Rødts ordfører-kandidat i Stavanger, Mímir Kristjánsson, håper han får mer tid til å skrive nå når han er politiker enn da han var nyhetssjef i Klassekampen. Og at han en dag vil komme tilbake til journalistikken. Alle foto: Kristine Lindebø
Rødts ordfører-kandidat i Stavanger, Mímir Kristjánsson, håper han får mer tid til å skrive nå når han er politiker enn da han var nyhetssjef i Klassekampen. Og at han en dag vil komme tilbake til journalistikken. Alle foto: Kristine Lindebø

Mímir Kristjánsson forlot «medie-bobla» i Oslo. Nå har han fulgt valgkampen fra den andre siden

– Overraska over hvor «Oslo» jeg har blitt i hodet.

Publisert   Sist oppdatert

– Jeg er nok fortsatt mer journalist i hodet enn jeg er politiker.

Mímir Kristjánsson ler. Rødt-politikeren er midt i innspurten av sin første valgkamp i denne rollen.

Måneder med debatter, flygeblad, appeller, medieutspill, mediestunt og mye småprat på valgstander er snart forbi.

For et halvt år siden sa han opp jobben som nyhetssjef i Klassekampen på dagen, og forlot både Oslo-bobla og medie-kultur-bobla for å bli ordførerkandidat i Stavanger – «heima».

– Det har i større grad gått opp for meg hvor Oslo-orientert mye av dekninga er, og jeg er overraska over hvor «Oslo» jeg har blitt i hodet, sier Kristjánsson, som da han bodde i Oslo for eksempel kunne henge seg opp i en opphetet sosiale medier-diskusjon mellom to akademikere.

Det får han ikke så mye ut av lenger.

– For hvem i alle dager skal jeg snakke med det om her?

Gavepakke i avisen

Valgkamp er travelt. Så travelt at Kristjánsson egentlig har glemt avtalen vår på kafeen Bøker og Børst denne onsdags formiddagen.

– Men det går helt fint, for jeg kan være der om ti minutter, sier han kjapt i telefonen, og elleve minutter senere har han kommet seg fra partikontoret til kafeen i Stavanger sentrum.

– Det kan nesten virke som om det er full splid i Rødt, sier Kristjánsson om onsdagens oppslag i Stavanger Aftenblad.
– Det kan nesten virke som om det er full splid i Rødt, sier Kristjánsson om onsdagens oppslag i Stavanger Aftenblad.

Debatten her i byen går mye i cruisetrafikk, bompenger og olje, selv om Kristjánsson helst snakker mest om trygd, skole, eldreomsorg, heltidsstillinger og likhet for alle innbyggere.

Denne dagen, få dager før kommunevalget, dekker han forsida av Stavanger Aftenblad, hvor han ifølge avisa «taler partiet sitt midt imot». I motsetning til Rødts partiprogram vil ikke han vil ha en sluttdato for oljeleting.

– Det var jo egentlig en gavepakke det der, småler Kristjánsson om førstesideoppslaget, og erkjenner at det framstår mer dramatisk enn det er.

– Det er basert på journalistisk logikk. Det er opplagt at det finnes ulike meninger og regionale forskjeller i partiene, men i avisa blir det med en gang «taler partiet midt imot». Det kan nesten virke som om det er full splid i Rødt.

– Det er tillit til mediene i Rødt, men ikke til at medier opptrer nøytralt. Objektivt ja, men ikke nøytralt. Det merker jeg bryter med mange journalisters selvoppfatning, sier Kristjánsson.
– Det er tillit til mediene i Rødt, men ikke til at medier opptrer nøytralt. Objektivt ja, men ikke nøytralt. Det merker jeg bryter med mange journalisters selvoppfatning, sier Kristjánsson.

– Får ikke nullstilt deg

For bare et halvt år siden var det han som ville brukt journalistisk logikk, og han har selv dekka mange valgkamper som journalist og senere nyhetssjef i Klassekampen.

Nå er han på andre siden av dette spillet, som kan være rart. Særlig fordi han har mange «kjennskap og vennskap» i mediebransjen, særlig i Klassekampen.

– Det er et dilemma, fordi jeg jo faktisk har vært sjefen til de fleste journalistene der. Men det er helt klart også en enorm fordel for meg som politiker at jeg kjenner mange journalister, sier han, og understreker at de redaksjonelle vurderingene faktisk ikke lenger ligger på ham.

Aller mest savner han miljøet og folkene i Klassekampen, men i tillegg det å kunne legge dagen bak seg, uansett hvor bra eller dårlig det gikk, og starte på ny frisk hver dag.

– Nå er det mye vanskeligere å vite hva som er en vellykka dag. Det finnes jo ikke grenser for hva vi kan gjøre. Du får ikke nullstilt deg, sier han.

– Det som er likt er at du hele tiden må forholde deg til ting du ikke har god peiling på.

Som da han fikk spørsmål om hvordan kommunen kunne bedre kontakten med foreldrene til skolebarn. Han hadde lyst til å svare at de kan møtes oftere og ta flere telefoner.

– Men så merket jeg at jeg begynte å skrive noe sånn som «vi må skape gode møteplasser og bredere kontaktflater». Da tenkte jeg «Herregud, har jeg blitt sånn nå!», sier han, og ler høyt om det han kaller et innøvd politikerspråk.

Kritisk til egne innsalg

Han har likevel ikke lagt fra seg journalisten i seg helt ennå.

Det har han for eksempel merka når han har prøvd å selge inn en sak til avisene, men trukket seg fordi han ikke ville satt den på trykk selv. Eller bare på måten han tenker når han har kontakt med mediene. Han vet at den ene telefonen til den ene journalisten er hundre ganger mer verdt enn ei pressemelding til hele redaksjonen, som ingen uansett leser.

Det er likevel lett å bli overraska over valgene mediene noen ganger tar, synes Kristjánsson. Tidligere i valgkampen snakket han med en journalist om en sak som for ham var viktig, og i forbifarta nevnte han også at han var enig i et leserinnlegg om flere offentlige toaletter i byen.

Det var toalett-saken som ble dobbeltoppslag.

– Det er jo på en måte bra, for et lokalvalg består av små og store saker, og jeg mener jo også dette. Ei lokalavis skal ha rom for å skrive begge deler.

Selv om Rødt-politikeren har mer medieerfaring enn de fleste andre ferske lokalpolitikere, oppleves også intervjusituasjonen som ny og annerledes. Som at han kan snakke om «hundre ting» og bare en eller to av de minst vesentlige tingene kommer med i saken.

– Og så får man den telefonen der man skjønner at journalisten er ute etter å ta en på noe, men skjønner ikke helt hva, eller hva vinkelen vil være. Det kan være litt ubehagelig.

Kristjánsson og valgkampsekretær Håvard Grimsmo diskuterer hvilket valgmateriell de skal dele ut i siste innspurt.
Kristjánsson og valgkampsekretær Håvard Grimsmo diskuterer hvilket valgmateriell de skal dele ut i siste innspurt.

Skrekkeksempel

Noe Kristjánsson irriterer seg mer og mer over ved den politiske journalistikken i Norge, er når mediene henger seg opp i det han mener er uvesentligheter. Plutselig handler «alt» om at noen sa eller gjorde noe litt dumt.

Som da Stavanger Aftenblad lagde en sak om at han brukte ordet «fuckings», eller alle sakene som ble laget rundt Siv Jensens «jævla sosialister»-utsagn i vår.

– Det er et skrekkeksempel på alt som kan gå galt i samspillet mellom politikere og journalister.

Kristjánsson sikter til hvor stor plass Jensens utspill fikk under Frps landsmøte, når han mener journalistene heller kunne brydd seg mer om det som faktisk ble diskutert på møtet.

– Jeg tror alle kan være enige om at de sakene er ikke vesentlige. De blir avsporinger. Det er derimot bra med kritisk journalistikk som er viktig, og det finnes jo haugevis av ting å ta partiene på.

Oslo-sentrert

Dette var ting han irriterte seg over også da han jobba i Klassekampen. Andre uvesentligheter går mer og mer opp for ham nå som han er lenger unna sitt gamle liv i Oslo-bobla. Som hvordan hovedstadsjournalistene forventer hvilken detaljkunnskap folk skal ha om alle de ulike bydelene i Oslo, eller den Oslo-sentrerte kulturjournalistikken, som debatten om hva som skal skje med den kunstige øya Sukkerbiten i Oslofjorden.

Jeg aner ikke hva som har skjedd, men det føles som at norske medier på et eller annet tidspunkt bestemte seg for at valget skal handle om bompenger.

– Det bygges jo milliardprosjekter her i byen, og i Bergen og Trondheim og Kristiansand, og kulturhus over hele landet, men det er ingen som forventer at den lokale debatten derfra skal rase i nasjonale medier, selv om prosjektene kan være vel så store i omfang.

I denne valgkampen har en debatt som har rast lokalt i mange år, nådd nasjonale medier for fullt. Men mediene har selv skyld i at bompengedebatten har tatt overhånd, mener den tidligere nyhetssjefen.

– Jeg ser jo bare dette utenfra, så jeg aner ikke hva som har skjedd, men det føles som at norske medier på et eller annet tidspunkt bestemte seg for at valget skal handle om bompenger, sier Kristjánsson uforstående.

Tar lappen etter valget

Opprøret mener han passer inn i medienarrativet, og etter at han flytta forstår han bedre det folkelige raseriet, men mener mediene har vært med på å gjøre det til en større og større sak.

Selv har ikke Rødt-politikeren sertifikatet, har klart seg helt fint uten i Oslo, og trodde det skulle gå greit i Stavanger også. Det var da han brukte 4,5 timer av en arbeidsdag på bussen, til tre forskjellige avtaler, at han skjønte at han tok feil.

– I Oslo er det helt legitimt å spørre «hvorfor i alle dager kan du ikke bare ta bussen oftere?», men her er det uaktuelt. Dette har jeg undervurdert. Første plan nå etter valget er å ta lappen.

Etter valget håper han og partifellene å ha fire kandidater i kommunestyret i Stavanger. Siste måling sa tre, men tidligere har det stort sett vært én. Selv håper han også å skrive mer, noe det ikke har vært så mye tid til de siste månedene.

– Jeg trives ekstremt godt med å bo her, sier Kristjánsson om sitt nye liv i Stavanger, selv om han er uten lønn, uten lappen og uten «medie-bobla» han var en del av i Oslo.
– Jeg trives ekstremt godt med å bo her, sier Kristjánsson om sitt nye liv i Stavanger, selv om han er uten lønn, uten lappen og uten «medie-bobla» han var en del av i Oslo.

Vil tilbake

Midt i valgkampen har Kristjánsson lansert bok om sin kreftsyke mor, som han skrev mens han var nyhetssjef, og har i tillegg både solgt og kjøpt bolig til seg og familien.

Samtidig har han prøvd å tjene litt penger på siden, blant annet var han med på «Farmen kjendis» i sommer.

Nyhetssjef-jobben i Klassekampen er nok ikke den best betalte mellomlederstillinga i medienorge, men da hadde han i hvert fall lønn. Nå jobber han gratis.

– Det var mitt valg også, sånn at vi skulle ha råd til en valgkampsekretær.

– Kommer du noen gang tilbake til journalistikken?

– Ja, det håper jeg jo. Jeg har i hvert fall ikke tenkt å være politiker for resten av livet.