkelig at disse sakene på sikt kan påvirke noen av medlemmene i mer konspiratorisk retning når det gjelder krefter som antas å trekke i trådene.
Samtidig viser Faktisk.nos rapport at Steigan også blir delt i det man kaller «det norske ekkokammeret», som i hovedsak består av facebookgrupper plassert godt ute til høyre. Særlig ser det ut til å dreie seg om grupper som er opptatt av norsk «sjølråderett», og som er kritiske til EU og til internasjonale organisasjoner og avtaler, da særlig om migrasjon og flyktninger.
Det er trolig at det som finnes av Kreml-vennlige tekster hos Resett og spesielt hos Steigan, kan ha størst potensiell effekt her. Ved å stadig gjenta at opposisjonsbevegelser i Øst-Europa, Midtøsten og andre steder er verktøy for USA og Vesten, samtidig som man knytter migrasjon og flyktninger opp til uroen i Midtøsten slik Steigan har gjort, kan det styrke en fortelling om at internasjonale eliter skaper krig og uro for å øke sin egen innflytelse. Som igjen kan bygge oppunder en fortelling om russiske myndigheter som står opp mot elitene i Brussel, Washington og Davos på vegne av «folk flest» verden over. Det gjelder også håndteringen av korona, der budskapet fra Russland er at den russiske vaksinen undertrykkes av politiske grunner til fordel for farlige vestlige.
Alt i alt er dette en oppfordring om at Norge og andre mindre land bør passe sine egne saker, og ikke bli involvert i elitenes spill. Noe som ikke er en uvelkommen politikk sett fra Moskva.
Når ikke annet er presisert, viser navnene Steigan og Herland til nettstedene, ikke til personene Pål Steigan og Hanne Nabintu Herland. Særlig Steigan har også en lang rekke andre bidragsytere.
- John Færseth har blant annet skrevet boka «Fyrtårnet i øst - Putins Russland og vestlige ekstremister».
