OEP: Et studium i teknologisk motvilje

Mens kommuner og fylkeskommuner i årevis har tilbudt direkte og umiddelbar tilgang til offentlige dokumenter på nett, har staten valgt en annen strategi. Etter år med tester og utvikling av OEP (Offentlig Elektronisk Postjournal) må den som vil ha tilgang til statlige dokumenter stadig søke om innsyn. Innsynsbegjæringen behandles så behørig i forvaltningen, før den innvilges eller avises. Neste gang noen ber om innsyn i samme dokument, skjer samme prosess på nytt. Ny behandling. Og dokument sendes med epost.

I stampe

Regjeringen har nå bebudet at dette skal «effektiviseres», slik at et dokument som er behandlet for innsyn ikke må saksbehandles på nytt. I tillegg har regjeringen nå signalisert i en oppsiktsvekkende detaljert liste over små digitale ting at den skal vurdere om statens korrespondanse i framtiden skal legges rett ut på nett. Vurdere altså.

OEP-prosjektet står som et eksempel på hvorfor digitalisering og brukerorienteringen i offentlig virksomhet står i stampe. Og så lenge landets regjering konsentrerer seg om små praktiske løsninger som hører hjemme i micro-management kategorien, er det ingen grunn til å forvente hårete løsninger på det digitale området i staten.

Motstand

Før internett og digitale arkiv- og journalsystemer måtte man nødvendigvis saksbehandle innsynsbegjæringer. Journalisten måtte identifisere og søke om innsyn i de rette dokumenter via manuelle registre. Og byråkratiet måtte nødvendigvis finne og sjekke innholdet i det fysiske dokumentet før innsyn ble innvilget. Så kunne dokumenter sendes med bud, faks eller post.

I de siste 20 år har byråkratiet fått teknologi som dramatisk kunne effektivisert arbeidsmetodene og realisert offentlighetslovens bokstav og ånd. Istedenfor har man med iver tilpasset teknologi og løsninger til byråkratiets gamle metoder og logikk.

Gammel logikk

Vi har sett den samme logikk i andre bransjer: en inderlig motstand mot ny teknologi og distribusjonsformer basert på en forståelse av at de gamle metodene har en særegen verdi ved seg. Denne historieløsheten og mangel på selvinnsikt i enkelte yrkesgrupper generer en voldsom motstand mot alle forsøk på å utnytte mulighetene i ny teknologi.

Gjør man en ting lenge nok i en organisasjon, får man etter hvert forståelsen av at arbeidsmetodene man benytter har en verdi i seg selv. I staten vil man ikke erkjenne at «innsynsbegjæringer» stammer fra en tid da verktøyene ikke var bedre. Byråkrati og ineffektivitet har ingen verdi i seg selv.

Teknologien er der

Som mora sa til dattera som hadde stekt julesteka i to like deler: hvorfor gjorde du det da, den blir jo tørr? Men det var jo alltid slik vi lagde julesteika hjemme når jeg vokste opp, svarte dattera. Da repliserte mora:

– Ja, men det var jo fordi det ikke var plass til ei hel steik i den gamle ovnen.

Alle dokumenter er offentlige. Teknologien for tilgjengeliggjøring er der. Worst case scenario: at offentlighetsloven oppfylles, 43 år etter at den ble vedtatt.

Pål Hivand er kommunikasjonsrågiver ved Sametinget.