«Hold kjeft, drittkjerring!» var i sin tid Norges korteste og mest usaklige plateanmeldelse. For den som hadde lest anmeldelsens forfatter en stund, og forsto underteksten, var den imidlertid et svært underholdende stykke prosa. Om ikke så mye mer.
Frode Stenseng prøver i Journalisten 15. desember seg på en gammel øvelse – å forslå et felles rammeverk for musikkanmeldelser. Jeg har ikke fulgt den tidligere debatt i sakens anledning, mest fordi debatten er så gammel, og fordi den alltid ender opp med at alle ligger i skyttergraver og skyter blindt over hodene til hverandre. Men Stenseng ser altså en løsning. Den heter «objektive kriterier».
Teknisk utførelse, kompositorisk kvalitet, formidlingsevne, innpakning og historisk verdi er Stensengs fem kriterier, som han synes vi alle bør enes om.
Vel. Jeg er anmelder, og jeg har helt andre kriterier. Hva med disse: Magi. Kontekst. Sjel. Og relevans?
En anmeldelse – i skriftlig form – er først og fremst en litterær sjanger. Jeg leser anmeldelser for å lese anmelderens evne til å formidle den musikken han/hun anmelder, ikke for å lese en analyse av musikerens teknikk eller en anmelders oppfatning av verkets «historiske verdi» (Poprevyens famøse slakt av Hendrix’ «Electric Ladyland» burde være advarsel sterk nok).
I radio tas sjangeren videre inn i en flermedial form, med bruk av musikken som virkemiddel i seg selv, for å underbygge eller eksemplifisere, eller rett og slett for å skape en stemning i anmeldelsen som forsterker formidlingen. Stikkordet er formidling. Jeg er ikke opptatt av anmelderens syn på musikkens evne til formidling, så mye som jeg er interessert i anmelderens evne til å formidle det han har hørt.
Selv er jeg som anmelder opptatt av kontekst. Kanskje er det bare det at jeg stort sett anmelder musikk som ellers får liten oppmerksomhet – såkalt verdensmusikk – eller kanskje det er nettopp i denne musikken fra verden utenfor England og USA at konteksten blir så tydelig at den ikke kan forbigås. Den musikken som spilles i favelaen i Rio de Janeiro hadde vært umulig uten den sosiale konteksten den bli skapt i, og kanskje det er derfor «kompositorisk kvalitet» blir et så hult uttrykk. Elvis hadde ikke vært Elvis uten sin interesse for og kjennskap til den svarte musikken rundt ham under oppveksten i Memphis. Marvin Gayes «What’s Going On?» er ikke mulig å verken forstå eller formidle uten kjennskap til de historiske forholdene i USA på slutten av 60-tallet. Får plata mindre «historisk verdi» av konteksten? Er det i så fall interessant?
Smaken er ikke som baken, men anmeldere er forskjellige, og opplever forskjellig. Det går ikke an å «identifisere grunnleggende kriterier for vurdering av populærmusikk». Hvis det hadde gått an, ville sjangeren musikkanmelderi blitt mindre interessant. For ikke å si uinteressant.
Mitt forslag er at du anmelder etter dine kriterier, så anmelder jeg etter mine. Lyttere og lesere (og musikere!) får heller leve med at vi ikke nødvendigvis er enige.
