Derfor:

«Det eksisterer en del myter rundt utenriksreporteren, rundt korrespondenten», skriver Maren Sæbø. «Og de intervjuer alltid taxisjåføren.»
«Det eksisterer en del myter rundt utenriksreporteren, rundt korrespondenten», skriver Maren Sæbø. «Og de intervjuer alltid taxisjåføren.»

Derfor intervjuer til stadighet utenriksreportere taxisjåfører

Er utenriksreporterne bare late, eller er det mye å hente i å intervjue taxisjåføren som bringer deg fra flyplassen og inn til hotellet?

Publisert Sist oppdatert

– Her bygges det ser jeg, går det bra med den nye statsministeren?

Det var en av de dagene jeg bare ventet, ringte, sendte mailer, ventet. Slike dager har man en hel del av skal man jobbe på et kontinent med mye «rød teip», land der restriksjoner på pressens bevegelsesfrihet er normen og nøkkelen til en vellykket reportasjetur er å bruke akkurat nok tid til å få de tillatelser man trenger.

Nå ventet jeg i Etiopias hovedstad Addis Abeba, og hadde bestemt meg for å bruke noen av døtida på å oppsøke museer. Mens vi jobbet oss gjennom den etiopiske hovedstadens tiltagende trafikk, henfalt jeg til å intervjue sjåføren om den politiske utviklingen i landet.

Taxisjåføren er «folk vi her har snakket med» og kan gi en superrask innføring i et fremmed politisk landskap.

Folkets representant

Det eksisterer en del myter rundt utenriksreporteren, rundt korrespondenten. Siden de store verdenskrigene har de flydd rundt fra kontinent til kontinent, fra krig til krise, sultkatastrofe til valg, bevæpnet med kamerautstyr.

Dette er Derfor

  • I spalten «Derfor» forsøker vi å forklare hvorfor mediene tar de valgene de gjør. Eller sagt på en annen måte: «Derfor tar mediene de valgene de gjør».
  • Arbeidet er støttet av Stiftelsen Fritt Ord med 150.000 kroner.
  • Fire spaltister vil bidra med innhold til «Derfor». De fire er: Maren Sæbø, Øyvind Strømmen, Marte Vike Arnesen og Mina Ghabel Lunde.
  • Alle «Derfor»-artiklene inneholder en «bygg inn»-knapp. Med dette åpner vi for at andre kan publisere disse spaltene på sine nettsider.
  • Eneste kravet vi stiller til medier som benytter seg av dette, er at de via en av presseorganisasjonene er tilknyttet Norsk Presseforbund og dermed Pressens Faglige Utvalg.
  • Les mer om «Derfor» her.

De bruker endeløse kvelder i hotellbarer og på fortauskafé, med en kontinental avis. Og de intervjuer alltid taxisjåføren. Taxisjåføren er «folk vi her har snakket med» og kan gi en superrask innføring i et fremmed politisk landskap. Og kanskje komme med en anekdote.

Men også i utenriksfart gjelder det å ha et så bredt og representativt kildegrunnlag som mulig, og i en tid hvor stadig flere uten pressekort reiser mer og lenger, så ville avskrift fra en internasjonal publikasjon eller en analyse av folkemeningen basert på uttalelser fra en håndfull sjåfører raskt gjennomskues.

Kilder i den norske utenriksjournalistikken er blitt kartlagt flere ganger, både gjennom studier av enkeltredaksjoner, og gjennom å sammenligne flere redaksjoner. Ofte er det hjemmeredaksjonen som blir analysert, det er jo nødvendigvis der mye av utenriksstoffet blir produsert. Blant de som har undersøkt dette er Bibiana Dahle Piene (2008) og Anders Fevik (2011), begge tilknyttet journalistikkstudiet ved daværende Høyskolen i Oslo.

Makt til byråene

Det typiske utenriksstoffet i norske nett- og papirmedier er skrevet over nyhetsmeldinger fra store internasjonale byråer eller medier, kanskje supplert med en norsk «ekspert». Det er løpende nyhetsdekning om en stor verden for et publikum som i hovedsak leser norsk. Man kan si mye om denne måten å se verden på, den gir fort store nyhetsbyråer som Associated Press, Reuters eller BBC definisjonsmakta.

Det er rimelig å forvente et bredere og bedre kildegrunnlag i de reportasjene vi selv lager i felt. Dette utgjør dessverre en liten del av den generelle utenriksdekningen i norske medier, men det er ofte her den mest høylytte kritikken kommer.

De siste årene har det gått debatter blant annet om hvem vi snakker med når vi dekker valg i USA eller Storbritannia, eller hvem vi snakker med under en krise eller en katastrofe. Maktet ikke norske utenriksreportere å «se» valget av Donald Trump, skjønte vi ikke brexit? Blir det for mye følelser når vi intervjuer flyktninger og migranter fanget i limbo på vei til Europa? Eller snakker vi for lite med dem det gjelder?

Kortere tid på hvert sted

Hvem vi snakker med er avhengig av en rekke faktorer. En av dem er selvsagt tidsbruk, eller hvor godt vi kjenner området vi dekker.

Utenriksreporteren har ikke sluttet å reise, men vedkommende bruker ofte mindre tid på et sted enn tidligere. Det er ikke flybilletten i seg sjøl som er utgiften, men vår arbeidstid.

Det er også færre av oss som har permanent base ute, og således også færre i redaksjonen som har vært ute i lengre perioder. Det vil sjølsagt påvirke stoffet vi leverer.

Kontinentet jeg sjøl kjenner best, Afrika, får ofte lemfeldig behandling i norsk presse. USA og Vest-Europa dekkes ganske grundig, og med korrespondentkorps på plass. Også Midtøsten har historisk vært et sted norsk presse har vært til stede, og som publikum også engasjerer seg i. Resten av verden, hvor en solid majoritet av verdens befolkning bor, dekkes ikke løpende, men dukker fram i reportasjemagasinene nå og da, og kanskje som kuriosa.

Utenriksreporteren har ikke sluttet å reise, men vedkommende bruker ofte mindre tid på et sted enn tidligere.

Det har selvsagt en stor innvirkning på kildevalget. Selv har jeg lært meg at det må et norsk anker til, skal jeg få solgt sakene mine. Det betyr at man leter etter den norske hjelpearbeideren, eller forskeren, eller eksperten, nesten uansett hva saken gjelder. Her bestemmer rett og slett markedet, det antas at et norsk publikum ikke er så interessert i en afrikansk epidemi eller et valg veldig langt borte, om det ikke er en nordmann involvert.

Det gir noen pussige utslag, og det gir nok også publikum et veldig skjevt bilde av verden, nordmenn er rett og slett ikke så viktige der ute som vi kanskje har vendt oss til å tro.

Går etter makta

Men foruten den «obligatoriske» nordmannen, hvem snakker vi så med? Tilbake til studiene av norsk utenriksjournalistikk. Når norske utenriksreportere henter inn kilder, gjør de ofte som andre reportere, man går etter makta, man går etter eksperter, og man ser etter en og annen «case» som kan belyse problemstillingen.

Men også her kan det være forskjell på kontinentene. Vi dekker jo ikke valg i USA uten å ha snakket med noen av de som står til valg, eller representanter for disse. Selv om norske «ekspertkilder» også får god plass, så er ofte kildene lokale. Om vi derimot skal dekke et valg på det afrikanske kontinent, er det ofte gjennom eksperter basert helt andre steder, og helst her hjemme.

Hvem vi har som kilder «på bakken» de gangene vi er så heldig å få reise ut, avhenger av en rekke faktorer. Noen er vanskelig for oss å gjøre noe med, i autoritære samfunn, som det etiopiske, er det ingen kultur blant politikere å svare på spørsmål fra pressen. Pressetalsmenn, og noen kvinner, er portvoktere mer enn tilretteleggere.

Fakta om Maren Sæbø

Fakta om Maren Sæbø
  • Maren Sæbø er frilansjournalist med utenriks – og da særlig det det afrikanske kontinentet - som sitt spesialfelt.
  • 2015 ble Sæbø kåret til Årets frilanser, og hun har vunnet en rekke priser for sin journalistikk.
  • Sæbø sitter i styret til i Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse (Skup).

I land med konflikt kan det selvsagt være en utfordring å få alle parter i tale, det kan jo rett og slett være farlig. I de samme landene kan tilgang på offentlig informasjon og statistikk være en utfordring.

Evig på tilbudssida

Og, ja, så har vi begrenset med tid, og en hjemmeredaksjon som helst skulle hatt saken i går.

Dette løser vi ofte med å bruke uttalelser og tall fra internasjonale organisasjoner, og særlig de norske. De er evig på tilbudssida, og vi snakker samme språk. Igjen får norske organisasjoner ute en uforholdsmessig stor definisjonsmakt over vår dekning.

Dette gjelder også når afrikanske ledere kommer hit. Ser man på dekningen av besøket til fjorårets fredsprisvinner, Abiy Ahmed, gir den et ganske typisk bilde av hvordan norske medier dekker afrikanske forhold.

Det ble på forhånd klart at han ikke ville gi pressekonferanse, noe som ble dekket ganske bredt, med intervjuer av norske politikere og medlemmer av Nobelkomiteen. Det ble også brakt bakgrunnsanalyser med intervjuer fra eksperter, og folk fra organisasjonene. Alle norske. Fram til selve festdagen 10. desember var det etiopiske miljøet ganske usynlig i dekningen.

Den obligatoriske nordmannen

Dette bringer oss til faktorer vi kan gjøre noe med. Selv med begrenset tid, og språkkunnskaper, er det nå mulig å finne gode ekspertkilder på plass. Det finnes akademiske miljøer i Øst-Afrika med dyp kunnskap om de mange konfliktene i Etiopia og regionen, det finnes etiopiske kolleger av oss som selv under vanskelige forhold, kan gi oss den innføringen i lokale forhold vi trenger.

I den etiopiske diasporaen finne det flere ressurspersoner, og også folk som har vært på flukt fra landet grunnet politisk eller akademisk virksomhet. Vi behøver ikke kjennskap til flere av Etiopias åtti språk for å få kontakt med disse. De er på internett og de snakker som regel minst et europeisk språk. Lokalbefolkningen, også i Afrika, må bli mer enn et «case». Og vi må tørre å utsette leserne for mer enn den obligatoriske nordmannen.

Så, hva kunne sjåføren den dagen fortelle om utviklingen i Etiopia? Jo, noe av det samme man kunne høre fra andre sjåfører, fra studenter, fra kvinnen i hotellresepsjonen, fra han som eide hotellet. Statsminister Abiy Ahmed gjorde en god jobb for landet, men utfordringene sto i kø, og representanter fra det gamle regimet vaket i bakgrunnen. Det kommer til å bli bedre men sikkert verre først, sa «folk vi her har snakket med».

Så, hva kunne sjåføren den dagen fortelle om utviklingen i Etiopia?

Taxisjåførens spådommer

Dette var selvsagt ikke de eneste jeg snakket med i løpet av mine uker i Etiopia, men det de sa stemte ganske godt med det analytikere, journalister, byråkrater og diplomater i Addis Abeba kunne fortelle. Vi snakker altså ikke med taxisjåføren fordi vi ikke har andre kilder, vi snakker med ham også.

Et halvt år senere kan jeg røpe at spådommene fra taxisjåfører i Addis Abeba har truffet ganske bra på den politiske utviklingen.

Det er for øvrig en ting som etterlyses når jeg spør kolleger om hva som ligger bak kildevalg når de skal skrive i utenriksfart eller fra hjemmeredaksjonen, og det er å fortsatt kunne bruke tid i felt. En del kan vi gjøre hjemmefra for et bedre og bredere kildenettverk, men ingenting slår å kunne bruke nok tid ute, og lære seg å kjenne et område eller et land.

Taxisjåfører inkludert.

Bygg inn artikkelen

Kopier og lim inn HTML-koden under på en side der du vil vise denne artikkelen.

Lukk

Powered by Labrador CMS