Journalister skjuler seg i grå lagerfrakk
– Og så: Oppgaven som skal forandre verden, sier Gro Dahle og klasker en vossakorv på låret til en journaliststudent. – Konkurranse! Og den som vinner får en knapp – nei, en penn.
Forfatter Gro Dahle får rett. Når 22 journalister har skrevet gruppedikt om vossakorv, blir det umulig å gå tilbake til den uskyldige tiden da pølsa var assosiasjonsfri.
Søndag morgen på Sommerkonferansen leder Gro Dahle parallellseminaret «Er det plass til det personlige i journalistikken?» Det gjør hun på sin høyst personlige måte og med hjelpemidlene flytende Penol, en iskremboks med leker, et glass med knapper, en boks med penner, en bunke gamle postkort, to av de nær 30 bøkene hun har skrevet, to pakker vossakorv og en rull dopapir.
– Nyhetsredaksjonene prøver å skjule alle personlige spor. De prøver å skjule hvor subjektiv journalistikken er; hva de dekker, hva de velger ut og hvordan de vinkler. Likevel etterlater journalistene er drøss ubevisste spor, sier Gro Dahle.
Hun mener journalistene prøver å skjule seg bak en grå lagerfrakk. Men inni frakken er det en som puster. Personligheten kan for eksempel komme til uttrykk gjennom en forkjærlighet for fort eller sakte tempo, gjennom setningsstrukturen.
– Desto lengre setning, jo mer fakta som hektes og hektes på, jo mer lydløs blir setningen. Den setningen glemmer du fort, sier Gro, mens hun med store armbevegelser hekter og hekter nye setningsledd til en typisk nyhetssetning. Hele bredden på seminarrommet tar det, før hun har laget setningen nesten lydløs.
Selv er hun verken lydløs eller stillesittende. Kulerunde øyne lyser bak ovale brilleglass. Engasjementet strutter som de to museflettene hennes, en med oransje strikk og en med lilla. Latteren hennes triller mellom saklig veiledning og begeistrede tilrop. Og journalister som ofte synes det er mer skummelt å lese høyt for hverandre enn å publiseres for et stor publikum, blir med og konkurrerer om penner.
Dahle er opptatt av at det man leser skal være vel anvendt tid for leseren. Tar man på seg lagerfrakken med alle journalistikkens føringer og formler kan det lett bli kjedelig.
– Hvor mange husker sakene de leste i avisen i går? spør hun. Selv glemmer hun ikke nyhetsmeldingen på radio som begynte slik «Krigsskipet kom inn i bukta som en sprengeferdig kvise». Det snakket folk om etterpå. Det var tøft, synes Gro Dahle, men det fungerte ikke.
Lagerfrakken er god til sitt bruk. Gi heller leseren et tørt, nøkternt språk enn å servere et råttent fruktfat med fiffige og pompøse klisjeer. Og langt bedre enn ytre språkakrobatikk er et nytt blikk og et godt, språklig bilde.
La lagerfrakken fylle sin funksjon, mener Gro Dahle, men husk den kan komme i flere farger og størrelser. Enten gjennom de ubevisste valg – forkjærlighet for visse ord og uttrykk, setningenes struktur, gjentagelser, ordenes ladning og trykk. Men helst gjennom de bevisste valgene, gjennom å forstå og bruke språkets mange virkemidler.
