Noen identifiserer. Andre gjør det ikke. Og leserne, forstår de noe som helst?

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Den siste uka har jeg fått overraskende mange henvendelser om medienes identifisering av mannen som er siktet for å ha plassert et spionkamera på et baderom under Arendalsuka – i en leilighet mannen delte med flere andre.

Henvendelsene har kommet fra folk både i og utenfor mediebransjen.

– Heia Helge

Noen skryter av Helge Lurås og iNyheter for å være først ute (selv om det strengt tatt var Uten Filter, nykommeren på alternative medier-fronten, som var helt først). Andre mener at manglende identifisering i andre medier, særlig i starten, skyldes for tette bånd mellom den siktede og norske journalister. Det pekes blant annet på at Dagens Næringsliv-journalisten som avslørte kameraet, bodde i leiligheten sammen med den siktede og to andre. 

At den siktede har koblinger til politikken, vekker også mistanker hos dem som synes at slikt er mistenkelig.

Enkelte trekker fram at det er meningsløst å ikke identifisere når «alle vet hvem han er». En journalist skriver at vedkommende ikke kan huske maken, og at presseetikken er blitt en parodi.

Selv om det kan endre seg, har vi nå et tydelig skille: Av de store mediene har DN, Nettavisen og TV 2 identifisert, mens NRK, VG, Aftenposten og Dagbladet har latt være.

Det er ikke sikkert noen av dem har valgt feil fra et presseetisk standpunkt.

Veldig vanskelig

Spør du en ansvarlig redaktør i et nyhetsmedium hva som er den vanskeligste delen av jobben, er sjansen stor for at spørsmål om identifisering i krimsaker vil være noe av det første vedkommende nevner.

Fakta

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

For å være mer konkret; for ikke lenge siden spurte jeg en fersk sjefredaktør om hva han mente var den største forskjellen fra hans tidligere rolle som mellomleder til å bli toppsjef. Uten å nøle svarte han: – Identifisering.

Ulike medier har ulike tradisjoner for dette. Historisk har tabloidene vært mest villige til å navngi, men i «spionkamera»-saken er skillelinjene annerledes, hvor VG er mer forsiktig enn for eksempel DN.

Vær varsom-plakatens punkt 4.7 peker på at man skal være forsiktig med å identifisere tidlig i etterforskningen. Mediene skal også være forsiktige med identifiserende omtale som kan føre til en urimelig belastning for tredjeperson.

Identifisering må også begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Et argument i motsatt retning kan være at identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.

Både mediene som har identifisert og de som har valgt å la være, kan finne argumenter for at det de har gjort er riktig basert på disse retningslinjene. 

Det er ikke så lett, dette her.

Offentlig person?

En annen sak hvor vi i hvert fall i starten fikk en liten debatt om identifisering, var etter siktelsen mot Marius Borg Høiby. Uten koblingene til kongefamilien ville dette normalt ikke vært en sak hvor den siktede hadde blitt identifisert.

Men parameterne endrer seg noe hvis det er snakk om en offentlig person.

Enkelte har argumentert mot identifisering av Høiby fordi de mener at han ikke er en offentlig person. Hans kjendisstatus skyldes kun familiære forhold. Andre mener at han har søkt offentlighet, ikke via tradisjonelle medier, men via sosiale medier og tilstedeværelse på ulike arrangementer. Noen i regi av kongefamilien. Røde løpere og premierer er heller ikke det beste stedet hvis man ønsker å unngå oppmerksomhet.

Selv tror jeg Høiby hadde blitt identifisert uavhengig av egne livsvalg. At sønnen til Norges neste dronning er siktet for vold, er en sak hvor man kan argumentere for at informasjonsbehovet er berettiget. Så kan man selvsagt diskutere om det totale medietrykket, er – eller har blitt – for stort.

Halvoffentlig?

Er mannen med spionkameraet en offentlig person? Vi kan vel slå fast at en A-kjendis er han ikke. Han var først og fremst kjent i egen bransje, og i partiet hvor han har hatt litt forskjellige roller frem til denne saken eksploderte. Men organisasjonen han ledet har makt og innflytelse, og han ble avslørt på jobbreise i Arendal. Dette kan være argumenter for identifisering.

Er det på tide å revurdere synet på salg av enkeltartikler?

Argumentet mot er å skjerme familie og barn, som er uskyldige tredjeparter. Men det samme kan man si om den  fornærmede i voldssaken mot Høiby. Ingenting tyder på at hun ønsket mye oppmerksomhet om denne saken. 

Begge tilfeller er også på nåværende tidspunkt kun siktelser. Så vidt jeg kan bedømme, og hvis eventuelle tiltaler ikke utvides vesentlig i forhold til dagens siktelser, er strafferammene også omtrent de samme, selv om det er to helt forskjellige saker.

Riktig å identifisere eller ikke? Selv synes jeg det er vanskelig. Men som leserne av denne teksten allerede har innsett, har jeg valgt å ikke identifisere mannen med kameraet, blant annet fordi jeg føler at jeg vet for lite om saken så langt.

Henger leserne med?

At ulike medier tar ulike valg, er som redaktør en interessant debatt å følge, men jeg tviler på at de involverte i disse to sakene, eller tilsvarende saker, kjenner på en intellektuell nysgjerrighet knyttet til spørsmålet om identifisering. For den som blir identifisert, spiller det liten rolle om NRK eller VG ikke identifiserer hvis nesten alle andre gjør det.

Og jeg tror ikke leserne og seerne forstår hvorfor vi noen ganger velger det ene og andre ganger det andre. 

Noe positivt har skjedd de siste årene. Stadig flere medier forklarer nå hvorfor de tar ulike redaksjonelle valg, inkludert hvorfor de velger å identifisere eller ikke. Selv om jeg er tilhenger av dette grepet og håper flere medier velger å følge etter, blir resultatet ofte litt pompøst og selvforherligende. Og nesten ingen kritiserer andre for å ta andre valg enn dem selv. Blir redaktørene spurt, vil svaret ofte være at identifisering er vanskelig, og de respekterer at andre har tatt andre valg.

At ulike medier velger forskjellig, trekker vi som bransje gjerne fram som noe positivt når vi av og til får en debatt om temaet. Redaktører og lederne for medieorganisasjonene peker på dette som et bevis på at vi har et mediemangfold. Jeg skal ikke argumentere mot, men for å gjenta meg selv, tror jeg folk flest sliter med å henge med – ikke bare folk flest, men også folk i vår egen bransje, basert på henvendelsene jeg har fått de siste dagene.

De forstår ikke hvorfor vi noen ganger identifiserer, og andre ganger ikke – og hva som egentlig er kriteriene.

Staten styrer

Løsningen? Ulike land har begrensninger på hva man kan skrive om på ulike trinn i en etterforsknings- og rettsprosess. Jeg tror ikke mer statlig styring er veien å gå. Men hvis vi ikke selv tar denne diskusjonen – og da involverer verdenen utenfor egen bransje – risikerer vi at noen andre tar den for oss. Det blir ikke nødvendigvis en seier for pressefriheten.

Hva mener så Pressens Faglige Utvalg? Etter å ha fulgt utvalget tett de siste årene, er mitt inntrykk at flere PFU-medlemmer er svært skeptiske til tidlig identifisering i kriminalsaker, og at mediene som klages inn må argumentere godt for seg hvis de skal unngå kritiske anmerkninger.

Samtidig er det ikke så mange saker av dette kaliberet som klages inn. Hvis vi bruker mannen med spionkameraet som et eksempel: Mest sannsynlig er det helt andre ting han bekymrer seg for nå enn en eventuell PFU-klage. Og når kriminalsaken på et tidspunkt er avgjort, er han da interessert i å rippe opp i den og få ny oppmerksomhet ved å klage den inn for PFU?

Felte TV 2

Men noen er standhaftige. Den tidligere kommuneoverlegen i Frosta, som er siktet for flere titalls voldtekter, klaget inn TV 2s identifisering – og fikk TV 2 felt. For øvrig en fellelse som er blitt sterkt kritisert av mange redaktører. Jeg har selv kritisert PFU for at klagen ble behandlet bak lukkede dører.

I PFU-databasen er fellelsen merket som en «flaggsak» – en sak som det kan være spesielt verdt å få med seg.

Utvalgets uttalelse er absolutt verdt å lese, men jeg tror dessverre ikke den bidrar til at det er blir lettere å forstå hvorfor det noen ganger er innenfor å identifisere og andre ganger ikke.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.

Til høsten kommer han til Norge, slik kan du forberede deg på det

Det mediene ikke skrev om Marius Borg Høiby