– Moderne gapestokk
Gapestokk og offentlig pisking. Gårsdagens forbrytere fikk kjenne det på kroppen. Selv om pressen i dag av og til tramper på folk som ligger nede, kan vi si at verden tross alt skrangler seg framover.
Historikeren Nils Johan Stoa har nylig gitt ut en nyversjon av boka «I hine hårde dage – gamle norske kriminalhistorier», som tar for seg norske kriminalsaker fra slutten av 1500-tallet til midten av 1800-tallet. I boka stuper leserne ned i morbide hendelser, mikset med ordrette replikker fra rettssaker der ofre, vitner og skyldige avgir sin forklaring.
– Krimhistorier angår oss alle, og derfor skriver pressen om det. Vi identifiserer oss med skjebnene, og leser med skrekkblandet fryd. Forskjellen er at dagens medier skaper et stort offentlig rom, der forhåndsdømmingen kan skje, sier Stoa.
Til doms i Køben
Før var verden stor. Forbrytere og annet pakk ble fordømt i lokalsamfunnet, eller mer riktig:
– Begrepet forhåndsdømming hadde ikke samme relevans i gamle dager, fordi sakene ble avgjort andre steder enn der forhåndsdømmingen fant sted. De alvorligste sakene ble deretter behandlet andre steder i landet. Fram til 1814 kunne saker havne i Høyesterett i København. Den aller siste muligheten for å heve en dødsdom var hos Kongen. En ble ikke dømt uten en grundig og omstendig gjennomgang av saken.
– Men kunne ikke den fordømte flytte til et annet sted?
– Det var ofte uaktuelt. Folk ble som regel værende i lokalsamfunnet, og dermed tok de støyten.
Simple tjuv!
Før ble forbrytere pisket på offentlig sted, og gravide kvinner måtte oppgi barnefarens navn for full kirke. I dag har mediene overtatt rollen som gapestokk, mener Stoa. Han sier dagens hvitsnippforbrytere har det bedre enn gårsdagens tyver.
– Det kan se ut som om økonomisk kriminalitet er mer akseptert, og jeg tror det har noe med dagens materielle innstilling. Er du blitt rik, så er det ikke så nøye hvordan. Respekten for de rike har overskygget forakten for selve forbrytelsen. Før var økonomisk kriminalitet koblet opp mot tyveri, og de ble sett på som simpleste sort. Det var vanærende å bli dømt for tyveri, sier Stoa.
Mellomkrigstiden
Stoa forteller at kriminaljournalistikken eksploderte i Norge i mellomkrigstiden.
– Skildringene var blodige og utbroderende, og det var ikke snakk om personvern for mistenkte og pårørende. Det var masse spekulasjoner, og pressen var ikke kritisk til politiet.
