Kjell Aamot. Foto: Birgit Dannenberg
Fem med Kjell
Familien har vært bekymret og sommerferien ble ikke som planlagt. Journalisten tok en kjapp prat med Kjell Aamot.
En etter en sto vi, som måker ved en reketråler, journalistene som ville ha en bit av Kjell Aamot etter pressekonferansen fredag.
Hemmelig
Siden før jul har konsernsjefen gått og båret på hemmeligheten – han ville slutte i landets største mediekonsern etter å ha ledet det i over tjue år. Egentlig var det i sommer at varsellampene begynte å lyse ildrødt. Da gikk mesteparten av ferien til å restituere og ikke å nyte sommeren.
– Du har jo automatisk pensjon ved fylte 62. Vurderte du å jobbe tiden ut?
– Det var aldri noe tema, svarer Aamot kontant. Det brede smilet som manglet i begynnelsen av pressekonferansen er tilbake igjen. Konsernsjefen viser den samme selvsikkerheten som han har gjort når undertegnede har intervjuet ham ved tidligere anledninger.
Aamot forteller at han har fått spørsmål fra nær familie om når han skal slutte som konsernsjef og begynne å ta det roligere. Trolig har han satt opp et lurt smil, det han så ofte har vist på kvartalspresentasjonene til Schibsted. Svar har de uansett ikke fått.
– Foreldrene mine og barna mine fikk beskjed nå og ble veldig glade da jeg fortalte at jeg hadde tenkt å slutte. De var bekymret.
For kjedelig
Nå skal ikke Aamot slutte helt, i hvert fall ikke med det første. Han har sagt at han kan fungere som konsernsjef i et år til, og så har han arbeidsplikt fram til september neste år. Da fyller han 60 år, men hva han skal fylle tiden med vet han ikke.
– Spesielt menn som har sittet i en slik maktposisjon som deg synes å visne dersom de ikke har noe å gjøre. Hva med deg?
– Det er det jeg må begynne å planlegge konkret nå. Jeg er ikke god til å pløye sofaen, det er jeg altfor rastløs til, bare spør sekretæren min. Jeg klarer sjelden å sitte ved skrivebordet mer enn 20 minutter av gangen.
Aamot forteller at selv om han ønsker å dra til Frankrike oftere enn han har hatt mulighet til så langt, blir han neppe å finne ved et bord på en fortauskafé med 20 minutter i den ene hånden og pastis i den andre.
– Det blir for kjedelig, men jeg vil jobbe med franskkunnskapene mine.
Men først har Aamot halvannet år igjen i Schibstedsystemet. Det kan tenkes at kafébordet frister mer når den tiden er over.
