– Hva er det med deg som gjør at du stadig lykkes i å påkalle andre mediers oppmerksomhet?
– Jeg kan media, jeg vet hvordan journalister tenker og jeg vet hvilke grenser man kan bevege seg innenfor og hva man kan kreve.
– Du går hardt ut mot andre manneblader og norsk presse for øvrig. Hvorfor så aggressiv?
– Man må være fremoverlent. Veldig få har fått til noe uten å være aggressive og på ballen. Jeg vet at norsk presse har en tendens til å være ute etter andre journalister generelt og meg spesifikt. Men de gjør ikke spesielt mye interessant journalistikk om dagen. Det har de ikke ressurser til, noe jeg er glad for at vi har. De midlene har jeg fått ved å være aggressiv.
I grenseland
– Du sier deg villig til å strekke deg langt i forhold til presseetikken for å få de beste sakene. Allerede har du fått kritikk for å betale for en norsk jordmor til kokaindømte Stina Brendemo Hagen. Hvordan ville det føles for deg å bli felt i Pressens Faglige Utvalg (PFU)?
– En dom i PFU ville forringet den kredibiliteten vi har og ønsker å ha. Ingen har lyst å bli felt i PFU. Men om jeg er villig til å ligge i grenseland, utfordre rammene og ta den debatten som måtte oppstå på grunn av det? Ja, det er jeg.
– Er du en annerledes journalist fordi du har jobbet mye og studert lite?
– Du har to typer journalister, de som ikke får tak i folk, og de som får tak i folk. Jeg får tak i folk, og det kan ha sammenheng med at jeg har lang fartstid i bransjen. Jeg kom inn på journalistikk på Høgskolen, men syntes ikke det var noe poeng i å gå der fordi jeg allerede jobbet i Dagbladet. Jeg har ingen problemer med min intellektuelle kapasitet.
– Er utdanning for folk som har problemer med sin intellektuelle kapasitet?
– Nei, nå vrir du på det. Men jeg er enig med John Fredriksen, akkurat som for han var det bedre for meg å jobbe enn å ta en lang utdannelse. Jeg liker ikke å lese om å gjøre ting. Jeg liker å gjøre ting.
Høy selvtillit
– Du har gjentatte ganger vist evne til å få intervjuobjektene dine til å åpne seg. Hva er oppskriften?
– Man må være interessert i motparten, og heve seg opp eller ned for å kommunisere på deres nivå. Jeg føler meg alltid på like fot, aldri mindre eller større enn noen. Man må tenke over hva deres hverdag innebærer. Mange tror kjente folk har en problemfri hverdag, mens jeg vet at det stikk motsatte ofte er tilfellet. Jeg stilte Ari Behn det enkle spørsmålet om han var ensom – det var det ingen som hadde spurt ham om før. Dumme spørsmål er alltid best. Og oppfølgingsspørsmål er viktigere enn alt man har forberedt på forhånd. Jeg er heller ikke redd for å la intervjuobjektene mine få lese, endre og godkjenne hele intervjuene før de trykkes. De fleste journalister er skeptiske til det, men fortsatt er intervjuene mine bedre enn 95 prosent av de andre som blir gjort. Folk åpner seg fordi de ikke trenger å være redde for at jeg skal vri og vende på det de sier. Det virker litt mistenkelig på meg hvor redde journalister er for å la intervjuobjekter se om de er gjengitt riktig.
– Vi har snakket med folk som kjenner deg fra jobbsammenheng. Kort oppsummert beskrives du som selvsikker, ambisiøs og rastløs, en som er opptatt av å bli likt av alle, men samtidig kynisk i valg av venner. Hvordan vil du beskrive deg selv?
– Det finnes to versjoner av meg. Den ene er forretningsmannen og den profesjonelle journalisten. Den andre er meg som venn. Det som er likt for begge er at jeg er uredd, ærlig, veldig bevisst, og at jeg har høy selvtillit, som jeg i motsetning til andre mener jeg har grunnlag for. Jeg er ikke opptatt av å bli likt av alle, men alle mennesker vil nok – om de kunne velge – heller bli likt enn mislikt. Jeg er kanskje kynisk i valg av venner, men jeg mener at det er mer overfladisk å være ukritisk til hvem man henger med enn å tenke på at nye venner skal tilføre deg noe. Alle burde ha ambisjoner om å bli venner med folk som er flinkere enn dem selv.
– Hva tilfører du folk som Petter Stordalen og Ari Behn?
– Det må du nesten spørre dem om.
Gründerånd
– Hvordan oppfører en journalist seg, til forskjell fra en nettverksbygger?
– Journalister kommer alltid i nærheten av folk, men ikke helt inn, fordi folk har en innebygd skepsis til dem. Journalister er en gjeng med særinger, og jeg liker å tenke at jeg ikke er det. En nettverksbygger er opptatt av å lage verdi for andre. Det vil si at motparten skal ha et utbytte av å bli kjent med deg, ikke omvendt slik de fleste tenker. Det er som med en jobbsøknad, altfor mange starter søknaden med hvor mye de skal få ut av stillingen.
– I mars 2009, like etter lanseringen av Massiv, sa du at du ønsket å drive magasinet en stund. Allerede i januar i år var du ute. Hva skjedde?
– Jeg var minoritetseier og ble ikke enig med investorene. Jeg valgte å gi fra meg barnet mitt, noe som selvfølgelig var irriterende. Men denne gangen er jeg største eier i mitt eget selskap, Magnum Media.
– Synes du det er morsommere å starte opp noe nytt enn å drive det i lengden?
– Når man er mellom 19 og 30 skal man holde på med mange forskjellige ting og finne ut hva man skal bli når man blir stor. Jeg skjønte med Massiv at det var journalistikk og media jeg kunne. Per i dag gir mitt eget selskap Magnum Media ut sju magasiner, så gründerånden får nå holdt seg ved like ved å stadig starte eller ta over kundemagasin. De to selskapene jeg er medeier i, er oppe i rundt 20 ansatte og vi omsetter for i overkant av 15 millioner i år, noe vi skal tredoble i 2011. Det er dette jeg skal gjøre nå, og det er langt det største jeg har vært involvert i. Jeg har vært flink til å hente inn folk som er bedre enn meg på de tingene jeg ikke er så god på, som økonomi, og så skal jeg personlig sørge for at ALFA er et blad som sparker ræv.
– Kan du fortelle om PR-byrået du skal starte?
– Det var uheldig at det kom ut i intervjuet med Dagens Næringsliv, det føles litt prematurt. Men det er greit, Magnum PR vil bli skilt ut i et eget selskap rett over nyåret. Jeg vil være største eier og skal selvfølgelig bidra med den kunnskapen jeg har.
– Redaktør og journalist, partyfikser, PR-mann, modell og kjendisvenn – rollene dine er mange og noen vil nok mene til dels uforenlige. Hva mener du selv?
– For hver person som gjør noe står det hundre stykker som vil kommentere det. Jeg er stolt av å være en av dem som gjør mye, og bare kommenterer iblant. Livet er altfor kort til å ikke prøve å få med seg det man kan. Jeg blir ikke en dårligere journalist eller redaktør fordi jeg har stilt opp som modell med en venn av meg. Problemet med journalister er heller at de er for lite eksponert og involvert i verden, det å ha ulike erfaringer er heller en styrke.
