<p>Pressen kan ikke ta dommer som sannheter, mener advokater og journalister. Her er pressen under Erik Jensen-saken. Arkivfoto: Andrea Gjestvang</p>

Pressen kan ikke ta dommer som sannheter, mener advokater og journalister. Her er pressen under Erik Jensen-saken. Arkivfoto: Andrea Gjestvang

Etterlyser mer kritisk journalistikk på dommer

Sannheten om en kriminalsak kommer ikke nødvendigvis fram i en dom. Det bør norske medier forholde seg til, mener flere advokater og journalister.

Publisert   Sist oppdatert

– Det er nesten aldri treffende å si at sannheten kom frem i retten.

Det sier advokat Trygve Staff til Journalisten. Han skal vi straks komme tilbake til.

I kjølvannet av Bjørn Olav Jahrs bok fra i fjor, ble Baneheia-saken blant annet diskutert på gravekonferansen Skup sist helg.

Også NRK og VG jobber med saken, som Journalisten meldte.

Til høsten blir flere gamle krimsaker tv-saker. Siste ord om Orderud-saken er ikke sagt, Birgitte Tengs-saken står uløst, Tina Jørgensen likeså – og flere andre. Cold case-grupper er opprettet – gamle sannheter ristes.

Journalisten har spurt utvalgte aktører om domstoler, sannhet og pressens rolle.

Siv Hallgren har arbeidet for påtalemyndigheten, hun har vært forsvarer og bistandsadvokat og siden i fjor leder i Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker.

Siden en ny begjæring om Baneheia-saken ligger på hennes bort og trolig avgjøres før sommeren, vil hun ikke uttale seg om den. Men at pressen generelt bør være kritisk til hva som legges frem og hva man får høre i en rettsal, mener hun er viktig.

– Aksepterer pressen dommene for fort, burde man være mer kritisk?

– Det er viktig at pressen er kritisk til hva som blir lagt frem og hva man får høre. I saker hvor pressen bare omtaler dommen uten å følge saken er det vanskelig.

Hallgren understreker at det er påtalemyndigheten som legger premissene for en rettsak ved å legge frem de beviser de mener holder til å gi en fellende dom.

– Forsvarerne har derfor en svært viktig rolle, med å få fram andre forhold.

Siv Hallgren. Foto: Gjenopptakelseskommisjonen.
Siv Hallgren. Foto: Gjenopptakelseskommisjonen.

– Hvis journalister skal gå kritisk gjennom dommer, så burde de kanskje skrives som et argument, og redegjøre for premisser og konklusjon. I dag er ikke dette noe krav. En del domsavsigelser ville vel neppe tåle kritisk gjennomgang i faget om logisk argumentasjon?

– Det er viktig at dommen er forståelig og klar. Gjennomgående synes jeg norske dommer er gode. Men en domstol er uansett ikke en sannhetskommisjon.

– Men er det ikke nettopp det folk tror, at retten skal finne sannheten?

– Rettens oppgave er å avgjøre spørsmålet om skyld og straff. Men sannheten om hva som skjedde, også i detalj, vil man kanskje aldri få vite.

Som bistandsadvokat sier Hallgren at hun alltid forsøkte å forklare klientene at de kanskje ikke får flere svar i retten.

– Hva er sannheten? spør Hallgren, og fortsetter:

– Sannheten om hva som skjedde, også i detalj, vil man kanskje aldri få vite i det hele tatt.

Hun viser til at straffeprosessloven sier at domsgrunnene skal ha beskrivelse av faktum som gjør det mulig å se om de objektive og subjektive vilkår for straffbarhet er oppfylt, og hva retten har lagt vekt på.

– Jeg savner iblant hvordan man har vurdert ulike anførsler, særlig fra tiltalte: «Har de ikke hørt et ord av hva jeg har sagt?» er en ikke uvanlig kommentar fra domfelte. Det journalister skal gjøre, er å være kritisk til alle aktørene.

Skeptisk til svensk modell

Påtalemyndigheten skal være objektiv, men har samtidig ansvar for å legge frem hva de mener beviser en påstand.

– Jeg håper at man i den enkelte sak er opptatt å få frem både det som taler for og mot, men dette syndes det nok mot innimellom, sier Hallgren, og legger til:

– Iblant finner retten at det ikke holder, og det blir frifinnelse. Men det betyr ikke at vedkommende ikke har begått ugjerningen.

– Du er opptatt av hva som kommer frem i retten. Men når journalister får tak i komplette dokumenter mange år etterpå, har de ikke da bedre oversikt enn journalister som dekker saken dag for dag, og ikke sitter med alle dokumentene?

– Vi har prinsippet om bevisumiddelbarhet, som sier at parter og vitner skal høres direkte i retten. Bare den som faktisk fulgte med i retten, kan vite hva som kom frem. Det som sies kan være annerledes enn dokumenter, politiavhør og så videre. Det er ikke tvil om at den som fulgte saken, er den som best kan vurdere hva som kan legges til grunn for dommen. Saken i retten tar seg ofte annerledes ut enn den gjør på papiret.

Av den grunn imøteser Siv Hallgren et snarlig planlagt prøveprosjekt med videopptak av rettssaker.

– For å kunne gjennomgå dommer kritisk, er det vesentlig å ha tilgang til hva som faktisk ble sagt og lagt frem i retten. Den muligheten mangler i dag. Det er derfor på høy tid at vi får opptak av rettsforhandlingene på plass.

I Sverige får journalistene kopi av saksdokumenter i straffesaker etter at tiltale er tatt ut. Det er noe Hallgren er skeptisk til.

– En besnærende tanke, men her er det mange hensyn til personvern å ta.

Mener skriftlige dommer er skinnargumenter

Forsvarsadvokat Trygve Staff syns det er vanskelig å svare på spørsmålet om journalister har for stor respekt for domstolene og om mediene går for sjelden kritisk inn i avsagte dommer. Tross alt er det domstolene, og ikke pressen, som dømmer, påpeker han.

Pressen plikter å respektere en frifinnende dom, uten å spekulere mer i det

Forsvarsadvokat Trygve Staff

– Det vi så av kritikk mot frikjennelsen i Hemsedal-saken (hvor tre menn ble frikjent for voldtekt, journ.anm.), og pressen som gjorde seg til et hylekor i protest, er i alle fall ikke noe å tilstrebe. Pressen plikter å respektere en frifinnende dom, uten å spekulere mer i det, sier Staff.

Han savner mer kritisk journalistikk i saker hvor forklaringer står mot hverandre, men hvor dommeren legger inn setninger som «finner ikke grunn til å tvile på forklaringen til NN».

– Pang, så dømmer man. Da har retten slukt rått at én part snakker sant, den andre ikke. Man kan bare fornemme at det ligger lag på lag av noe under. Retten velger å legge vekt på noe, og bruker begreper som «rokker ikke særlig ved…» og så videre. Da blir en stakkar raskt domfelt. Det hadde ikke vært av det onde om pressen gikk litt lenger inn i slike saker.

På spørsmål om domsavsigelser ikke bør kunne leses som argumenter som enten holder eller ikke, svarer Staff at han er motstander av kravet om skriftlig begrunnelse fordi han mener det er et skinnargument.

Trygve Staff. Foto: Advokatfirmaet Staff
Trygve Staff. Foto: Advokatfirmaet Staff

– Når vi likevel har det, ligger det i kortene at det må være logisk holdbart. Alle som har vært tilstede og fulgt forhandlingene, vet sabla godt hva som var det springende punkt i en sak. En skriftlig begrunnelse blir fort meningsløs, ja bare tull. En hvilken som helst oppegående jurist kan skrive en begrunnelse som fremstår som et gyldig argument. En dom handler om valg.

Men han tror ikke at det skjuler at det ikke kan foreligge grunn for fellende dom.

– Jeg håper og tror ikke det. Domsgrunnene skal gjengi hovedpunktene i bevisene. Det er en god læresetning at hvis man får en fellende dom, bør den skrives hvorfor man kom til fellende resultat på en måte som gjør at den domfelte forstår det.

– Sannheten er relativ

Staff er enig med Hallgren, og som vi kommer tilbake til, Rett24s redaktør Kjetil Kolsrud, i at retten ikke er å anse som noen som kommer fram til sannheten.

– Det er ikke gitt at det som kommer frem er «sant», men retten sier noe om bevisene slik de er presentert gir grunnlag for domfellelse. Men dommen er jo ikke mer solid enn hva den bygger på. Vi kan si at det er relativt sant, basert på de og de premissene, hvis de stemmer, sier Staff.

Når vi da spør om media burde ha et høyere krav til sannhet enn hva retten anfører som bevist utenfor rimelig tvil, slår Staff latterdøren på vidt gap og vel så det. Han tar en pause.

– Det hadde vært hyggelig det. Gjerne det.

Like etter fortsetter forsvarsadvokaten:

– Retten og pressen kan i refereringen være temmelig bombastisk, og slå fast dommer som en sannhet, om noe som skjedde. Men slik trenger det ikke være. Det kan også være helt ødeleggende for oppfatningen om et enkeltmenneske, sier han og nevner Viggo Kristiansen som eksempel:

– Mange har nok bestemt sin oppfatning om Kristiansen fordi man ut fra dommene og omtalen «vet» om hans handlinger. Men denne sannheten om hans handlinger er relativ, og ikke nødvendigvis riktig, selv om det foreligger en dom. Man skal være forsiktig med å presentere en dom som en objektiv sannhet, ja.

– Man fant grunnlag for felling, og det er noe annet?

– Ja, det er noe annet. Det er noe med oppfatningen som fester seg, at retten alltid er så grundig. En del ganger er den ikke det. Det er nesten aldri treffende å si at sannheten om hva som faktisk skjedde kom frem i retten.

Vanskelig å angripe en dom

Kjetil Kolsrud er selv jurist. Han var journalist og redaksjonsleder i Aftenposten i 16 år, før han i fjor høst lanserte Rett24, som en nisjeavis for lov og rett.

Han sier at han ikke opplever journalister som servile overfor domstolene, men snarere uinteresserte.

Kjetil Kolsrud. Foto: Marte Vike Arnesen
Kjetil Kolsrud. Foto: Marte Vike Arnesen

– For å drive kritisk journalistikk om juss må man ha kompetanse om juss, og det har ikke mange journalister, sier Kolsrud.

Han mener det er vanskelig for journalister å skulle angripe kjernen i en konkret dom.

– Da må man nesten ha vært tilstede og hørt vitneforklaringene. Ellers starter man med et voldsomt handicap. For å drive kritisk journalistikk på jussen, må man nesten være fagkyndig. Sitter man bare med dommen i hånden i etterkant, er det et tynt grunnlag for å konkludere om det ene eller det andre. Men det kan selvsagt være et utgangspunkt for kritiske spørsmål. Er det åpenbare huller i logikken, så bør man jo reagere på det.

Kolsrud viser også til at dommeren skal legge vekt på hva som kommer frem i retten, og ikke noe annet. Samtidig er ikke dommen noe komplett referat av rettsforhandlingene, men en oppsummering.

– De skrives dessuten ofte i høyt tempo. Det er stort arbeidspress i domstolene. Det vil dessuten kunne variere hvor gode dommerne er til å skrive. Man kan derfor ikke uten videre kreve at enhver dom skal kunne analyseres som om den var en komplett og ugjendrivelig gjennomgang av alle logiske slutninger som ligger til grunn for avgjørelsen. Enhver dom kan ikke skrives om som en doktorgrad. Da ville ting gått fryktelig sakte.

– Burde journalister bore mer i avsagte dommer?

– Jeg er for all boring. Gjennomgående er det for lite journalistikk rundt justissaker. Det er for så vidt en av grunnene til at jeg startet Rett24, selv om straffesaker nok ikke er noe satsingsområde for meg.

Det ryddigste for en journalist er definitivt å skrive hva domstolene finner bevist og legger til grunn, heller enn å skrive at «slik skjedde det»

Jurist, journalist og redaktør Kjetil Kolsrud

Kolsrud sier at en dom ikke er noe annet enn at noe er bevist innenfor kravene retten har, som dreier seg om sannsynlighetsovervekt i sivile spørsmål og utenfor rimelig tvil i straffespørsmål.

– Kjernen i en straffesak er å finne ut hva som skjedde. Domstolene er ikke sannhetskommisjoner, men det er ikke så rart om publikum oppfatter dem som det.

– Etter en dom skriver pressen at «slik skjedde det», men det trenger ikke være sannheten om hendelsen, selv om det foreligger dom?

– Generelt vil jeg si at presisjonsnivået til domstolene er langt høyere enn hos pressen. Men det ryddigste for en journalist er definitivt å skrive hva domstolene finner bevist og legger til grunn, heller enn å skrive at «slik skjedde det». Om faktum er bestridt, da.

Kolsruds erfaring er ikke at en journalist som har tilgang til, og går inn i dokumenter i ettertid, har bedre oversikt og mulighet til å gå inn i saken enn de som refererte fra retten.

– Den enorme verdien det har å høre bevisførselen i sammenheng, direkte fra partene, er et helt fundamentalt rettssikkerhetsprinsipp. Men det det betyr selvsagt ikke at domstolene er gudegitte sannhetskommisjoner. Rettspleien er systemet vi har laget for å skape mest mulig rettferdighet og færrest mulig uskyldig dømte. Helst ingen. Men historien har jo til de grader visst at systemet ikke er ufeilbarlig.

Mer tro på dommerne enn politi og forsvar

Nyansatt journalist Erlend Frafjord i NRK Rogaland skrev nylig om den uoppklarte Tina Jørgensen-saken i boken “Da Tina ble drept”.

– Jeg har god tiltro til domstolene, og dommeres tålmodighet i straffesaker. Jeg er langt mer skeptisk til forsvarsadvokaters håndtering og påtalemyndighetens etterforskningsvilje, sier Frafjord.

Erlend Frafjord. Foto Kristine Lindebø
Erlend Frafjord. Foto Kristine Lindebø

Han gravde frem 10.000 sider med etterforskningsdokumenter i Tina Jørgensen-saken, som politiet nektet ham innsyn i. Boken avslørte svakheter ved drapsetterforskningen.

– Jeg tror medier tidligere tok litt for god fisk hva som tidligere kom frem. Nå har det blitt større vilje til å etterprøve informasjon. Jeg kjenner ikke Baneheia-saken inngående. Men det må ha vært ekstreme følelser i Kristiansand. Kanskje handler en manglende kritisk gjennomgang vel så mye som det, som at man ikke har turt å gå politiet etter i sømmene.

Frafjord arbeidet for Stavanger Aftenblad da Tina Jørgensen ble drept. Han viser til at politiet plikter å etterforske slike forsvinninger som mulige drapssaker, for ikke å gå glipp av vesentlig informasjon.

– Politiet sa at den ble etterforsket som mulig kriminalsak fra dag én. Men jeg fant at dette ikke stemte.

Av 1170 avhør ble rundt 50 gjennomført de første to ukene etter at Tina forsvant. Så stoppet det helt opp, ifølge Frafjord. Først fem uker etter at hun ble funnet drept, altså ti uker etter drapet, foretas det store grosset av avhør, rundt 950 avhør, fant han ut.

– Jeg dokumenterer hvor kraftig politiet kom bakpå, og dette er analyser som kanskje burde vært gjort oftere i store straffesaker.

Journalisten er dermed opptatt av tilgang, og irriterer seg over at selv 17 år etter drapet på Tina Jørgensen, vil ikke politiet gi ut ett eneste ark av materialet, selv om han mener han kan bidra til å løse saken.

– Politiet er opptatt av å holde på dette selv. Og jeg frykter at de er redde for å at arbeidet vårt skal avdekke dårlig politiarbeid.

Frafjord har selv erfart å oppnå tilgang til bevismateriale gjennom kilder og ikke politiet. Han mener det at man ikke har den svenske ordningen i Norge med at alle får innsyn i rettsdokumentene når det tas ut tiltale gjør at det krever mer mot av en journalist for å gå inn i avsagte dommer her i landet.

Han viser til USA, hvor en egen organisasjon arbeider med falske tilståelser, og har funnet 100 dokumenterte justismord mot drapsdømte, hvor det senere dukker opp DNA fra andre, som trekker den domfelte helt ut av saken.

– Det er ingen grunn til å tro ikke lignende hendelser har oppstått her.

Frafjord er den eneste av de Journalisten har intervjuet som er opptatt av at domstolen skal gi svar på hva som er sannheten.

– Dommerne har ekstrem makt. De kan sende folk i fengsel for livet, de styrer skjebner på en måte nesten ingen andre profesjoner gjør.

– Vi er mer kritiske enn før

Nyhetssjef Øystein Milli mener norske journalister er mer kritiske enn før, og med god grunn for tiden går inn i gamle straffesaker. Han ser ikke på domstolene som har to streker under sannheten.

– Kanskje har vi som journalister satt for lite kritisk søkelys om nettopp hva som skal kreves for å dømme noen. Det er forskjell på å slå fast noe som sant, og noe som legges til grunn for domfellelse, sier Milli.

Han er svært kritisk til manglende muligheter til ettergåelse, fordi politiet har mulighet til å holde tilbake grunnlagsdokumentene, i motsetning til i Sverige.

– For en norsk journalist, var det ganske absurd da vi stilte opp i Knutby-saken, etter at tiltale var tatt ut, og kunne hente hvert vårt etterforskningssett. Det inneholdt for alle praktiske formål alt vi trengte for å kunne gjennomgå saken.

– Siv Hallgren peker på personvernhensyn?

– Pressen har et strengt etisk regelverk og tar personvern alvorlig. Dessuten kommer mye av dette frem i åpen rett, så jeg ser ikke helt problemstillingen. Jeg mener hensynet til pressens mulighet til å drive kontroll i straffesaker må veie tyngre.

For ordens skyld: Ole Dag Kvamme jobbet med Baneheia-saken for NTB og Nettavisen og Prestesaken for Tidsskrift for Norsk psykologforening.