Saken om mannen som ble slått ned i Sofienbergparken i Oslo mandag 6. august ville ikke blitt like stor i mediene uten bilder. Det mener både høyskolelektor i fotojournalistikk, Bernt Eide, ved Høgskolen i Oslo og fotosjef i VG, Tore Kristiansen.
– Jeg tror ikke det ville blitt noen sak uten bildet. Nå er jo det hypotetisk, men hvor ofte opplever vi ikke slike hendelser og at folk føler de ikke får hjelp. Første gang jeg så bildene var som stillsbilder på tv. Det er min påstand at saken aldri ville kommet på tv uten bildene. Bildet har vært drivkraften til å gjøre saken så stor at den ble ukas nyhetssak, sier Kristiansen.
– Det ville ikke blitt en vesentlig sak uten bildet. For å ta et annet eksempel på det samme: Det fantes rapporter om hvordan fangene i Abu Ghraib-fengslet ble behandlet, med først da bildene forelå ble det en sak, sier Eide.
Involvert vitne
Bildene fra Grünerløkka tok Caroline Drefvelin. Hun er 29 år, har tre års fotoutdanning og et års journalistikkutdanning fra England. Det siste halvannet året har hun vært vikar i Kvinner og Klær, og hun har tidligere jobbet to år i Budstikka.
Mandag 6. august kom hun fra KK og skulle grille med venner i parken, og ble øyenvitne til voldsepisoden og alt som skjedde etterpå.
– Jeg var ikke journalist da. Jeg var en rystet tilskuer, sier Drefvelin.
Hun var opptatt av å dokumentere hendelsen. Derfor husket hun kameraet i vesken og tok bilde av gjerningsmannen da han forsvant. Videre tok hun bilde av ambulansesjåførene, da de dro sin vei:
– Da gikk hendelsen over fra å være en grusom voldshandling til å bli noe helt annet. Jeg tenkte at de to ambulansesjåførene skal identifiseres, forteller hun.
Det var også dokumentasjon hun tenkte på da hun tok bilde av ambulansens nummerskilt, idet bilen kjørte uten den skadde mannen. Og da hun videofilmet politiets spørsmål og opptreden mot Ali Haji Mohamed Farah.
Tett på
Bildet som har fulgt saken mediene over tok hun som det siste i en rekke av tre. Det er tatt nært på.
– Jeg skjønte at mannen ble utsatt for en urett, og følte instinktivt at det var riktig. Kanskje følte jeg meg tatt på og veldig berørt. ”Tar du bilder, så bra” sa de som sto rundt. Det var enighet om at dette måtte dokumenteres. Jeg fikk senere tilbakemelding via en venninne fra samboeren Kohinoor Nordberg at hun var glad for at bildene skaffet oppmerksomhet, forteller Drefvelin.
Fotosjefen i VG har gjort seg noen betraktninger om kraften bildet har fått fordi det er tatt så nært. Kanskje er det riktig å gå nærmere enn pressefotografene vanligvis gjør?
– Hvis jeg ble sendt dit som fotograf ville jeg ikke gått så nær, og bildet ville ikke fungert like bra. Nå var dette en unik situasjon, der de profesjonelle hjelperne sviktet og fotografen hadde en slags legitimitet der som vitne. Vi fotografer opplever ofte at vi er uønsket tett på en situasjon. Den som ligger der eier retten til sitt bilde, og det må ivaretas av de pårørende, sier Kristiansen og fortsetter:
– Jeg ser fotografer ute og hvor nært de går. Og de som lider vil gjerne ha spredd budskapet, mens vi tenker at ofre vil ha fred.
– Vi opplever at hele saken ligger i bildet. Det er lite overflødig informasjon. Ambulansesjåførene mangler, men det er en del av saken at de ikke er der, mener høyskolelektor Eide.
– Bildet er komponert slik at alt er samlet på en sterk måte i en sirkel. All vår oppmerksomhet blir rettet mot samboerens blikk og ham som ligger nede. Bildets form har mye å si for at det ble brukt så mye. Når det så gjentas og gjentas i mediene så får bildet en tilleggseffekt, som forsterker budskapet.
Alle vil ha bildene
Drefvelin har delt bildene sine med et utall medier. Det begynte allerede i Sofienbergparken. Da hun endelig kom bort til grillvennene ringte en av venninnene arbeidsplassen, Aftenposten.no, som ville ha bildene.
Så ringte Dagbladet, videre Dagsavisen og TV 2. Ved midnatt var TV 2 tilbake for å hente videoklippet hennes. Siden har det gått slag i slag.
– Det er helt vilt. Expressen og Aftonbladet har kjøpt bildet, en finsk avis jeg selvsagt ikke husker navnet på og en dansk avis, sier hun.
Da Scanpix ringte og ville betale 1.500 kroner per bilde, sa Drefvelin nei. Så tok hun kontakt med Norsk Journalistlag for å få råd om rettigheter, gjenbruk og pris.
Bildets betydning
Drefvelin mener bildene har vært viktig for at folk skal tro historien, og for at episoden blir levende.
– En sak forsvinner uten et ok bilde som skaper oppmerksomhet og interesse. Det er sånn verden fungerer, sier hun.
– Bildet har alltid vært viktig i tabloidjournalistikken. Det er like viktig, ofte viktigere enn teksten, mener Kristiansen.
Bernt Eide derimot tror det er lite forstått hvor meningsbærende bilder er og hvor kraftige meldinger bilder sender ut:
– Da NTB holdt på å legges ned så berget de tekstavdelingen, men solgte bildeavdelingen. Men bilder dominerer medieflatene på tv, i aviser og på nett. Bildet har et sterkt potensial til å bevege oss. Bildet gir oss en følelse av å ha vært der og opplevd hva som skjedde. Det er selvsagt en illusjon, for et bilde viser kun et fastfrossent øyeblikk og er oppsummering av en hendelse. Bildet i seg selv er ikke lik det som faktisk skjedde.
