Natt&Dag starta som en motstemme til de etablerte, norske mediene. Det vil de fortsatt være, 30 år etter

September 1988. Oslo får en ny gratisavis. Natt&Dag var ungt, urbant og kult. Avisa var fra starten med på å definere hva som var verdt å følge med på av musikk, kunst, litteratur, film, uteliv, og annet som rørte seg i norsk kulturliv, i hvert fall i de fire største byene. Den skulle bli en av de viktigste motkulturelle stemmene i det norske samfunnet. Hvorfor ble det sånn? 

Januar 2018. I Natt&Dags redaksjonslokaler rett ved Oslo Sentralstasjon har redaktør Nikolai Kleivan mye å tenke på. Han styrer sjappa uten sjefredaktør Daniel Ramberg i dag, og løper fra skrivebordet sitt, til Natt&Dag-arkivet, til printeren, til en prat om neste nettsak, og tilbake.

– Nå går det i ett, men vi har kontroll. Det er ikke så mye som kan gå galt, sier Kleivan. 

Årets første nummer skal snart ut, og Natt&Dag-arrangementet Osloprisen / Årets Beste Fest kommer omtrent samtidig. Der skal blant annet Linda Hofstad Helleland, NRKs valgdekning og Resett konkurrere om hvem som er «Årets verste stemme», som de starta med i 2015.

– Det er alltid veldig gøy å dele ut den prisen, og vi får alltid reaksjoner på de nominasjonstekstene. Det er bare hyggelig det! sier Kleivan. 

Reaksjonene denne gangen handlet mest om at Natt&Dag kalte kulturministeren for dum. 

– Eller, nå er hun jo ikke lenger kulturminister. Takk Gud for det. Jeg vil mye heller ha en kulturminister som vet å ha det gøy på fest, enn en som er tjukk i huet, sier Kleivan. 

Helt ærlig

Ærlige, morsomme, spydige og gode kulturkuratører. Det er sånn Kleivan mener Natt&Dag er, og sånn han vil de skal være. Han og Ramberg har vært redaktører for gratisavisa i snart tre år. Det er en ganske annen avis enn den som kom ut for 30 år siden, men mye har også skjedd siden de begynte under de forrige redaktørene Marie-Alix Isdahl Voisin og Malin Kulseth.

– Jeg håper og tror vi reflekterer vår tid. At vi ser kritisk på vår tid, og former den, kuraterer den og diskuterer den. 

Det gjør de blant annet ved at de nå driver fram flere saker selv, utvikler egen, god journalistikk, og ikke bare gjøre sin vri på aktualiteter, mener Kleivan. Natt&Dag har alltid vridd på ting, eller gjort ting på sin egen måte.

– Vi skal i utgangspunktet ikke skrive noe i Natt&Dag som kunne ha stått et annet sted, enten det gir seg utslag i temavalg, tone, språk, eller innfallsvinkel. Det er ikke alltid det blir sånn, men du skal kunne kjenne igjen en Natt&Dag-sak.

Kleivan er særlig opptatt av ærligheten i det de gjør. De skal være ærlige i håndverket, og ærlige om metoder. De kan gjerne la seg sponse, men da skal det gjøres narr av eller overdrives på en sånn måte at ingen er i tvil. De skal ikke lage noe som likner på noe annet uten å gjøre narr av det.

– Vi syns jo de andre er teite, kommer det fra Kleivan. 

– De andre?  

– De andre ja. 

– Hvem er det? 

– De voksne mediene. De ungdomsmediene som desperat prøver å være unge, og ofte helt ukritisk videreformidler alt som er nytt. Det er kjipt. Det er bare latskap.

«90-årenes kulturblad»

«I det første nummeret konkurrerer restaurantstoff, sladrestoff og lange intervjuer om spalteplassen. Og dette er bare begynnelsen, lover Rune Roalsvig, som ikke er snauere enn at han utroper gratisavisen til 90-årenes kulturblad. Men jappeblad, nei så langt ifra…», skrev Aftenposten den 30. september 1988, da Natt&Dags første nummer kom ut. Den nye gratisavisa ble laget etter modell av den svenske Nöjesguiden. Det første året ble den ledet av en kollektiv norsk redaksjonsledelse, men i 1989 ble Jan Carsten Bjerkefelt Natt&Dags første redaktør. 

– Det var et veldig urbant og motkulturelt miljø, og samtidig litt sånn oppstartsbedrift-parodi med ganske løse kanter husker jeg, sier Charlo Halvorsen til Journalisten. 

Underholdningsredaktøren i NRK var med i Natt&Dag helt i begynnelsen, og skrev om film, samtidig som at han frilanset for NRK. Han husker ikke så veldig mye fra den tiden, men tror Natt&Dag har holdt seg så lenge fordi de har klart å fortsatt være motkulturelle. 

– De har gått på tvers av de tradisjonelle mediene og klart å være annerledes. Det er nok derfor de har klart seg. Nå er media mye mer mangedifferansiert. Å finne en tydelig nisje er nok vanskeligere i dag.

Bildespråket er noe av det som bidrar til å gjøre Natt&Dag annerledes, også i dag. Gnagsår, stiletthæler, sjokoladepizza, ei rumpe med «2017» i rosa tusj, skittentøy, hard blits, tette utsnitt. Omtrent sånn var fotoredaktør Maria Pasenaus visuelle oppsummering av 2017. 

– De bildene som ingen andre tør å trykke, de kan vi trykke i Natt&Dag. Bildene bør være spreke, og kan ofte være litt på kanten, syns jeg da, sier Pasenau. 

For litt siden hadde hun for eksempel et bilde på trykk av hunden til foreldrene som gnagde på en dildo. Bildene må få god plass, selv om formatet og trykken ikke er optimal for bilder, mener hun. 

– Siden det er en gratisavis er det kanskje vanskeligere å få oppmerksomheten til folk, men samtidig gir det oss større frihet. Jeg blir veldig glad når jeg ser at folk plukker opp avisa, og har hørt om folk som henger opp bildene hjemme. Det må vel være målet! 

Gamle tider møter nye 

På Natt&Dag-kontoret ligger perm på perm med gamle utgaver utover et bord. Arkivet skal gjennomgås, for å pynte Osloprisen-lokalene med gamle forsider. 30-årsjubileet feires først til høsten, men må markeres litt på Årets Beste Fest også. 

– Jesus fucking Christ. Hva er dette!? 

Skribent Ludvig Furu merker alle forsidene i arkivet med en liten post-it, idet 90-tallet slår ham i trynet: en puppedame med cowboyhatt, nesten bar overkropp, rosa leppestift og to revolvere, pryder forsiden av Natt&Dag fra august 1994. 

– Jeg tror grensene var tydeligere tegnet opp før, du hadde en etablert kultur og du hadde en motkultur, sier redaktør Nikolai Kleivan, som tror det er vanskeligere å ha en like tydelig posisjon i dag som Natt&Dag hadde på 90-tallet.

– Rollene var tydeligere, og du kunne lage deg en posisjon ut av noen få ingredienser. Hiv oppi noe oslodisco, en ecstasy-tablett, noen silikonpupper og en sigg, så ble det en figur i samfunnet, som representerte et sett med holdninger og sannheter, sier Kleivan.

– I dag er kulturen generelt mer eklektisk, mer flytende, mer altetende og mer kaotisk. Pluss at alt beveger seg ekstremt fort hele tiden.

Fortsatt møter Kleivan meninger og fordommer om Natt&Dag, som han mener henger igjen fra tidligere tider, der den mest utbredte er at avisa har en «porno-og-dop-er-fett-estetikk-og-holdning». Da tenker han bare at folk ikke har fulgt med noen år. 

– Vi er fortsatt interessert i rus, sex, musikk og kultur, men vi har forandret oss. Når jeg ser gjennom arkivet har jeg funnet veldig desperate forsøk på å være kul. Andre ganger har man oppriktig klart å reflektere eller beskrive noe som skjer i kulturen, som har vist seg å være viktig. 

– Hva er forskjellen på å desperat prøve å være kul, og å faktisk være det? 

– Det er et godt spørsmål, kanskje det bare handler om å ha rett i hva du sier. Jeg vet ikke hva folk mener når de sier at vi i Natt&Dag prøver å være kule. Genuin nysgjerrighet og entusiasme er kult, performativ tilhørighet til en «målgruppe» er desperat. Det er jo ikke sånn at vi til enhver tid leter etter den kuleste meningen, men vi er ærlige om hva vi liker og ikke liker.  

– Dere er bare dere selv, hundre prosent?

– Hehe, absolutt ikke. Kanskje seksti. 

I skyggen av gammel storhet 

– Natt&Dag er en saga blott, sa Audun Vinger til NRK Østlandssendingen i august 2007.

Da hadde han nettopp sagt opp jobben som redaktør i Natt&Dag fordi han fryktet jaget etter annonsekroner skulle komme i veien for journalistikken. Avisas eiere var kjøpt opp av finske Roshciers konsortium, og Vinger mente det ville bety slutten. I tillegg var de fattige, mac-ene låste seg hele tida, og de måtte flytte fra det fine lokalet sitt i Hegdehaugsveien til et lager. 

– Det var en kjip tid, med mye dårlig stemning og kluss. Det var så viktig å være den som påvirket, vi hadde liksom ikke så mye mer å gå på enn det. Nå levde vi likevel litt i skyggen av gammel storhet. 

Oppkjøpet kom i en periode da Natt&Dag plutselig ikke lenger hadde den innflytelsen og betydninga den en gang hadde. De måtte finne seg selv på nytt, i møte med ny teknologi og nye medievaner.

– Vi hadde omstillingssmerter og fikk en merkelig overgang til datidas teknologi, wap og hva det var. Jeg husker vi blant annet prøvde utelivstips på sms, så det ble en del prøving og feiling. Vi hadde det jo gøy også, men jeg tror alle som jobba der hadde følelsen av at «nå er det over». 

Plukka opp på 7-Eleven

Vinger mener de var «en gjeng utskudd, poeter, platesamlere, nerds og friker», men det var det som funka. 

– Husk at de startet i et vakuum! Det var et enormt behov for noe sånt i 1988. Norge var et uland da, når det gjaldt urbanitet. 

Vinger ble «plukka opp» i 1996. Det var sånn rekrutteringa til Natt&Dag foregikk på den tida, skal vi tro ham. Man ble mer eller mindre plukka opp fra gata.

For hans del skjedde det på 7-Eleven, og det var Thomas Seltzer som plukka ham opp. De to kjente ikke hverandre, men hadde så vidt møttes før. Seltzer, som skrev mye for avisa den gang, mente Vinger ville bli en god musikkskribent. Dermed ble Vinger med til kontoret, hilste på daværende redaktør Gaute Drevdal, fikk utdelt noen plater, og beskjed om å skrive om dem. 

– Jeg hadde ikke skrevet mye før, han hadde vel bare hørt meg snakke på byen. Men de mente tekstene mine funka, så jeg begynte med det da, sier Vinger.

I dag innser han at han tok grundig feil da han trodde Natt&Dag gikk mot slutten i 2007. Nå går de enda mer inn i viktige samfunnspørsmål, i tillegg til den smale, sære humoren, mener han. 

– De tar opp ruspolitikk, psykisk helse, store spørsmål i vår tid. De er mer samfunnskritiske, og passer sånn sett inn i sin tid.

– Den har hatt veldig mye å si for utdanning av urbanitet, spesielt i Oslo. Da mener jeg ikke hva som er hipt og kult, men det å lære seg å bruke byen aktivt, som alle gjør i dag. 

– Oppfordret og utfordret 

– At det er gøy å være litt i opposisjon, at det er gøy å sparke oppover, at det er gøy å stille de spørsmålene ingen andre stiller, at man bør tenke utenfor den berømte boksen når man kan, at det er mulig å intervjue et foster.

Slik beskriver Emma Clare Gabrielsen hva hun lærte i sin tid i Natt&Dag, fra 2010 til 2013. 

– Men også at man etter hvert vokser fra «NATT&DAG-stemmen», selv om man aldri trodde det var mulig, og at det ikke nødvendigvis er en utelukkende negativ ting. 

Gabrielsen tilhører gruppa med de mange som hadde Natt&Dag som springbrett videre inn i medie- eller kulturbransjen. I rekka før henne er blant annet Torgrim Eggen, Linn Ullmann, Kjetil Rolness, Helle Vaagland, Peter Amdam, Håvard Nyhus, og Lars Berrum. Gabrielsen har blant annet vært programleder for NRKs dokumentarserie Innafor, og mener Natt&Dag var grunnen til at hun begynte å jobbe med journalistikk. 

– Det var en drøm for en som kom rett ut av videregående. Jeg ble veldig raskt oppfordret og utfordret til å prøve meg på alt mulig innenfor avisproduksjon; skrive, ta bilder, intervjue, lage reportasjer, dele ut bonger, gjøre Smilegift-intervjuer, være «Art Director», konferansier, redigere tekster. Det var et fantastisk sted å eksperimentere og finne sin stemme. 

– Hvorfor tror du N&D har klart å holde seg så lenge som 30 år?

– Fordi unge alltid har lyst til å være kule.