Thorvald Stoltenberg blir husket for sin famøse uttalelse om at «de er jo serbere alle sammen». Nå har han kommet til at norske journalister var muslimer i hodet alle sammen, bortsett fra en håndfull.
Slik kan man spissformulere hans uttalelser i en forelesning på Blindern 22. november om at norske journalister var uten integritet i dekningen av krigene på Balkan. – Jeg tror jeg kan nevne på én hånd de som hadde integriteten i behold. Det var en 4-5 stykker, sa Stoltenberg.
Han var invitert av Bernt Hagtvet til å snakke om Jugoslavia-konflikten i forbindelse med forelesningene om folkemord og massevold i det 20. århundre, som har gått i høst. Det var i spørrerunden Stoltenberg kom med den oppsiktsvekkende dommen over norske journalister.
Det er ikke første gang Stoltenberg refser norske journalister for ensidighet i dekningen, men det har tidligere gått ut over enkeltpersoner som ikke viste den rette forståelsen for det vanskelige diplomatiske arbeidet han og David Owen drev.
Makta rår
Nå, sju år senere har han kommet til at det sto langt verre til: Nå er det norske medier i stort som sviktet, med bare noen få hederlige unntak. Grunnen til denne uetterrettelighet er at norske medier gjorde det samme som internasjonale medier: De diltet etter makta, og makta vil si USA og muslimene.
– Hvis du skulle klare deg godt på Balkan i disse årene var det tre tommelfingerregler: Du skulle være totalt mot serberne og alt de gjorde. Du skulle lukke øynene for det kroatene drev med, og være for bosniakene, det vil si muslimene, oppsummerte Stoltenberg.
– Makta bestemmer moralen og mediene følger makta, fortsatte han.
Følgelig slo CNN seg ned i Sarajevo. Dette ble bestemmende for internasjonale mediers dekning. Det var Sarajevo-perspektivet som ble dominerende. Man var ikke interessert i å se krigen fra Beograd eller andre steder, mente Stoltenberg.
De fleste norske medier gikk i samme felle.
– Unntakene kan telles på én hånd.
Underlig
Hva er det som har fått Stoltenberg til å komme fram til denne konklusjon sju år etter? Krigen på Balkan var den store begivenheten i første halvdel av 90-tallet og norske medier gjenspeilte det. Norsk opinion var like opprørt som resten av verden over beleiringen av Sarajevo og den etniske rensingen.
Men det var ulike syn på hvordan verdenssamfunnet burde reagere. Det oppsto en kløft mellom toneangivende medier som krevde handling, og politikerne som var redd for konsekvensene.
Kravet om handling var ikke like sterkt i norske medier, og det skyldes nok et stykke på vei at Thorvald Stoltenberg var blitt FNs fredsmekler. Stoltenberg har et bredt kontaktnett og sympatien for FN-linjen er stor i Norge.
Stoltenberg og Owens fredsplan ble torpedert av USA mot slutten av 1993. To år senere sto de selv for en fredsplan som ga muslimene enda mindre territorium.
– Dette var dyr voksenopplæring og prisen betalte de som ligger på kirkegårdene, sa Stoltenberg.
Dette er hans store poeng. Freden kunne ha kommet to år før. Vestlige medier, norske inkludert, må bære sin del av skylden for at Stoltenberg/ Owen-planen ble avvist som «umoralsk», ifølge hans resonnement.
Konspirasjon
Dette er relativt oppsiktsvekkende at en erfaren politiker lanserer tanker som minner om konspirasjonsteorier. Mediene fulgte ikke makta på Balkan. Tvert om. Det var en kilde til betydelig frustrasjon på politisk hold at mediene opprettholdt et press om å gjøre noe. Det virker imidlertid som om Stoltenberg fremdeles bærer på denne frustrasjonen og føler behov for å gi utløp for den.
Ikke bare er dette grovt misvisende. Stoltenbergs ord er en hån mot alle de journalister som risikerte liv og lemmer for å dekke krigen. At ikke Beograd og andre steder ble dekket, er det rene tøv. Krigen på Balkan er den beste dekkede i historien. Men det kostet blod. Sarajevo ble beleiret lenger enn Leningrad. 10.000 mennesker ble drept, på til dels bestialske måter. 50.000 ble såret. Stoltenberg insinuerer kanskje at man ikke dekket serbernes synspunkt godt nok. Det var ingen fare forbundet med å dekke krigen fra Pale, for bosniakene hadde ingen kanoner med lang nok rekkevidde.
