NYHETSFORBUD: De første månedene etter arrestasjonen hadde Treholt forbud mot nyheter. Han tror han ville blitt veldig opphengt i det som sto i mediene, dersom han hadde hatt løpende tilgang til dem. Foto: Terje I. Olsson

Treholt bærer ikke nag til pressen

LIMASSOL (Journalisten): Arne Treholt mener pressen lot påtalemyndigheten plante opplysninger, men han bebreider ikke mediene så mye. Dessuten er han bestevenn med Lars-Jacob Krogh.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

– Bak et litt røft ytre er Lars-Jacob Krogh et varmt og deltakende menneske. Han var en av de journalistene som ble lagt merke til, og jeg kom særlig i kontakt med ham under handelsavtaleforhandlingene med EF i 1972-73. Vi hadde en natt sammen i Brussel, der vi snakket ut om mange ting, og jeg fikk veldig respekt for ham. Han oppførte seg korrekt og skvært, og vi etablerte et vennskap som har holdt siden.

– Handelsavtaleforhandlingene med EF etter at folket sa nei til fullt EF-medlemskap ved folkeavstemningen i 1972 ble din første, store jobb i forhold til pressen?

– Nja, jeg hadde jobbet en tid ved siden av studiene som kveldsvakt i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen). Fra 1967 var jeg med i komiteen for demokrati i Hellas, og i den stillingen hadde jeg veldig mye med pressen å gjøre. Da senere havrettsminister Jens Evensen ble utpekt til å lede forhandlingene om en handelsavtale med EF, ble jeg bedt om å være med. Jeg fikk ansvar for kontakt med pressen og ungdomsorganisasjonene.

Ondt blod etter 1972

– Hvordan artet kontakten med pressen seg?

– Det var veldig vanskelig. Vi hadde nettopp vært igjennom noe som liknet en borgerkrig med folkeavstemningen i 1972. Arbeiderparti-regjeringen gikk av som følge av nederlaget, og vi fikk Korvald-regjeringen. Nesten alle de journalistene som skulle dekke forhandlingene om en handelsavtale hadde dekket medlemskapsforhandlingene og debatten fram til folkeavstemningen også. Noen av dem ville kanskje ta revansje.

– Kan du nevne eksempler?

– Det var episoder, ting som var veldig ubehagelige, men det blir for personlig å gå inn på det nå. Det var tydelig at det satt igjen mye ondt blod, og jeg synes ikke pressen hadde tilstrekkelig avstand til medlemskapsstriden. Jeg opplevde pressen definitivt som en motspiller i starten av handelsavtaleforhandlingene, blant annet ved at de brukte mye anonyme kilder for å motarbeide forhandlingsdelegasjonen. Det var stikk motsatt et par år senere, da vi startet havrettsforhandlingene.

«Evensens hoff»

– Under havrettsforhandlingene hadde vi en gruppe pressefolk som fikk betegnelsen «Evensens hoff». Hva var det?

– Det var en av mine oppgaver å ha kontakt med pressen. Mange var interessert, og vi hadde en gruppe på 10-12 journalister som etter hvert utviklet en fagkunnskap fullt på høyde med oss i havrettssekretariatet. Vi hadde veldig tett kontakt, og dette kunne kanskje skape inntrykk av et eget hoff.

– At det skapte et inntrykk av eget hoff er kanskje litt forsiktig uttrykt?

– Vel, vi hadde forhandlinger gående hele tiden. Vi hadde for eksempel en forhandlingsrunde på flere måneder i Caracas, og det var de samme journalistene som fulgte med. Når det kom til nye journalister, så opplevde de kanskje at de møtte en mur. Vi støtte vel også mot noen av nestorene i norsk utenriksjournalistikk i denne prosessen.

– Jahn Otto Johansen var en av dem som kom på tvers med «hoffet». Hva kan du si om det?

– Det var flere linjer her, blant annet en konflikt mellom UD og Evensen. Jahn Otto Johansen hadde vært NRK-korrespondent i Moskva, og hadde gode kilder i det gamle Sovjetunionen, men jeg tror at han i for liten grad hadde øye for at også vi hadde våre kilder. Johansens kilder mente noe annet enn våre når det gjaldt realismen i vårt 200-milskrav.

– Hvordan vil du oppsummere disse erfaringene?

– Bortsett fra selve sluttfasen under havrettsforhandlingene, drev pressen mye god informasjonsvirksomhet. Jeg ønsket også å bryte ned litt av forestillingene om hva som er hemmelig. En uformell kontakt også utenom ordinær arbeidstid, hvis man kan bruke et slikt uttrykk, hørte med. Jeg er stolt av mye av det som skjedde i forholdet til pressen under havrettsforhandlingene.

Eventyrfortelling

– Og så kom fredag 20. januar 1984, da du ble arrestert. Du satt på brev og besøk i nesten åtte måneder uten tilgang til aviser, radio og tv. Hva skjedde så?

– Det viste seg at en hyggelig betjent i Drammen fengsel hadde samlet aviser helt siden arrestasjonen, lenge før jeg ble overflyttet til dit. Da brev- og besøksforbudet ble opphevet i begynnelsen av september, kjørte han inn to svære traller med gamle aviser. Jeg satt og leste til neste morgen. Det var en eventyrfortelling som overgikk det meste av det jeg hadde forestilt meg. Veldig mye gikk på meg som person, ofte med anonyme kilder. Jeg er egentlig glad for at jeg hadde nyhetsforbud. Jeg tror jeg ville blitt veldig opphengt i det som sto i mediene, dersom jeg hadde hatt løpende tilgang til dem.

– Hvordan reagerte du?

– Jeg har mange ganger stilt meg spørsmål om pressens rolle, og da spesielt dette som går på forhåndsdømming. I min sak var det også et veldig samrøre mellom ulike statsorganer. Riksadvokaten løp personlig rundt i avisredaksjonene allerede dagen etter at jeg ble arrestert. Tre dager etter pågripelsen stilte statsministeren og tre statsråder opp på en pressekonferanse og fortalte hva jeg hadde gjort meg skyldig i. Dermed slo de an tonen.

Lot seg bruke

– Hvordan var pressedekningen fram til rettssaken?

– Jeg skrev dagbok, og i ettertid kunne jeg da sammenlikne det som kom i mediene med mine notater fra avhørene. Det var helt åpenbart at politiet hadde en meget bevisst lekkasjestrategi, der de brukte utvalgte aviser. Jeg tror ikke Adresseavisen og Bergens Tidende bør være særlig stolte av måten de lot seg bruke på.

– Hva med Oslo-avisene?

– Pot (nå PST) hadde selvsagt medspillere i andre aviser, også i Oslo, men man brukte bevisst to sentrale regionaviser som NRK så kunne sitere fra. VG var også spesiell. Enkeltpersoner i VG var alltid villig til å stille opp. Egentlig bebreider jeg ikke pressen så mye, men jeg håper de ved en annen korsvei tenker seg om to ganger før de går inn på denne typen planting av opplysninger.

– Har du eksempler på slik planting?

– Statsadvokaten benyttet seg flere ganger av en taktikk som gikk ut på at enkelte vitner bare kunne avhøres med et begrenset antall tilhørere til stede. Sikkerhetsoppbudet ble skjerpet og man skapte en voldsomt dramatisk atmosfære. Et slikt eksempel var avhopperen Stanislav Levtsjenko, der det var lagt opp til maksimalt hemmelighold. Mine forsvarere svevde i uvisse, mens VG samme kveld intervjuet den samme Levtsjenko helt åpenlyst på Continental.

Støtt av VG-oppslag

– Du ble benådet sommeren 1992. Hvordan opplevde du det?

– Mediene hadde ikke glemt meg. Jeg hadde sittet inne i 8,5 år, til dels under meget tøffe forhold i isolat og blant psykiatriske fanger. Jeg var nedkjørt, jeg hadde mistet kona mi, Shelly, og jeg hadde et enormt behov for bare å komme bort. Da er det VG slår til: «Hvor er du, Arne?», lyser det mot meg. De har snakket med far på aldershjemmet på Brandbu, sittende på en benk med stokken og det hele. Det var utrolig støtende.

– I din bok «Gråsoner» fra 2004 nevner du at både Dagbladets Jon Hjalmar Smith og Harald Stanghelle, som den gang jobbet i Arbeiderbladet, var mer nyanserte i dekningen av saken din.

– Ja, men her må vi skille. Under selve dekningen av rettssaken var de blant dem som forsøkte å få fram nyanser, men etter at Stanghelle forlot Youngstorget og ble solid plassert i Akersgata har han etter mitt syn i stor grad opptrådt som et talerør for påtalemyndigheten. Han har også vært en av dem som sterkest har markedsført påtalemaktens begrunnelse i min sak.

Reagerer på flokkmentaliteten

– Mange av journalistene som dekket saken mot deg var i større og mindre grad også tidligere venner og bekjente. Hadde du ventet særbehandling?

– Nei, men jeg ble litt overrasket. En del av de skriveriene som forekom var veldig personlige. Jeg synes flere viste for lite avstand, og jeg hadde nok forventet noe annet.

– Oppsummering?

– Jeg har valgt å sette strek, men det er en del ting jeg ikke vil glemme. Noe av det jeg har reagert mest på er pressens servilitet, flokkmentaliteten og journalistenes frykt for å bryte ut av det etablerte bildet.

Powered by Labrador CMS