Illustrasjon. Foto: Birgit Dannenberg
Nettjournalister gjemt i kroken
Monitors ferd fra nettangst til papiravvikling.
Den respekterte avisa Christian Science Monitor legger ned sin daglige papirutgave i april, slik Journalisten fortalte i oktober. Etter 100 års drift og et opplag rundt 50.000, ble papirutgaven for tung å bære.
Nå forteller Tom Regan, CSM-medarbeider gjennom 12 år, om opp- og nedturene i avisas nettsatsing. Beretningen er publisert i en omfattende artikkelpakke om nye og gamle medier fra Nieman-stiftelsen for journalistikk ved Harvard University.
På avstand
Regan forteller at han ble ansatt for å bygge Monitors første nettside i 1995. Tanken var ikke bare populær i redaksjonen, som bare så vidt var i ferd med å reise seg fra asken etter en kostbar og mislykket tv-satsing.
Nettutviklingen foregikk lengst mulig unna redaksjonen, og Regan skriver at han ikke akkurat ble oppfordret til kontakt med de skeptiske avisreporterne. Mange oppfattet et utlegg på 1,5 millioner dollar i året til «internettet» som sløsing med knappe ressurser.
To hendelser snudde stemningen; at nettet ble introdusert i nyhetsredaksjonen og 11. september. I den første uka etter terroraksjonen sto flyene på bakken i USA. Dermed nådde ikke avisene fram til leserne, som befinner seg over hele USA, og nettutgaven ble avisa.
Regan mener ledelsen etter hvert innså at nettet også var Monitors egentlige framtid, men at ingen redaktør hadde lyst til å bli papirutgavens siste sjef. Selv om avisa skiller seg sterkt ut, mener han mange utgivere i nær framtid vil følge i Monitors spor og begrense papirutgaven til søndag, som er den beste avisdagen i USA. En alternativ variant er en gratis tabloid, skriver han.
Slankere er bedre
Nieman-rapporten rommer også et interessant innspill fra Telegraphs mediesjef Edward Roussel. Han mener spørsmålet om når nettet vil oppnå papiravisenes inntekter er feil stilt og lister ti råd til hvordan mediehusene skal møte den teknologiske virkeligheten. Det første er å konsentrere seg om å dekke færre områder bra og overlate resten til nettet.
Har Journalistens lesere erfaringer fra nettvirksomhetens (endrede) status i mediebedriftene?