Et nytt mediekonsern er på vei fra Trondheim og Harstad. Fra Fredrikstad har Medietilsynet skapt storm i det ganske lokalradio-land med sine konsesjonstildelinger. NRK oppfyller ikke konsesjonskravene sine og går på milliontap.
Og som om ikke det var nok, mener Unge Høyres nye leder at «Giske tror jobben hans er å klå på Mira Craig» på forsiden av Dagbladet. Ikke rart han så fram til sommerferien da Journalisten fikk en halvtime med ham.
– Hvordan vil du karakterisere forholdet ditt til norske journalister, Giske?
– Det spørs hvem du snakker om. Jeg har stort sett et godt forhold til journalister. Det er jo noen samfunnstopper som kanskje føler seg forfulgt av journalister, eller at de føler journalistene er ute etter «å ta oss». Jeg mener de er ute etter å gjøre jobben sin, sier statsråden.
Han forteller at noen ganger kommer journalistenes plan i konflikt med det han selv ønsker å oppnå.
Avslappet til forsidene
Statsråden tar imot Journalisten i jeans og blazer på kontoret sitt. To dager tidligere slo Dagbladet opp Unge Høyre-lederens påstand om at Giske mente jobben hans var å «klå på Mira Craig». Men slike oppslag synes ikke å affektere statsråden særlig.
– Jeg vil si jeg har et godt forhold til norsk presse og har ikke egentlig noe å klage på. Det er klart at det ikke er alle oppslag, vinklinger og vrier man er strålende fornøyd med, men sånn er det. Det er prisen for å ha mye makt, at man blir svært grundig gått etter i sømmene i alle sammenhenger.
– Som da du så oppslaget i Dagbladet om deg og Mira Craig?
– Ja, altså, jeg er litt avslappet på den måten at salgsplakatene på forsidene av avisene, og til dels nettavisene, av og til styres mer av underholdningsfaktoren enn nyhets- og samfunnsverdien, og sånn er det jo bare. Det klarer jeg ikke bli opprørt over, men det som kanskje er et mer bekymringsfult utviklingstrekk er at nettsidene og bloggdebatten går over grenser papiravisene ikke ville tillatt, sier statsråden og tar en ny slurk kaffe.
Flytter grenser
Statsråden skifter sittestilling og lener seg frem over bordet mellom de to sofaene på kontoret. Bloggdebatten engasjerer medieministeren, mye fordi han mener det er en bevegelse fra tenåringer som spyr ut edder og galle til at det blir artikler av det i papiravisene.
– Etter hvert blir vi vant med at slik blir den nye debattformen og at det spiller over i mer seriøse arenaer – da er vi ute å kjøre. Og der ser vi vel en viss bevegelse. Hele den Unge Høyre-leksa er bloggdebatten som kommer inn på andre arenaer som papiravisene.
Statsråden er redd at den politiske debatten blir forringet ved hjelp av nettdebatten. Spesielt om den politiske debatten blir preget av skittkasting og skjellsord.
– Det tror jeg bare vil øke politikerforakten, forklarer han.
Vil ikke redigere
Nettdebatten opptar Giske spesielt under den korte samtalen, såpass at han nesten glemmer å drikke kaffen sin. Trass i at han synes bekymret for «eder og gallen» som spres i nettdebatten, ønsker han ikke forhåndsredigering.
– Nei, det har jeg ikke gjort meg opp en mening om, for jeg mener bloggdebatten har en veldig positiv side ved seg, den er umiddelbar, spontan og fri. Jeg bare konstaterer at det ikke ville sluppet til på papir og det derfor er laget noen nye grenser. Skadevirkningene av dette skal man ikke overdrive heller, for man tar det for det det er.
– Fordi man flytter grensene i hodet sitt ved å lese såpass mye dritt på nettet, at muligheten for at det samme slipper til på papir blir større, tror jeg.
Det er 16 år siden Trond Giske trådte for fullt inn i søkelyset til de nasjonale mediene som leder for AUF. Siden den gang har han opplevd store endringer i mediene.
– Nå er trykket mye større enn i 1992, og det er mange flere medier og journalister som jager etter de samme nyhetene og vil være først. Dermed blir trykket på oss større. Mange klager på at vi har bygd ut infoavdelingene i departementene, men det er bare en konsekvens av at pågangen er blitt enormt mye større. Alle skal ha og krever svar.
Giske erkjenner at det også tidligere var mye personfokus, og viser til Gro og Kåre-debattene på åttitallet.
Personfokuseringen er én ting, mener han, en annen er kikkerlysten vår.
– Bekymret for det kommersielle
– Jeg mener det skjedde et skille med Big Brother. Jeg tror det var mange ting som skjedde samtidig på det tidspunktet, men da ble kikkermentaliteten sterkere. Og så er det dette med bloggverden og at nettet ser ut til å ha andre standarder for hva som settes på trykk. VG og Dagbladet hadde aldri brukt merkevaren sin til å slippe til innlegg på papir som de vi finner på nett, det ville vært utenkelig. Så man har satt en annen standard.
– Dersom du ser fem år fram i tid. Er det noe spesielt du frykter i forhold til mediene og journalistikken?
Giske blir stille en stund og fyller opp kaffekoppen sin mens han grunner på svaret.
– Jeg tror … det blir litt forutsigbart da, men jeg frykter at underholdningsaspektet, kjendiseriet og spektakulære og det salgsmessige blir enda mer dominerende. Jeg har egentlig aldri, siden den partipolitiske presse forsvant, vært veldig redd for at redaktører skal overstyres av eierne, styrer eller direktører eller det politiske. Jeg tror den redaksjonelle friheten til å sparke i alle retninger står støtt. Jeg er mer bekymret for at det kommersielle skal overstyre de redaksjonelle valgene. Det gjør de til en viss grad allerede. Ikke det at redaktøren blir instruert, men det er ingen tvil om at oppslagssakene i de største avisene lages for å selge. Ikke fordi de vurderes ut fra hva de viktigste nyhetene har vært det siste døgnet. Det er greit det, problemet oppstår om resten av avisen redigeres etter samme mal fordi man skal selge, så vil disse avisene opphøre å være samfunnsarena og bli underholdningsarena, og det er synd.
Giske mener det er nok underholdning i mediene og mener at det mediene trenger mer av, er samfunnsdebatt og kritisk journalistikk.
– Det er helt riktig som VG sier når de blir sammenlignet med Se og Hør, at VG har en betydelig mye større og sterkere politisk redaksjon enn det Se og Hør har, med mye kvalitetsjournalistikk og kommentarer. Men utviklingstrekket er jo der. Nettsidene er jo slik, de er laget for de korte, raske nyhetene. Der får du i tillegg en annen dimensjon, der kan du i tillegg måle ganske nøyaktig hva folk er interessert i å lese. Da ser journalistene hva som appellerer, og det har en selvforsterkende effekt. Og hvilke saker er det som appellerer: Det er jo underholdning, det morsomme, lette og raske. Blir det bare underholdning, har vi et problem.
Lufta for alle
I juni kunngjorde Medietilsynet hvem som fikk konsesjon til å drive lokalradio i Norge over nyttår. Det skapte sterke reaksjoner i radiobransjen siden blant andre Radio 1, Radio Oslo og Kystradioen mistet konsesjonene sine.
– Jeg ser jo at de beslutningene Medietilsynet har gjort har vakt reaksjoner. Nå er jo ikke sakene ferdig behandlet, det skal være ankerunde i Medietilsynet, og deretter er vi også klageinstans. Vi får vente og se til alle konklusjoner er endelig trukket, men jeg registrerer jo debatten, sier statsråden.
– Men hva er viktigst: Kontinuitet for de ansatte og lytterne, eller antall halvtimer med lokalt innhold?
– Det er jo en balansegang. Begge deler er kriterier. Så hvordan Medietilsynet har brukt skjønnet i balansegangen, mellom nye søkere som har mer lokal sendetid på programmet sitt mot den økonomiske soliditeten som andre allerede har vist, er et spørsmål vi også får til vurdering.
DAB tar tid
I forrige utgave av Journalisten sier daglig leder i Norsk Lokalradioforbund Erik Fagernæs at dersom NRKs Alltid-kanaler var blitt løftet ut av FM-båndet, ville det løst mange av problemene lokalradio står overfor nå.
– Så lenge såpass få har DAB-radioer, vil det å fjerne Alltid klassisk og nyheter fra FM-båndet bli oppfattet som en kanalnedleggelse for veldig mange. Så det er opp til aktørene hvor fort man får brukerne over på digitalradio som avgjør når vi eventuelt sier de ikke lenger skal være på båndet, sier Giske.
Han mener at det ikke er noen hensikt i å drøfte en eventuell slukking av FM-båndet før halvparten av landets husstander har digitalradio. Giske mener at det kan komme kjappere i stand dersom aktørene lager et produkt lytterne føler gir dem merverdi. Å fjerne NRKs digitale kanaler fra FM-båndet er han ikke så sikker på vil løse så mye for lokalradioaktørene nå.
– Det er klart at om vi hadde fjernet Alltid-kanalene fra FM hadde det blitt plass til mer lokalradio, men det er ikke sikkert at vi hadde løst problemene vi har i denne konsesjonsrunden likevel, for så mye mer plass blir det ikke. Spørsmålet er om de som hadde kommet inn i stedet hadde vært mer verdifulle og attraktive for lytterne enn Alltid-kanalene, det er det også tvil om.
– Det er ti år siden NRK lanserte Alltid-kanalene sine. Har digitaliseringen av norsk radio vært en flopp?
– Jeg tror det er to ting som gjør at radio kommer senere enn tv. Merverdien med radio er mindre. Kvaliteten er forholdsvis begrenset, for vi hører på radio i bilen og i sammenhenger hvor lydgjengivelse ikke er avgjørende. Med tv er det en annen sak. I tillegg har vi bare et par tv-apparater, radio finnes det så mange flere av – derfor er ikke det å digitalisere radio bare å kjøpe en boks, men en større utskifting av mange apparater, slår statsråden fast.
Eierskap
Tre dager etter at intervjuet med Giske fant sted, ble det klart at A-pressen og Adresseavisen hadde gått sammen og kjøpt Byavisa i Trondheim. Det innebar at Adresseavisen var tett på den regionale eierskapsbegrensningen på 60 prosent.
Tidligere i år ble det kjent av Bergens Tidende kjøpte avisene VestNytt og Strilen, noe blant andre medieprofessor Helge Østbye ved Universitetet i Bergen advarte mot.
– Dette betyr at BT og datterselskapene får en ekstremt dominerende posisjon. Og når Bergens Tidendes eiere også eier den største nasjonale avisa, blir det Schibsted på alle nivåer, sa Østbye til Bergens Tidende i mars.
I motsetning til Østbye er ikke Giske så bekymret for at det kan oppstå en koordinering av innholdet fra sentralredaksjoner.
– Vi har jo regionale eierbegrensninger på 60 prosent, og det gjelder for alle. Men vi ser at Adressa og BT kjøper andre lokalaviser i sine områder og samtidig blir multimediale. I så måte får de en sterk posisjon i sine områder. Det er en evig avveining om å ha mangfold, men samtidig ha sterke mediehus som er økonomisk solide. Jeg tror ikke vi skal overdrive den redaksjonelle faren ved det. De ulike lokalavisene Adressa er inne i, er redaksjonelt uavhengige, og det er de lokale redaktørene som styrer avisen.
Statsråden mener at det er veldig lite fellesstoff mellom Adressas hovedkvarter på Heimdal og de mindre avisene. Men han understreker at de store blir så sterke annonsemessig at det blir vanskelig for de andre i samme område.
– Jeg tror nok at det er mer konkurrentene som bekymrer seg – og det er viktig å være oppmerksomhet på.
Mangfold
Ved årsskiftet var det 228 avistitler i Norge. For å opprettholde dette antallet, får mange av avisene pressestøtte, i tillegg får de momsfritak.
– I ett såpass lite land som Norge – er vi naive når vi forsøker å opprettholde dette antallet?
– Naive er vi ikke. Vi er kanskje idealistiske, men vi har hele tiden hatt ei linje i mediepolitikken og pressepolitikken at avisene skal være infrastruktur for samfunnsdebatten, og det er viktig å opprettholde. Vi har også en aktiv distriktspolitikk i Norge, og det henger sammen med avisfloraen. Så det er styrt av noen overordnede visjoner som pressepolitikken i andre land ikke har like klart formulert.
Flere i bransjen, være det seg nettaktører eller i ukepressen mener at det er stor forskjellsbehandling når avisene får støtte på denne måten. Giske har også gjort seg tanker om at støtten kan bli endret.
– Vi får se på hvordan utviklingen blir. Momsspørsmålet er jo ikke spesielt aktuelt for nettavisene siden de fleste av dem er gratis, og ikke har de samme omsetningstallene som det papiravisene har. Jeg mener at rammebetingelsene til enhver tid må tilpasses den virkeligheten vi er i, og nå er vi i en enorm omstilling. Nå har riktignok papiravisene holdt stand bedre enn man hadde trodd, særlig regions- og lokalavisene går jo så det gnistrer. Og da spesielt de ultralokale.
Mest film
På veien opp til taket for fotografering til denne artikkelen, lurer Journalisten på hvordan hverdagen som medieminister er.
– Jeg må nok innrømme og si at mediesektoren ikke tar mest tid av jobben min, fordi rammebetingelsene ligger ganske fast. Det er mange flere detaljer og prosjekter på kulturområdet enn medieområdet. Men det varierer jo. Mediene kan være hektiske av og til. I fjor hadde vi kringkastingsmelding, vi hadde NRK-plakaten i vinter og så har vi utbyggingen av det digitale bakkenettet… Vi har stadig nye eierstrukturer i medieområdet, og i vår har vi også lokalradiokonsesjonene. Det kan fort bli hektisk, sier Giske.
Etter en halv time titter en av statsrådens rådgivere inn på kontoret og minner Giske på at tiden flyr. Neste punkt på timeplanen skulle vært i gang.
– Helt til slutt: Hvordan ser mediehverdagen til medieministeren ut?
– Jeg leser mange aviser, kanskje en sju åtte, ehm, og så ser jeg en god del tv faktisk. spesielt i disse EM-tider – og litt film. Jeg ser mye film, både tv og dvd, men jeg ser sjelden på serier. Når jeg gjør det, er det de nordiske jeg ser, som Torpedo og Beck, sier Trond Giske og tar den siste slurken av kaffekoppen og haster videre til en ny avtale.
