Kuttenes kunst: Når «frivillig» betyr «motvillig»

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

– Hvordan tenker du stemningen er i din redaksjon? 

Det er fredag kveld. Datoen er 7. februar, og på en scene i Trøndelag, på Hellkonferansens første kveld, spør Bergens Tidendes kulturredaktør Jens Kihl sin Schibsted Media-kollega Ingeborg Senneset om hvordan stemningen er i Aftenposten.

En drøy måned i forveien har de begge fått vite at Schibsted Media skal kutte 350 faste årsverk. Noen dager etter Hell-praten skal de få fasiten på hvordan egne redaksjoner blir truffet av kuttene. I BT ble det 13, mens i Aftenposten var tallet 26. 

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Er ikke over

– Det er ikke vanskelig å tenke seg, når beskjeden er at det er rundt 13 prosent som må gå, og ingen egentlig vet hvem, svarer Senneset på Hell-scenen.

Aftenposten-journalisten sier at tidligere runder har vist at det kan bli utrolig smertefullt, og forteller noe hun sa til sin egen sjef:

– At jeg opplevde i forrige nedskjæringsrunde at når selve kuttene var gjort, og folk var gått, og resten var igjen, så oppførte ledelsen seg som om det var over. Men det er jo ikke det. 

– Det er en gjeng som sitter igjen, som har mista kolleger, og som har følt seg utsatt. 

«Frivillige» løsninger

I forrige uke ble det klart at årets mest omtalte medienedbemanninger også endte med «frivillige» løsninger. I hvert fall på redaksjonell side. 

Jeg skriver frivillig med anførselstegn fordi flere av dem som nå forlater VG, Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Dagsavisen, gjør det ikke fordi de har lyst til å gjøre noe annet. 

Noen av dem signerer sluttavtalen fordi alternativet er en oppsigelsesprosess med dårligere vilkår, andre velger å slutte fordi de er såpass nærme pensjonsalder at de ønsker å skjerme medarbeidere i motsatt ende av ansiennitetsskalaen.

Ofte oppstår det også spenninger mellom disse gruppene. For ikke alle i AFP-alder er klare for å logge av og levere adgangskortet. Små drypp fra de ulike redaksjonene viser at det også denne gang ble slik. Hva som er frivillig er noen ganger avhengig av øynene som ser.

Så er det selvsagt også dem som velger å se på dette som en ny mulighet. Som velger sluttpakke som starten på noe helt nytt, og tar nedbemanningen som en mulighet til forandring. All ære til dem, men litt for ofte er dette også medarbeiderne som mediehusene helst ikke vil miste. 

Mads Brügger mener den største trusselen mot mediene begynner med bokstaven «p»

Det er blitt en tradisjon i norsk mediebransje – i hvert fall på den redaksjonelle siden – at nedbemanninger skal løses med frivillighet. Veldig ofte klarer man også det. De siste årene har man klart det i NRK, TV 2, NTB, Story House Egmont, VG, Dagbladet og resten av Aller Media.

Og i Amedia, som har kuttet en rekke redaksjonelle stillinger mer i det stille, ved bruk av blant annet ansettelsesstopp.

Men som sagt, det skjer ofte med «frivillighet».

Mistet oversikten

Fra jeg ramlet inn i journalistyrket i 1992 og fram til årtusenskiftet var det ikke nedbemanning mine jevnaldrende fryktet mest. Utfordringen var å få fast jobb.

Det var nedbemanninger på 90-tallet også. Dagsavisen, som den gang het Arbeiderbladet, kuttet kraftig i 1991. Men samtidig fikk vi på 90-tallet også TV 2, og for papiravisene var tiåret selve gullalderen. Det var mange gullpiler i tabloid­redaksjonene.

Men etter årtusenskiftet kom kuttene tett. Selv har jeg mistet oversikten over hvor mange jeg har vært med på, som underordnet, sideordnet og overordnet. Den siste i 2023, i Journalisten.

Selv om noe blir enklere med erfaring, innrømmer jeg også gjerne at jeg ennå ikke har vært igjennom en slik prosess uten å tenke i ettertid at dette kunne vi ha løst på en litt annen måte. Ofte at min tilnærming burde ha vært annerledes etter at jeg ble leder. Kanskje ikke et annet sluttresultat, men veien dit, og veien etterpå.

Siden det fremdeles er noen år igjen til pensjonsalder, vil det overraske meg om jeg har vært med på min siste. Statistikken er ikke på min side slik mediebransjen har utviklet seg de siste årene.

Lett å forstå, men...

I all vår misnøye må vi ikke glemme at nedbemanninger i mediebransjen gjerne får mer medieoppmerksomhet enn kutt i andre sektorer. For noen år siden snakket jeg med en person som jobbet med HR i olje- og gassbransjen og var involvert i nedbemannings­runder rundt 2014-2015, der anslagsvis drøyt 22.000 jobber forsvant. Jeg hadde ikke så mye å lære ham.

Men kanskje heller ikke så mye å lære av ham. For i hans bransje handlet det mest om å gjøre det formelle riktige, i et rykende tempo. De gjenværende var i beste fall noen andre sitt problem. Er det én erfaring jeg har tatt med meg fra «mine» prosesser, er det nettopp det Senneset påpekte fra scenen: Det er ikke over idet de som må slutte går ut døra. 

Det er lett å forstå dette intellektuelt, utfordringen i praksis er at folk er slitne når de kommer til dette punktet.

Nedbemanningsprosesser tærer på alle. Og selv de beste ledere er ikke alltid på sitt beste rett etter en slik runde. På dette tidspunktet er det også færre igjen som skal lage journalistikk, fylle turnuser, bidra til utvikling, sette dagsorden – men også ha et godt arbeidsmiljø sammen. 

Sliten på Gardermoen

Denne uka møtes noen slitne klubbledere på Gardermoen. Tirsdag åpnet Norsk Journalistlag sitt landsmøte. Enkelte av delegatene har de siste ukene jobbet døgnet rundt for å hjelpe sine medlemmer.

De skal tilbake til redaksjoner hvor det nå blir viktig å fokusere på dem som er igjen. Og de skal samarbeide med ledere som kanskje noen av dem mener at ikke har vist seg fra sin mest sympatiske side den siste tiden. 

For noen «jobber siden» endte jeg opp med «prosjektleder­stilling» i en større nedbemanning. Årsaken var at jeg tilfeldigvis hadde sagt opp idet prosessen startet. Min nærmeste leder oppsummerte det omtrent slik: «Roger skal slutte, så det gjør ikke noe om ingen liker ham etterpå». Sagt litt på spøk, og likevel ikke. 

Noen erfaringer og nedbemanninger klokere, er jeg ikke sikker på om jeg vil anbefale den tilnærmingen. Likevel skal min leder få rett i én ting; siden jeg selv forsvant ut, bidro jeg ikke til å spre dårlige vibrasjoner på arbeidsplassen i tiden etterpå.

Men jeg bidro heller ikke til at ting skulle bli bedre.

Ingen vinnere, bortsett fra...

Fersk leder for redaksjonsklubben i VG, Hanna Haug Røset, var også inne på temaet i et stort intervju med Journalisten i forrige uke. 

– Det vil nok ta litt tid før alt lander. Jeg er opptatt av at det skal være en ordentlig arbeidsplass for de som er igjen også, for det kan ikke være slik at vi skal bli enda færre folk som bare skal jobbe enda mer. 

Med nedbemanningen i VG i fjor og i år, forsvinner det 51 personer fra mediehuset. Eller cirka 50 årsverk, som sjefredaktør Gard Steiro sa fra scenen på NJs landsmøte.

Et høyt tall selv for en redaksjon av VGs størrelse. 

VGs nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken påpekte i en debatt på samme møte at dette faktisk betyr at det er en del ting som VG tidligere gjorde, som nå må prioriteres ned eller bort. 

Vi må heller ikke glemme at kuttene i VG, Aftenposten, NRK, TV 2 og alle de andre ikke kun rammer de faste. Skal kostnadene ned, påvirker det også vikarbruk. Prosjekt­stillinger avsluttes. Frilanssaker blir ikke lenger kjøpt inn. Det er derfor mange flere som rammes enn dem som kan gå ut døra med en liten eller stor sluttpakke.

For disse er det ikke snakk om mye «frivillighet», selv med anførselstegn. 

Stor uro

Selma Moren, profilert VG-kommentator og en del av avisens ung-prosjekt, er en av disse. Som Journalisten meldte onsdag, avsluttes nå ung-prosjektet hun har vært en del av i over to år. Prosjektet har vært finansiert eksternt av Stiftelsen Tinius, og «gratis» for VG. Til nyttår er det slutt. Da forsvinner også prosjektstillingen.

Sammen med Steiro og Anders Giæver, deltok hun i en liveutgave av VGs mediepodkast Mediebobler under NJ-landsmøtet. 

Her sa hun litt om det å være ung og uten fast jobb i dagens mediebransje.

– Det er en stor uro, og jeg synes veldig synd på kollegene mine som er i vikariater, og som hele tiden har hatt veldig usikre jobber, men ofte er det innmari flinke folk som nå blir parkert fordi det ikke er noen muligheter. Og det er ikke noe å si på innsatsen.  

Hun la til:

– Det er veldig trist å se. Og det er veldig trist for VG sin del også, fordi man mister masse talenter.

Tilbake til scenen i Trøndelag. Til Hell. Og tilbake til Ingeborg Senneset:

– Det er liksom ingen vinnere, sier hun, før hun legger til:

– Bortsett fra bunnlinja.

 «Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her. 

Til opplysing: Journalisten eies og utgis av Norsk Journalistlag.

LES OGSÅ:

Binær briljans vs. biologisk begrensning: Det er all grunn til å være nervøs

Fra sushi til skandale: «Den sorte svane» fikk unge menn interessert i moms