Det du ikke får vite

Det nye året startet ikke lystig for oss som jobber i media. Aviser, blader og etermedier sliter med fallende opplag og oppslutning, og mangfoldige millioner annonsekroner har blitt slukt av de internasjonale gigantene Facebook og Google. Med noen få unntak møter de store mediehusene de tøffe tidene med ett tiltak: Kutt. Nå har nedbemanningene også nådd de mest ressurssterke – pengemaskinen VG skal kutte 40 journalistiske årsverk, i Bergens Tidende skal 30 bort.

I løpet av 2015 gikk Norsk Journalistlags medlemstall ned med 283. Tapet i reelle journalistårsverk er trolig høyere, siden mange beholder medlemskapet også etter at de har mistet jobben. I år kan like mange ryke.

(Zakariassens kommentar er tidligere publisert i Klassekampen i en annen form.) 

Pytt pytt, kan mange si. Det er jo ganske puslete tall sammenlignet med andre

deler av arbeidsmarkedet. I oljesektoren opplever man at like mange ansatte kuttes i en nedbemanningsrunde i ett og samme selskap, som det som forsvinner fra mediebransjen på ett år. Det vet du sannsynligvis fordi en journalist fortalte deg det – som så mye annet. Det viser at norske medier tross alt er i ganske bra stand. Det som derimot burde bekymre deg, som leser, lytter eller TV-titter, er alt du trolig ikke får vite noe om.

Det er lett å tenke at dersom noe er viktig nok, blir det omtalt. Ofte er det sant. Vi som jobber i mediene forsøker etter beste evne å prioritere å få fram solid informasjon om de største og viktigste hendelsene og prosessene i samfunnet. Samtidig vet vi alle at det er svært, svært mye som glipper.

Vi prioriterer hver dag, hele tida. Selv om vi har blitt aldri så digitale og dyktige til å hente informasjon fra alle mulige kanaler, kan vi ikke snakke med flere enn en kilde om gangen, vi kan ikke lese flere saksdokumenter samtidig, og vi kan ikke være på mer enn ett sted til samme tid. Men stadig oftere er det nettopp det vi føler vi burde være.

Når en stor avis kutter i sin politiske redaksjon betyr det at de som er igjen må

dekke alle de samme politiske prosessene som før, eller velge å hoppe over noen. Begge valgene har konsekvenser for deg som leser, lytter eller ser på: Skal vi følge opp alle sakene, får vi mindre tid til hver enkelt. Da er det lett slik at kilden til en sak får legge premissene. Det blir mindre tid til å ta en ekstra telefon for å sjekke om det for eksempel en statsråd, eller en bedriftsleder presenterer faktisk stemmer.

Det blir mindre tid til å sette seg inn i nyansene i viktige lovendringer, eller i tunge rapporter. Da blir det gjerne talepunktene i powerpointpresentasjonen som blir dagens nyhet. Harelabben erstatter møkkagreipet. All verdens tilgang til nettbrett eller smarte telefoner kan ikke erstatte tida man ikke lenger har til å sette seg inn i sakene.

Enda verre er det om det skjer mange svært viktige ting på en gang. Da tyr vi gjerne til alternativ to: Vi dropper en sak eller tre. Slik går det til at dersom det foregår en høyaktuell politisk strid alle følger med på, kan det skje viktige politiske endringer på andre felt, som kanskje ingen får med seg, ut over noen veldig få som selv leter fram informasjon.

Sentrale politiske beslutningstakere merker seg at det er mindre interesse for spørsmål som for få år siden ville blitt gransket av dyktige journalister. Men det som er synlig fra maktens korridorer er ikke nødvendigvis merkbart for publikum. For sidene i avisene fylles fortsatt, og sendeflatene på TV og radio er ikke tomme. Det er vanskelig å merke fraværet av det du ikke en gang vet skjer.

Vi vil ikke svartmale. Norske medier gjør mye bra. Selv etter harde kuttprosesser leveres det mye god og innsiktsfull journalistikk. Men vi blir provosert når kuttene i mediene hylles inn i et slør av nytale og floskler om å «gjøre mer med mindre», eller luftige tanker om datateknologiens velsignelser. Det er på tide at vi har en ærlig samtale om det som skjer: Med de kuttene som nå gjennomføres blir norske medier dårligere kvalitetsmessig. Det blir mer du ikke får vite noe om. Og det du ikke vet kan faktisk, i motsetning til det ordtaket sier, skade deg.

Kommentaren er først publisert i Klassekampen