– Jeg trodde aldri du skulle spørre. Min besettelse av kaffe når stadig nye høyder. Jeg kan finne på å legge opp ferien min etter hvor det finnes kaffebarer med prisbelønte baristaer. Noen kaller det snobberi. Jeg kaller det jævla billig luksus. Sørlandets beste kaffebar ligger forøvrig i Kristiansand og heter Cuba Life. Den beste espressobaserte, bajonettmaskinlagde kaffen i Risør får du på Promenaden Bistro når Bjørnar er på jobb. Dessverre har de bare åpent fra torsdag til søndag nå om vinteren. På den annen side er det sikkert en fordel for kolesterolet. I mitt neste liv skal jeg bli kaffeinnkjøper og farte Sør-Amerika rundt på auksjoner i propellfly på jakt etter den perfekte avlingen med caturra.
– Hva har du på nattbordet?
– Jeg tør banne på at få har svart helt ærlig på dette spørsmålet til nå. Så ei heller jeg. Men, den mer selektive sannheten skal Journalisten få. For øyeblikket ligger den islandske romanen “Fiskene har ingen føtter” der. Mesterverket er skrevet av Jón Kalman Stefánsson, og at han ikke vant Nordisk råds litteraturpris for den, er knapt til å tro. På mitt nattbord ligger også alltid en utgave av Astrid Lindgrens “Ronja Røverdatter”, som slett ikke bør være forbeholdt barn. Den er en ren litterær maktdemonstrasjon og all vesentlig livsvisdom oppsummert.
– Hvilke medier må du innom før morgenmøtet?
– Nyhetsmorgen på P2 med politisk kvarter og kulturnytt, Tvedestrandsposten, Kragerø Blad Vestmar, Telemarksavisa, Aftenposten, VG og Fædrelandsvennen. Og så har jeg en uforklarlig hangup på Svalbardposten, men den sjekker ikke ikke riktig så jevnlig. Hver uke leser jeg også Amta, Lofotposten og Kvinnheringen, for å sjekke hva gode kolleger i lokalavisbransjen driver med.
– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?
– Enkelt. “Donald Trump stilles for riksrett”.
– Hvor leter du etter gode saker?
– I samtaler med folk som ikke jobber på kontor.
– Om du kunne velge hvem som helst: Hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?
– Hennes majestet dronning Elizabeth Alexandra Mary den andre av Storbritannia, Canada, Australia, New Zealand, Antigua og Barbuda, Bahamas, Barbados, Belize, Grenada, Jamaica, Papa Ny-Guinea, Saint Kitts og Nevis, Saint Lucia, Saint Vincent og Grenadinene, Salomonøyene og Tuvalu. Tenk at hun fortsatt finnes! Da tenker jeg både som konsept og rent fysisk. Nå har 91-åringen sittet utrolige 65 år på tronen, og simpelthen nekter å gå av med pensjon. Hun må være en drømmeansatt for alle velferdsstater som frykter eldrebølgen. Hva er hemmeligheten? Og kastet hun også seg over den nye sesongen av “The crown” med en bøtte popcorn på fredagen? Se, det vil jeg ha svar på.
– Hvilket spørsmål er det viktigste for en journalist?
– Alltid: “Hvorfor?”
– Hva er ditt viktigste verktøy i jobben?
– Ørene, selvsagt. Men, også øynene. Hva er det som foregår, her? Hva er det som ikke blir sagt? Hva bør jeg derfor også spørre om?
– Når sist så du journalistikk som inspirerte deg og hva var det?
– Da jeg leste Kristin Solbergs dekning av terrorangrepet i Bir Al-Abd i Egypt nylig. Her gjorde NRK et seriøst forsøk på noe som de fleste andre riksmediene så ut til å ha gitt opp – nemlig å få nordmenn til å lese saker om terror som ikke er begått mot kristne eller sekulære europeere.
– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?
– Kan ikke svare originalt på det. Det mest irriterende med norske medier er at vi altfor ofte jager i flokk.
– Hva blir viktig for utførelsen av journalistyrket framover?
– Å prioritere bort flere av de såkalte mellomsakene, altså de som verken er viktige eller blir særlig godt lest, men som vi skriver av gammel vane, ofte for kildenes skyld. Vi har et ansvar for å bli tøffere i prioriteringene, slik at vi har nok tid til de sakene som faktisk betyr noe.
– Hva er mediebransjens største utfordring akkurat nå?
– At vi ikke vet hvordan vi skal håndtere at vi ikke kan ha folk på jobb døgnet rundt, selv om det hviler en viss forventning fra leserne om nettopp det. Eller, gjør det egentlig det?
– Hvilket bilde/video fikk deg sist til å stoppe opp?
– Hver morgen kommet fotograf Stig Sandmo inn på kontoret mitt i Strandgata 23, og tar bilde av Låknesgapet ut mot Skagerrak. Og hver eneste morgen mister jeg rett og slett litt pusten når jeg ser resultatet. Risørs skjærgård er en offentlig tilgjengelig perle, med lite hytter og massevis av steder å gå i land for hvermannsen. Ikke som i Kragerø, der hver minste båe forlengst er privatisert. Det gjør meg stolt over å bo akkurat her.
– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?
– Som lokalavisredaktør i liten avis er det ikke mulig å være uten mobil. Men, når jeg slutter i AAB skal det være meg en sann glede å droppe hele greia en stund. Tror jeg. Kanskje.
– Når logger du av for kvelden?
– Når jeg er ferdig med å svare Journalisten. Ganske nøyaktig kl 21.50, altså. Rett på snitt, det.
