Aftenpostens Jan Gunnar Furuly leverte pokerselvangivelse til sjefen før han dekket pokersaken

Siden oktober i fjor har Aftenposten omtalt pokermiljøer i Norge gjennom flere runder. I fjor høst skrev blant annet journalist Jan Gunnar Furuly om en ulovlig pokerklubb i Gunerius-bygget i Oslo sentrum.

3. mars omtalte Aftenposten blant annet politiets razzia mot flere pokerklubber rundt om i Oslo.

Og senest for to uker siden identifiserte Aftenposten Oslo kommunes frontfigur mot svart arbeid som spilte ved en av de ulovlige klubbene.

Les alle Aftenpostens pokersaker her.

Spaning

Journalisten møter Furuly og kollega Thomas Olsen på kaféen like ved inngangen til bygget der de spanet på åpningen av en av de omtalte ulovlige pokerklubbene i fjor høst.

Saken har sitt opphav i at Furuly da han høsten 2016 gikk over til innenriks, meldte seg inn i flere pokergrupper på Facebook. Et knapt år senere sier han en av gruppene skiftet karakter fra å dreie seg om generell pokerdiskusjon til å fremstå som en klubbside for en kommende klubb i hovedstaden.

- Tre menn stod fram med fullt navn og bilde i den lukkede gruppen og sa de skulle åpne den reneste og beste klubben i Norge. De stod i et lokale og la også ved en karakteristisk romtegning med kanter og rutemønstre, sier Furuly.

Han gikk da i gang med å speide i Oslos gater etter en bygning som kunne matche tegningen. Men de fikk ikke napp før noen i redaksjonen ble med på dugnad og tok i bruk satelittbilder på Google Maps. Da så de at klubben trolig hadde tilhold i Gunerius-bygget i Storgata i Oslo.

- Det gjorde at vi kunne sitte her et par uker før de skulle åpne. Så da satt jeg her og spiste kanelboller. Første gang jeg satte meg ned tok det bare 20 minutter før det kom en bil med en av de tre som bar inn små bord. Da var det ikke lenger noen tvil.

Aftenpostens fotograf Hans O. Torgersen fikk både fotografert noen av bakmennene og gjester som kom til klubben ved inngangen og dessuten inn i klubben ved å ligge på taket til en nabobygning.

- Selv om vinduene var polstret med plastfilm fikk han filmet hender som dealer.

I tillegg til spaningen ligger det et omfattende kildearbeid på ulike nivåer, research og datainnsamling til grunn for sakene. Dataen dreier seg om informasjon om turneringer, hvor mye det har kostet å være med, og når folk har røket ut.

- For en av klubbene har vi rundt 30.000 registrerte deltakelser som vi kan knytte til navn og beløp. I tillegg har vi skrapet 24.000 Twitter-meldinger. Jeg har gjort en del av skrapingen, innsamlingen og systematiseringen i Excel, men vi har også brukt SQL-database.

De sitter på så detaljert materiale, at de nylig kunne skrive at den kommunalt ansatte de omtalte hadde spilt i 31 turneringer mellom mai 2016 og august 2017 og at innsatsen var minst 24.850 kroner.

Spilling i grenseland

Furuly understreker at arbeidet har vært et teamwork i Aftenposten. Arnfinn Mauren har bidratt fra Aftenpostens distriktskontor i Ålesund. Og kollega Thomas Olsen ble koblet på da Furuly trengte bakcup.

- Jeg har jobbet mye fra redaksjonen, men også vært med på besøk i pokerklubbene og sett, sier Olsen.

Ved ett tilfelle spilte Furuly poker på klubben i Storgata.

– Det var klarert med redaktørene at jeg kunne spille den første dagen. Jeg spilte for 500 kroner i turneringen. Da var jeg der et par timer og fikk snakket med en god del folk og så selv hva som foregikk i lokalet, sier Furuly, som også tok bilder der med mobiltelefon.

Han legger ikke skjul på at han selv har interesse for pokerspillet og avviser påstander om at han misliker spillet.

– Det er en misforståelse at jeg hater poker.

Furuly sier han har gått i overskudd på pokerturneringer i Las Vegas, at han spilte poker både da han vokste opp i Karasjok og senere hjemme i Drøbak og under jobbreise til Cannes.

- Jeg har aldri spilt på ulovlige klubber utenom åpningen av Oslo Poker i høst, da det var klarert med redaktørene. Utenom det har jeg spilt på lovlige pokersteder i utlandet, og i private vennelag der innsatsen har holdt seg innenfor det som er lovens rammer i dag. Det at jeg vet mye om poker har gitt meg en ekstra kunnskap til å forstå økonomien og hvordan ting er bygd opp.

Han har selv møtt på rykter om at han skal ha spilt ulovlig poker.

– Det stemmer overhodet ikke, og det har jeg altså ikke. Jeg har bare spilt en håndfull ganger i private lag med rammer som dagens regelverk tilsier med maks 1000 i innsats, ti spillere og i et privat hjem.

Samtidig erkjenner han at det har vært et etisk dilemma og at han har operert i en gråsone før oppmykningen av pokerregelverket fra 1. oktober 2015.

– Ja, jeg var kanskje i grenseland når det gjelder noen private lag før liberaliseringen av det norske pokerregelverket i 2015, men jeg har levert en detaljert pokerselvangivelse til sjefredaktør Espen Egil Hansen hvor jeg har skrevet opp hva jeg har gjort.

Veid viktig nok

Nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen i Aftenposten sier til Journalisten at det har vært mange diskusjoner knyttet til pokersaken. En av dem har vært Furulys pokerbakgrunn. At Furuly gikk inn og spilte ble godkjent så lenge det var snakk om et lavt beløp, og at han ikke utga seg for å være noen andre om han ble spurt.

– Jeg vil ikke si det var walraffing, sier Strøm-Gundersen.

Redaktøren sier de så verdien i at redaksjonen selv hadde vært tilstede og sett hva som skjedde på pokerklubben.

– Det var viktig for oss å ha konstatert at det foregikk spiller på klubben. Han gikk inn som privatpersonen Jan Gunnar Furuly, men vi var enig om at han skulle svare at han var journalist om han ble spurt.

– Kan det ha vært ulovlig det Aftenposten gjorde der?

– Jeg vil ikke sette meg til doms over hva som er lovlig eller ikke, det må domstolen avgjøre. Men det å spille på denne typen pokerklubber er ikke tillatt.

Nyhetsredaktøren bekrefter at Furuly leverte en pokerselvangivelse til henne og sjefredaktøren før arbeidet startet.

– Det er jeg glad for at han gjorde. Det var avgjørende for oss at vi ble kjent med det da. Vi vurderte opplysningene i selvangivelsen og mente det var forsvarlig at han kunne fortsette å jobbe med dette siden han har interesse for spillet og kjennskap til deler av miljøet. Men det gjorde det ekstra viktig for Aftenposten å fremstå som balanserte og objektive og å drive kontroll av opplysninger.

Ikke ute etter spillerne

I reportasjen 3. mars skriver Aftenposten blant annet at «gamblingen tiltrekker seg kriminelle gjenger». Til Journalisten sier Furuly at de under arbeidet har fått hjelp av kilder som forteller om hva som skjer rundt klubbene.

- Kildenes motivasjon er at dette må legaliseres eller komme inn i en form der det gis lisenser. I Danmark er det en lisensordning. Det er saker vi kommer tilbake til.

- Er det det du ønsker deg også?

- Jeg har ikke noen annen agenda enn å avdekke kritikkverdige forhold. Vårt klare fokus har også vært på bakmennene, de som organiserer pokerklubbene gjennom svart arbeid og i nært samarbeid med kriminelle gjenger i Oslo. Politiet har også i sin tilnærming til dette uttalt at de ikke er ute etter spillerne.

De to journalistene er opptatt av å understreke at det ikke er spillerne de har vært ute etter. To av dem er likevel det. Senest i forrige uke med Oslo kommunes frontfigur mot svart arbeid.

– Vi har forsøkt å sette søkelyset mot en subkultur som har fått holde på i årevis uten at politiet har brydd seg.

Sikkerhetshensyn

Sikkerheten har også vært et moment. Ved ett tilfelle ble Furuly og Olsen nektet inngang fordi vakten til pokerklubben hadde prøvde å komme inn på hadde et bilde av ham.

– Det var en som stod i døra og visste godt hvem vi var, og gjorde det klart at vi ikke var ønsket der. Senere fikk vi informasjon fra en kilde om at en av klubbene hadde tatt bilde av oss på overvåkingskamera. Så hadde de laget en poster med advarsel mot å slippe oss inn.

Furuly vil ikke gå nærmere inn på hva de har gjort sikkerhetsmessig, men sier at også det å lære opp kilder i bruk av krypterte verktøy har vært viktig. De har også bevisstgjort kilder å ikke ha materiale på mobiltelefonen som kunne avsløre dem som avisens kilder.

Et annet dilemma redaksjonen har møtt på var at saken både fra mars og forrige uke kunne vært publisert allerede rundt årsskiftet.

Politiet bad om utsettelse

Da Furuly i slutten av januar ringte politiet for en kommentar, fikk han først beskjed om å vente på at noen skulle ringe tilbake.

- Da blir jeg oppringt av en politisjef i sentrum. De sier at vi må snakke sammen og at vi kom til å ødelegge en stor etterforskning hvis vi publiserte da. De ba oss først om å vente i åtte uker. Jeg gikk til redaktørene med dilemmaet og de valgte å vente.

Og da politiet aksjonerte i begynnelsen av mars var Aftenposten tilstede utenfor flere av stedene politiet aksjonerte mot.

- Vi fikk beskjed om å møte opp på et klokkeslett på en parole sent om kvelden 1. mars. Det var bare ti minutter før vi visste hvor vi skulle, sier Olsen.

En parole er politiets navn på et internt informasjonsmøte.

- Det var 11 journalister og fotografer fra Aftenposten som satt på parolen og fikk høre hvordan politiet planla aksjonen, sier Furuly.

- Vi ble på en måte embeddet. Men vi visste jo ikke hva de skulle gjøre. Vi hadde skrevet ferdig flere saker og ventet egentlig bare på å publisere, sier Olsen.

Journalistene avviser at de har samarbeidet med politiet.

- Nei. Vi har ikke delt noe av researchen vår med politiet, sier Furuly.

- Vi hadde noen veldig rare møter med dem hvor vi ikke kunne si noe som helst, og de ikke kunne si noe, sier Olsen.

- De fisket etter hva vi hadde og vi fisket etter hva de hadde. Vi som journalister har jo lov til å spørre og prøve å få ut informasjon fra politiet, legger Furuly til.

Det var nyhetsredaktør Strøm-Gundersen som deltok i møter med politiet om utsettelse av publisering.

– De inviterte oss til et møte hvor de fortalte om opplegget. Vår vurdering var at vi satt på nok materiale til å publisere. Men vi er opptatt av vesentlige samfunnsinteresser, og ettersom det var slik og politiet stod midt i etterforskningen syns vi det var en grei vurdering.

Samtidig ble Aftenposten enig med politiet om tidsaspektet.

Også Strøm-Gundersen avviser at det ble gitt informasjon fra avisen til politiet.

– Men vi var enig om at politiet skulle holde oss informert om det som de kunne gi av informasjon til mediene. Og det gjorde de. Vi ville ikke legge føringer for eksklusive avaler, men sa vi ønsket å bli informert så langt det var mulig.

Gullalder for graving

Også forrige ukes sak ble utsatt noen uker, blant annet fordi Furuly måtte jobbe på spionsaken om Frode Berg som sitter fengslet i Moskva. Journalisten sier at den nye medieøkonomien også tillater en sak å ligge litt.

– I papirverdenen hadde disse sakene blitt publisert for lenge siden. Da er det en endimensjonal greie med tekst og bilde. Nå jobber vi nett med tre dyktige utviklere som programmerer presentasjonen med en kombinasjon av video, bilde og tekst. Det som før tok to dager tar kanskje to uker i dag før det er ferdig snekret.

– Det er også sånn at når du jobber prosjektbasert oppstår slitasje. Du blir lei av manuset og tematikken. Du tar pause i noen uker og kommer tilbake og lager et nytt, friskt løp.

Furuly sier også at filosofien om hvordan de jobber har endret seg. De løper ikke lenger på noe som noen har ringt og ønsket dem på. Og han mener at tunge graveprosjekter i et medium i liten grad blir fulgt opp av konkurrenter. Dermed vet redaksjonen at de er alene om saken.

– Hva som er holdbarheten på en nyhet har endret seg. Når du likevel vet du er alene mener jeg det er smart å jobbe saken fram på en sikker måte og få kvalitet i alle ledd. Vi opplever en gullalder for gravende journalistikk i Aftenposten, for ressursene er fristilt.

– Her har det også vært en pedagogisk utfordring. Det har vært mye data og informasjon som vi har måttet lage på en måte så lesere som ikke bare er pokereksperter forstår det.

Identifisering

Et annet dilemma som nyhetsredaktøren trekker fram i forbindelse med dekningen, er identifiseringen av den ansatte i Oslo kommune.

Hun viser til at Aftenposten har som hovedregel ikke å identifisere i kriminalsaker, men at her ble stillingen i kommunen avgjørende.

– Han har vært profilert i kampen mot svart arbeid.