Debatt:

«Hvis en person, land eller organisasjon blir oppfattet som ille nok av mange nok, kan vanlige journalistiske prinsipper legges til side», skriver Thomas Vermes. På bildet er Ungarns statsminister Viktor Orbán i Brussel.
«Hvis en person, land eller organisasjon blir oppfattet som ille nok av mange nok, kan vanlige journalistiske prinsipper legges til side», skriver Thomas Vermes. På bildet er Ungarns statsminister Viktor Orbán i Brussel.

Når journalistikk om Ungarn går over alle støvleskaft

Reportere uten grenser ødelegger tilliten til journalistyrket med sin karakteristikk av Ungarns statsminister Viktor Orbán.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Visste du at statsministeren i EU-medlemslandet Ungarn har opprettet organer for sensur av pressen, fengsler journalister vilkårlig og får drapsmenn til å ta livet av pressefolk?

Nei vel. Det skyldes først og fremst at det ikke skjer. Men den prestisjetunge internasjonale organisasjonen Reportere uten grenser (på fransk forkortet til RSF) sprer likevel fake news om at Viktor Orbán faktisk står bak slik statsterror.

2. juli offentliggjorde RSF 2021-versjonen av sin årlige liste over Pressefrihetens rovdyr (Press Freedom Predators). Der ble Orbán for første gang satt på denne lite ærefulle lista – på lik linje med blant annet Saudi-Arabias kronprins Mohammed bin Salman, som var ansvarlig for drapet på, parteringen av og forsvinningen til den kritiske journalisten Jamal Khashoggi.

Rent sprøyt som journalistikk

Kravet for å kvalifisere til RSFs rovdyrliste er ifølge deres hjemmeside følgende:

Alle er stats- eller regjeringssjefer som tråkker på pressefriheten ved opprettelse av et sensurapparat, vilkårlig fengsling av journaliser eller oppmuntrer til vold mot dem, uten selv å ha blod på sine hender fordi de direkte eller indirekte har fått journalister til å bli myrdet. (Min oversettelse).

Alle som kjenner Ungarn vet at det er rent sprøyt at noe sånt skjer der. At en såpass tung journalistisk aktør som RSF tillater seg dette, er et signal til journaliststanden: Skriv hva dere vil!

Selv har jeg spurt en av Ungarns mange, svært regjeringskritiske journalister om hva hun og kollegene mener om en slik karakteristikk av pressefriheten i landet.

Hun svarer ikke på det. Interessen for å slå ned på falske nyheter i den retningen er moderat. Det passer godt inn i et journalistisk fenomen jeg i min karriere i faget har oppdaget: Hvis en person, land eller organisasjon blir oppfattet som ille nok av mange nok, kan vanlige journalistiske prinsipper legges til side.

Det er grunnen til at RSF, med en imponerende liste av støttespillere fra mange land, kan komme med slikt vås uten at noen leer på et øyelokk. Også NTB gjenga nyheten om at RSF hadde satt Orbán på sin «rovdyr-liste».

Faktisk er det ikke som jeg skrev innledningsvis, at sånt ødelegger tilliten til journalistfaget. Det er sånn journalistisk praksis tilsynelatende skal være.

Kritikkverdig – men hvor ille?

Derfor er jeg også skeptisk når jeg leser i Aftenposten at ungarske LHBT-folk er blitt så redde på grunn av den mye omtalte «pedofili»-loven, at de vurderer å flytte fra landet.

Det er ingen tvil om at den nye loven er negativ for LHBT-folket. Men flytte?

24. juli var det rekordstor oppslutning om Budapest Pride, som ble arrangert for 26. gang. Det betyr selvsagt ikke at tingenes tilstand er bra der – heller. Motdemonstranter provoserte, vold og diskriminering forekommer. Men i lovverket er homofilt partnerskap for lengst innført.

I motsetning til i Norge får ikke homofile adoptere barn. Og nå kom altså endringen i loven som er myntet på å beskytte barn, der som kjent det er blitt forbudt å undervise eller offentlig omtale kjønnsskifte, homofili eller vise pornografi eller direkte seksuelle handlinger til barn og ungdom under 18 år. Loven griper dermed inn i handelen med slikt materiale, noe EU-kommisjonen også slår ned på som angrep på prinsippet om fri flyt.

Et påbud overfor lineære medier om å merke programmer barn ikke skal se på, unntar imidlertid nyheter, sport og politikk fra dette ifølge endringene i seksjon 9(1) i medieloven CLXXXV.

Jeg vet ikke om noen journalist i Aftenposten eller andre norske medier har tatt seg bryte med å lese lovendringene. Ut fra min teori om journalistikk betraktes det som overflødig.

En overnasjonal Europeisk Verdiunion?

Ingen av legningene som er nevnt, er ulovlige i Ungarn. Ut fra mitt personlige verdisyn er lovendringene uheldige, og det virker ekstra stygt når samlingen av barnevern-lover spenner fra pedofili og pornografi til hva som kan vises til barn av LHBT-legninger.

Spørsmålet er om europeisk og norsk journalistikk, slik RSF har demonstrert på globalt plan, ut fra mekanismene jeg har beskrevet, overdriver dramatikken uten å sjekke og dobbeltsjekke.

En annen sak er at det blir interessant å se i hvilken grad EUs traktater egentlig innebærer at Unionen har overnasjonal myndighet til å gripe inn i verdispørsmål av denne karakteren i et medlemsland – enig eller uenig i innholdet.

Det blir som paradokset Orbán selv kom med nylig: Illiberale demokrater er for et mangfold av syn. Liberale demokrater godtar bare ett syn.

Hvorfor forsvare Orbán? Det har jeg ingen grunn til. Mitt ærend er varsko for journalistikken.

Powered by Labrador CMS