Faktasjekk og kildekritikk

Thor Woje har en klok kommentar om «Kirurg-saken» – som bør ha tyngde ettersom den virkelig kommer “innenfra”.

Jeg har sett “Kirurgsaken” utenfra i forhold til det pressefaglige, men også innenfra, ettersom jeg selv er lege, og attpåtil har jobbet ved det som før het Nordland Sentralsykehus i Bodø fram til ca. 2003. Det har lenge vært klart at Avisa Nordland ga en uriktig framstilling av saken, og ikke minst at personfokuset på de to kirurgene var problematisk.

Saken “sprakk” i mediene 26.6.2010. Alt 1.7.2010 formidlet NTB opplysninger fra en av landets fremste eksperter på gastrokirurgi, professor Tom Buanes, om at det ved mistanke om kreft i bukspyttkjertelen var vanlig å fjerne friske organer.

Kreft i bukspyttkjertelen er en alvorlig kreftform med 5-års overlevelse rundt 20-25 %, der eneste effektive behandling er radikal kirurgi. Er det først reist mistanke om slik kreft, så er det vanlig å gjøre et større inngrep første gang man går inn. 10 % av pasientene viser seg å ikke ha kreft likevel. Men det anses at det er “verd det”, fordi dette er den eneste behandling som kan redde livet til de pasientene som har kreft.

Dette snur opp ned på hele ANs framstilling. Det var ikke slik at “leger fjernet friske organer fra pasienter”. Eller rettere sagt: Det er rett og slett er slik disse pasientene blir behandlet, i tråd med god praksis.

Problemet med ANs dekning er at opplysningene fra professor Buanes ikke var noen statshemmelighet. Jeg som nevrolog, og sikkert andre leger som ikke er gastrokirurger, var ukjent med det. Det kan være vanskelig for folk utenfor helsevesenet å forstå det. Men det var velkjent blant dem som faktisk driver med denne typen kirurgi.

Dersom AN hadde tatt en telefon til en ekspert på feltet, kunne de raskt fått avklart: Dette er en ikke-sak, eller rettere sagt: Dette er en potensielt viktig sak om funksjonsfordeling i helsevesenet, men det er ikke en sak om friske mennesker som blir operert unødvendig. Og hvis man skulle mene det siste – da burde kritikken rettes mot et helt gastrokirurgisk fagmiljø, ikke mot to enkeltstående leger.

Det hører til historien at Tom Buanes forteller at han prøvde å gjøre VG oppmerksom på dette, men de takket nei til hans nyansering…

Avisa Nordlands journalist forberedte saken med hjelp av en medisinsk fagperson, hvis navn og kompetanse er ukjent. Enten har ikke journalisten forstått hva denne kilden sa, eller så har ikke kilden hatt kompetanse på fagfeltet kreft i bukspyttkjertelen. Sluttresultatet ble i hvert fall at AN gikk glipp av helt avgjørende informasjon, noe som i sin tur førte til at de ødela livet til en mann og hans familie, og påførte egen avis en fellende dom og erstatningsansvar.

Les Journalistens dekning av Kirurgsaken her.

HER ligger kanskje den viktigste lærdommen fra “Kirurgsaken” for norske journalister: Medisinen er veldig komplisert. Det er så mye som er kontraintuitivt og sammensatt, der tilsynelatende små nyanser kan spille en avgjørende rolle. Det er nesten umulig for dere som ikke selv er leger å forstå dette uten hjelp fra fagfolk. Selv for oss som er leger, men ikke spesialister på et felt, er det mye vi ikke vet eller forstår.

Hvis mediene skal skrive om medisin – og det bør de i mange tilfeller, også kritiske og gravende oppslag – så må de ta jobben med å sette seg inn i det de skriver om. Det handler dels om å bruke tid på å samle informasjon, men også vurdere kritisk om kilden man har rådspurt virkelig er pålitelig. Var ikke dette poenget fra Alle presidentens menn: “få det bekreftet fra en uavhengig kilde nr. 2”?

(Morten Horn er overlege i nevrologi ved Oslo Universitetssykehus)