Lysets mester

Med Tormod E. Eitrheims (78) død har en markant skikkelse i norsk presse gått ut av tiden.

Tormod ble født i Volda, bodde de første årene på Rovde på Sunnmøre før familien flyttet til Odda. Vel så preget av sin kunstneriske mor som sin mer stillferdige kirketjener- og lærerfar, gikk Tormod tidlig sine egne veier. Han lot seg sjelden diktere av trender og «hva som passet seg». Ei heller da han troppet opp på Odda folkeskole første skoledag med rød ransel på ryggen. I et klassedelt industrisamfunn med markante kjønnsroller gikk det heller dårlig.

Den dårlige starten i Odda skulle henge ved Tormod hele livet. Selv om han elsket naturen og hadde sansen for oddingenes direkte væremåte, var hans forhold til industribygda i beste fall ambivalent. Røttene og sjela ble værende på Rovde, men han flyttet aldri tilbake dit.

Voksenlivet ble preget av en rastløs nomadetilværelse. Tormod bosatte seg der jobbene fantes. De fleste årene i Oslo og omegn. I flere tiår var han medlem av Stortingets presselosje. Hans fanesak var samferdsel – og da først og fremst tog. Med inspirasjon fra hurtigtogene mellom europeiske metropoler ville han gjerne ha samme utbygging mellom Vestlandet og Oslo – gjennom Haukelifjell.

I Odda hadde han som ungdom vært med å stifte bygdas første fotoklubb. Å uttrykke seg gjennom bilder ble hans form. Foto- og formidlingstrangen tok ham til Stockholm og Dokumentärfilmskolan under Christer Strömholm. I 1967 arbeidet han sammen med kullkameraten Svend Wam på spillefilmen «Lek» – et samarbeidsprosjekt mellom Fred Sassebo, Svend Wam og Tormod E. Eitrheim.

Tormod var en lysets mester. Få kunne måle seg med ham når det gjald å lyssette foto og film. Det var gjennom bilder han uttrykte seg best. Med tekst kunne han fort bli for omstendelig fordi han var så opptatt av presisjon og nyanser. Nyanser han til fulle fikk uttrykt gjennom bildene. Han var skapt for store flater, men skjebnen – og kanskje et trangt arbeidsmarked – førte ham ofte til lokalavisene. Han ble sjelden lenge av gangen – om det var som redaktør eller journalist.

Tormod var noe så uvanlig som en menneskekjær, sosial, men likevel på sett og vis ganske ensom mann. Ensom fordi han med sin voldsomme kontaktflate ikke alltid evnet å knytte de sterkeste båndene. Ensom fordi han turte å ta kontroversielle standpunkt. Være kontrær. Ofte beveget han seg i randsonen av miljøene. Stortingets presselosje. Pressefotograf-lauget. En kjent skikkelse i mange miljøer, men sjelden i sentrum. Han møtte alle med samme vennlige interesse og nysgjerrighet – om det var Arne Treholt på nachspiel i Aten eller en overlevende etter jordskjelvet i Skopje. Men som den fotografen han var gjennom hele livet, tok han betrakterens rolle.

Å prøve å beskrive Tormod Eitrheims liv uten å nevne Hellas, blir som å skrive om Oddvar Brå uten å nevne staven. Hans kjærlighet til Hellas var bokstavelig talt grenseløs. Her fant han en klangbunn han ikke fant i Norge. Bare de som har reist med Tormod i Hellas kan fullt ut forstå den gjensidige kjærligheten mellom ham og landet – Tormod med et så bredt smil at det var så vidt sigaren ble hengende i munnviken – middelhavsol som lekte seg i gråsprengte krøller – og et duggende glass Retsina i umiddelbar nærhet.

Tormod var en lojal venn, en lidenskapelig fagmann - og sine to døtre og tre barnebarns beste heiagjeng. Han vil bli savnet langt utover sin nære familie.

Kai-Inge Melkeraaen og Synnøve Skeie Fosse
Venner og journalistkolleger