– Presseetikken ikke i spill

I Journalisten hevder Anders Cappelen at Norsk Presseforbunds generalsekretær  Kjersti Løken Stavrum og den nye lederen i Pressens Faglige Utvalg, Alf Bjarne Johnsen, har endret PFUs spilleregler og satt presseetikken i spill. Cappelen raljerer samtidig over klagebehandlingen i utvalget, som han karakteriserer som tidvis “lite annet enn en farse”.

           Jeg har alltid ment at det er en uting av gamle ledere å drive og kommentere sine etterfølgeres virksomhet. Da jeg gikk av som generalsekretær i NP for ett og et halvt år siden, sa jeg derfor til et par medier at  jeg i virkeligheten har betydelig sympati med en liten stamme på Sydhavsøyene som inntil nylig spiste sine gamle ledere for å slippe å høre hva de mente.

            Anders Cappelen tvinger meg til å bryte dette prinsippet.

Mine etterfølgere

For dem som måtte være interessert: Jeg mener at Kjersti Løken Stavrum er en dyktig og god generalsekretær for Norsk Presseforbund.

            PFUs saksbehandlere er hardt arbeidende, innsiktsfulle og ekstremt samvittighetsfulle mennesker, som jeg i mange år hadde det privilegium å arbeide tett sammen med. Cappelen har for øvrig selv bidratt til å sette alle deres gode egenskaper på en hard prøve ved å levere en klage på 1.800 sider (som senere  med svar og tilsvar har vokst til over tre tusen sider) med påstand om fire tusen brudd på god presseskikk. Klagen har lagt beslag på bortimot ett av tre-fire årsverk i sekretariatet.

            Jeg er ikke i tvil om at Alf Bjarne Johnsen er en verdig etterfølger etter Hilde Haugsgjerd som PFU-leder. Jeg observerte Johnsen i utvalget de siste to årene i NP, og det jeg så, gjorde meg glad. Ikke minst er Johnsen en pressemann med evne til å skille journalistikk og butikk - i en tid hvor dette skillet er det som kan redde vårt stolte yrke.

Den samtidige imøtegåelsesretten

Det er ikke riktig at PFUs spilleregler er endret og at presseetikken er satt i spill.

            Cappelen er primært opptatt av den samtidige imøtegåelsesretten, pressens tradisjonelle problembarn, pkt. 4.14 i Vær Varsom-plakaten.

            Det er riktig at det i 2014 var langt færre fellelser (brudd og kritikk) på dette punktet enn i 2013: 17 i 2014, mot 33 i 2013, som var imøtegåelsesrettens annus horribilis.  Men PFU felte i fjor nesten tre ganger oftere medier for brudd på 4.14 enn på noe annet punkt i plakaten. I 2014 utgjorde bruddene på 4.14 32 prosent av PFU samlede fellelser, mot nesten 46 prosent i 2013, men bare 31 prosent i 2012 og 24 i 2010. I 2012 var det flere fellelser på pkt. 3.2 (kilde- og opplysningskontroll) enn på 4.14.

            Jeg hadde i 2011 gleden av å lage den 4.14-veilederen som Cappelen viser til. Jeg reviderte den i fjor og skal i løpet av mars føre den ajour. Presseetikken er ikke og kan heller ikke være statisk. Men dersom jeg finner at PFU har gjort seg skyldig i åpenbart feilaktige tolkninger av den samtidige imøtegåelsesretten, vil både Anders Cappelen og Journalisten få høre det.

Vi trenger kritikere

Cappelen skriver at han, etter at jeg gikk av, har begynt å takke nei til forespørsler om å bistå folk med å klage til PFU, fordi det er blitt stadig mindre meningsfylt å overvåke og ansvarliggjøre utvalget.

            Jeg syns han skal fortsette å klage (men litt kortere!) og fortsette å kritisere, fordi han er i besittelse av enorme presseetiske kunnskaper og betydelig innsikt. Presseetikken trenger våkne og skarpe kritikere.

            Til slutt vil jeg bare minne om at Anders Cappelen ikke var mer vennligstilt overfor PFU i min tid enn han nå er i Kjersti Løkens Stavrums. I 2008 skrev han at PFU fremsto som “en useriøs klageinstans for andre enn barn, kjendiser og kriminelle. Vi trenger noe mer og noe annet enn PFU. Vi trenger Trond Giskes medieombud”.

            Det er slik det er. Anders Cappelen savner meg. Kjersti Løken Stavrum kan også trøste seg med at hun en dag vil bli savnet. For det er som det ble sagt under indianerkrigene: “Bare døde indianere er gode indianere”.