- Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Her er noen spørsmål PFU måtte ta stilling til onsdag:
- Kan du ta bilder på offentlige arrangementer og publisere dem uten å be om samtykke fra de avbildede?
- Er det å omtale at noen er sykmeldt en privatsak?
- Kan man benytte privatpersoners sosiale medier som kildegrunnlag i en sak av offentlig interesse?
- Er det noen feil som faktisk – etisk sett – ikke lar seg rette opp?
- Er det greit å kalle noen «skitunge» uten å innhente samtidig imøtegåelse (VVP 4.14)?
- Utløser påstander om rasisme og at noen er smånazister alltid samtidig imøtegåelse?
Her kommer en utfyllende gjennomgang. Vi starter med bruddene.
Fakta og fiksjon
PFU var tydelige på at bevisst publisering av usannheter vanskelig kan rettes opp i ettertid. Klassekampen publiserte et essay om Hamsunfestivalen, hvor skribenten hadde tatt seg «poetiske friheter» og påstått at en kokk hadde truet to gjester, omtalt som «smånazister». Dette var ikke tilfelle, noe skribenten senere beklaget.
PFU mente at overtrampet var så grovt at det ikke lot seg rette opp, da ingenting i teksten indikerte at påstanden var fiksjon. Klassekampen ble felt på Vær varsom-plakatens (VVP) 3.2, som krever at publisert informasjon skal være korrekt.
Les mer: Legatum Publishing ved Tore Rasmussen mot Klassekampen
Hvor har du det fra?
PFU understreket at medier må dokumentere kildegrunnlaget for alvorlige beskyldninger. Folkebladet ble felt på VVP 3.2 etter å ha publisert sterke anklager mot en avdød i konstaterende form, uten å synliggjøre et kildegrunnlag. Mediene må altså vise frem for publikum hvor de har ting fra.
Les mer: Graziella Maria Garozzo mot Folkebladet
«Skitunge» er greit, men ikke…
PFU felte Ságat for brudd på VVP 4.14 (samtidig imøtegåelse). PFU slo fast at å kalle en person en «skitunge» er en subjektiv meningsytring, men å beskylde personen for å ha skremt vitner eller lurt systemet var i denne saken faktiske påstander som kunne motbevises og dermed utløste retten til imøtegåelse.
For å oppfylle VVP 4.14 må mediene sikre at den anklagede har fått med seg påstandene og har fått tilstrekkelig tid til å svare.
Les mer: Vetle Langedahl mot Ságat
«En ondskapsfull slange»
PFU diskuterte hvor grensene går for meningsytringer. I nettdebatten under en kommentarartikkel på Document.no ble en muslimsk leder for en kristen festival omtalt slik: «Denne mannen virker som en ondskapsfull slange, som ikke har rent mel i posen i det hele tatt».
PFU konkluderte med at uttrykket var sterkt, men akseptabelt innenfor rammene for meningsytringer, delvis fordi formuleringen «virker som» la inn et forbehold og at resten av debatten handlet om saken – «er det ok at en muslim er leder for en kristen festival?» – og ikke personen.
Les mer: Karim Tahir mot Document
Påstander om rasisme
«Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!» står det nederst i Vær Varsom-plakaten. Ord er også hyppig tema i PFUs vurderinger.
I en annen sak mot Ságat ble begrepet rasisme diskutert. Det gjaldt en lederartikkel med tittelen «Rasisme mot Alta bataljon». Narviksenteret mente lederartikkelen pekte på dem som rasister, noe de mente var en sterk beskyldning som utløste retten til samtidig imøtegåelse etter VVP 4.14.
PFU var i tvil, men oppfattet rasismepåstanden som mer generell. PFU la vekt på at dette var en meningsartikkel der det må være stort handlingsrom, og pekte i stedet på klagers tilsvarsrett, jf. VVP 4.15, altså retten til å svare på kritikken i ettertid.
Les mer: Stiftelsen Narviksenteret mot Ságat
4.14 eller 4.15?
Flere saker i PFU på onsdag handlet om påstander i grenseland mellom VVP 4.14 (samtidig imøtegåelse) og 4.15 (tilsvarsrett).
En av sakene gjaldt Nettavisen, der omtalen handlet om at lærere ved en skole feilaktig var blitt anklaget for rasisme. Personen som sto bak den feilaktige anklagen, og som ble kritisert i artiklene reagerte. Hen mente blant annet at hen ikke fikk en tilstrekkelig mulighet til å forsvare seg, slik at påstandene ble stående uimotsagt.
PFU var i tvil fordi utvalget så at Nettavisen hadde forsøkt å få kontakt med klager før publisering, men ikke konkret forelagt hen de konkrete påstandene. Samtidig var dette en kommentarartikkel og påstandene lå i et presseetisk grenseland, med tanke på om de utløste samtidig imøtegåelse, jf. VVP 4.14. Dette i kombinasjon med at publiseringene var en del av en løpende dekning av en kjent sak og basert på tidligere omtale som var utløst av klagers ytring, gjorde at PFU mente Nettavisens publiseringer ikke var brudd på god presseskikk.
Klagers rolle som samfunnsaktør med politisk verv ble også tillagt noe vekt.
Les mer: NN mot Nettavisen
En klagesak mot Halden Arbeiderblad gjaldt en artikkel med sterk kritikk av skoleledelsen for dårlig håndtering av elevenes læringsmiljø. Skoleledelsen var kontaktet i forkant og ga et generelt svar på kritikken.
I artikkelen ble det blant annet hevdet at «Skoleledelsen har ikke gjort noe som helst», «Skolen lytter ikke til foreldrene» og «Elevenes læringsmiljø har fått negativt utfall». Skoleledelsen mente at disse påstandene konkret burde vært forelagt dem, og at de også skulle ha fått vite hvem som sto bak uttalelsene.
PFU slo fast at det ikke er presseetisk krav om å oppgi identiteten til kilder i slike saker. Derimot skal den som kritiseres, få vite hva kritikken konkret går ut på dersom 4.14 utløses. Utvalget diskuterte hvorvidt påstandene var så sterke og konstaterende at de krevde samtidig imøtegåelse, men konkluderte med at de heller lå innenfor 4.15 – tilsvarsretten.
Les mer: Halden kommune mot Halden Arbeiderblad
Sykmelding er ikke privat
PFU behandlet en sak fra Åndalsnes Avis der en kirkeverge klaget på at hun var navngitt og omtalt som sykmeldt. Klager mente dette var et brudd på privatlivets fred.
PFU slo fast at det å være sykmeldt i seg selv ikke er en privatsak – særlig når det gjelder en offentlig tjenesteperson og saken har offentlig interesse. Informasjon om innholdet i en sykmelding kan imidlertid ofte være privat.
Når det gjaldt navngivningen, vurderte PFU dette som presseetisk akseptabelt i denne sammenhengen. Samtidig merket utvalget seg at avisen, etter å ha mottatt reaksjoner, valgte å fjerne navnet i den publiserte artikkelen.
Les mer: Ellinor Torsgård Solheim mot Åndalsnes Avis
Bildebruk
PFU behandlet en klage mot Tønsbergs Blad fra en privatperson som hadde hatt politikere på befaring på sin eiendom i forbindelse med en byggesak. Han reagerte på at avisen hadde publisert et bilde av ham fra befaringen, da han ikke var klar over at en journalist var til stede.
PFU slo fast at journalister ikke er presseetisk forpliktet til å presentere seg i slike situasjoner. En befaring med politikere må regnes som et offentlig arrangement, som både journalister og andre fritt kan referere fra – noe som også inkluderer retten til å publisere bilder.
Les mer: Sondre Wold mot Tønsbergs Blad
Drapssak
En sak som ble mer komplisert på onsdag, og som også endte i dissens, gjaldt TV 2. Omtalen gjaldt en drapssak, der det i tittelen stod at en (avdød) mann hadde drept sin egen familie. Klager som var pårørende til den avdøde mannen, reagerte på at TV 2 slo fast at mannen gjennomførte alle drapene. Det ble påpekt at mannen var død og at det derfor aldri hadde vært noen rettssak. TV 2 på sin side mente det ikke var noen grunn til å tvile på politiets konklusjon i dette tilfellet.
PFU var kritisk til tittelens konstaterende form, ettersom den avdøde mannen ikke er dømt. Men PFU la vekt på TV 2s redaksjonelle gjennomgang av etterforskningsdokumentene og påtalemyndighetens entydige konklusjon, og mente- under tvil – at overskriften kan aksepteres.
Tre PFU-medlemmer tok imidlertid dissens, da de mente tittelen gikk lenger enn det var dekning for, og var et brudd på VVP 4.4.
Les mer: NN mot TV 2.
Feil og rettelser
TV 2 ble også klaget inn av Ingvild Kjerkol, i forbindelse med omtalen av tekstlikhet i Kjerkols masteroppgave. I de første publiseringene ble det fremstilt som om nye undersøkelser hadde avdekket at omtrent halve oppgaven til Kjerkol var hentet fra andre kilder (43 prosent tekstlikhet), og at dette var årsaken til plagiat og juks, samt at oppgaven ble underkjent.
Det viste seg imidlertid etter hvert at de 43 prosentene også inkluderte treff på alt som var skrevet om Kjerkols masteroppgave etter at den mye omtalte plagiatsaken ble kjent.
TV 2 forsøkte å rydde opp da de gradvis oppdaget at dette var korrekt, men PFU mente at TV 2 kunne ha vært mye raskere og tydeligere i sin korrigering. Det tok en uke før alt ble rettet og korrigert. PFU mente også at TV 2 i de første publiseringene bedre kunne ha fått frem forskjellen på tekstlikhet og plagiat, og påpekt at tekstlikhet ikke nødvendigvis er plagiat. Til tross for disse svakhetene, mente PFU at et brudd var for strengt i dette tilfellet.
Les mer: Ingvild Kjerkol mot TV 2
