Debatt:

Hvorfor var ikke pressen like kritisk da myndighetene stadig presenterte tiltakspakker? skriver Victor Hansen. På bildet helseminister Bent Høie.
Hvorfor var ikke pressen like kritisk da myndighetene stadig presenterte tiltakspakker? skriver Victor Hansen. På bildet helseminister Bent Høie.

Pressens skremmeskudd

Vi trenger en diskusjon om pressens rolle under koronasituasjonen.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Mens Norge gjenåpnes, fortsetter pressen å skremme befolkningen. Under koronasituasjonen har pressen ellers vært for ukritisk til myndighetenes tiltaksiver og fått radikale tiltak til å virke moderate. Vi trenger en diskusjon om pressens rolle under koronasituasjonen.

Først nå når myndighetene mener viruset er mindre farlig fordi mange er vaksinert, våkner mange medier og blir kritiske. Hvorfor var ikke pressen like kritisk da myndighetene stadig presenterte tiltakspakker?

Våre folkevalgte skal alltid se på helheten i det de vedtar. De skal veie fordeler og ulemper ved ulike tiltak opp mot hverandre. Pressen burde følt seg forpliktet til å spørre om disse avveiningene også tidligere. Hvilke negative konsekvenser var forventet som resultat av de tiltakene som ble innført? Hvilke avveininger ble foretatt? Hva visste vi allerede fra forskningen?

Hva er årsaken til at pressen kjører så mange saker som er egnet til å skremme befolkningen? Skal ikke pressen forsøke å gi oss nøytral og nøktern informasjon? Nå blir det svenske tilstander, meldte VGs kommentator Astrid Meland mandag sammen med en svartfarget tegning som viser en karikatur av FHI-direktør Camilla Stoltenberg som sier «Jeg er døden». Hvorfor mener Norges største avis at dette er en akseptabel vinkling av at myndighetene åpner opp samfunnet i takt med at flere og flere vaksineres?

Siste skremmeskudd på stammen kom fra NRK torsdag hvor vi fikk vite at influensasesongen kan bli ekstra ille denne vinteren. Vil det bli slik at vi skal drukne i informasjon om utviklingen av hvordan influensaen utvikler seg kommende vinter?

Eksperter er også uenige

Når mediene stiller få kritiske spørsmål direkte til helsetopper, politikere og eksperter, normaliserer de et tiltaksnivå som er ytterliggående og faglig omstridt.

I omtalen av gjenåpningen har mange medier prioritert å gi overskrifter og spalteplass til dem som mener gjenåpningen går for fort, mens andre forskere river seg i håret av hva forskerkolleger uttaler offentlig.

Lørdag 28.8. kjørte VG overskriften Toppforsker slår alarm om barn og «long covid» og en advarsel om at titusenvis kan få hukommelsestap hvis viruset får fortsette å spre seg.

Dette er en hypotese som andre forskere vil være uenige i, og mediene bør behandle hypoteser fra ekspertene sine deretter: som hypoteser. Hvorfor uteble de kritiske spørsmålene til toppforskeren? Hvorfor kom først nederst i saken de mer nøkterne uttalelsene fra assisterende helsedirektør Nakstad og helseminister Høie?

NRK har også prioritert de bekymrede framfor de nøkterne, for eksempel 19.8. da studenter som var bekymret for fysisk undervisning, fikk overskrift og betydelig mer spalteplass enn studenter som var fornøyde med å være mer sammen på campus.

Uka før fyrte samme mediehus av to skremmeskudd basert på uttalelser fra professor Anne Spurkland og tidligere president i Legeforeningen, Knut Eldjarn, som anslo henholdsvis 300.000 smittede barn (Spurkland) og barnedødsfall (Eldjarn). Hvorfor slapp de kritiske spørsmål fra NRK? Hvorfor henvises leger som ikke synes vi skal få panikk, i beste fall til å gi et kort tilsvar?

Nøyer vi oss med å lese avisoverskrifter, sitter vi igjen med et inntrykk av at gjenåpningen går for fort, og under nedstengningene fikk vi inntrykk av at det ikke fantes noen alternativer til å slå ned smitten. Hvor har balansen i informasjonen fra pressen vært?

Når det radikale normaliseres

Det særlige ansvaret for å slippe til ulike syn kan pressen bare ivareta ved selv å konfrontere de ansvarlige. Gjør den ikke det, gir den myndighetene og seg selv et moralsk overtak som går på bekostning av den åpne og frie diskusjonen.

Hvorfor kritiseres gjenåpningen, mens nedstengning ikke ble kritisert? Da byrådet i Oslo 15. mars i år gjeninnførte heldigital undervisning fra 5. trinn og oppover, ble Nakstad sitert på at tiltakene var «nødvendige og forholdsmessige». På dette tidspunktet var alvorlige negative konsekvenser av første nedstenging kjent. Hvorfor ble det ikke stilt spørsmål ved om tiltakene faktisk var nødvendige og forholdsmessige? Hvorfor slapp ikke fagfolk som var uenige med Nakstad, til?

Pressen møter statsminister Erna Solberg og helsetoppene.
Pressen møter statsminister Erna Solberg og helsetoppene.

I hvilken grad har avisenes egne ekspertkommentatorer tatt innover seg at mange tiltak er både helsefaglig og juridisk kontroversielle? Hvorfor har ikke mediene spurt om hvilken forskning helsemyndighetene baserte seg på? Hvilket juridisk grunnlag baserte regjeringen seg på? Hvorfor kritiserte ikke pressen portforbud for å være det autoritære maktovergrepet det faktisk er?

Mediene har hovedansvaret for at radikale tiltak har virket moderate og normale. De har vært for ukritiske til myndighetene, til tiltakene og til sine egne fageksperter. Når pressen presenterer det radikale som moderat, flytter den grensen for hva som regnes som moderat. Konsekvensen er at de faktisk moderate stemmene ikke har tort å uttale seg offentlig av frykt for å bli stemplet som ytterliggående eller uansvarlige.

Spørsmålene som ikke ble stilt

Under andre nedstengning publiserte noen medier saker om negative følger første nedstengning hadde hatt, spesielt overfor barn og unge. Men til tross for mange saker om ulike sårbare grupper som mistet et viktig offentlig tilbud, er det ikke stilt kritiske spørsmål til slå ned-strategien.

Hvorfor har ikke pressen diskutert fordeler og ulemper med ulike tiltak? Om det finnes en grense for hvor strenge tiltakene bør være? Hvorfor sluttet pressen unisont opp om myndighetenes koronahåndtering? Var den uavhengig nok?

Hvorfor etterlyste ingen i pressen allerede 12. mars 2020 planer for voldsutsatte barn? Hvorfor påpekte pressen aldri at pandemiplanen fra 2014 fastslo at det er viktig å ha en åpen diskusjon om beslutningsgrunnlaget – og ved skolestengning veie effekt opp mot rimelighet av tiltaket?

Hvorfor ble det ikke stilt spørsmål ved at faglige råd knyttet til koronasmitte trumfet faglige bekymringer knyttet til for eksempel barn, psykisk sykdom, og rusavhengighet? Det er politikk, ikke vitenskap, som avgjør hvor mye smitte et samfunn skal tåle. Hvorfor har ikke pressen konfrontert regjeringen når politikk presenteres som fag?

Kritisk søkelys

I tiden rett etter 12. mars 2020 ble landet satt på prøve, og ønsket om å stå samlet var sterkt. Pressen deltok i enigheten og samholdet, men glemte sin viktige oppgave med å løfte fram de stemmene som ellers ikke slipper til.

De mest inngripende tiltakene siden andre verdenskrig ble iverksatt uten at pressen stilte spørsmål ved om tiltakene var forholdsmessige eller hvilke konsekvenser de kunne ha.

Derfor trenger vi en diskusjon om pressens rolle under koronasituasjonen. Har Vær varsom-plakaten blitt fulgt? Har pressen overholdt sin «plikt til å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle»?

Powered by Labrador CMS