To ganger i år har Aftenpostens anmelder vært i Dagsnytt 18 for å forsvare det han har skrevet

I flere år har frilansjournalist Per Christian Selmer-Anderssen kombinert dekningen av konflikten i Øst-Ukraina, med å skrive teateranmeldelser for Aftenposten i Norge.

De siste månedene har han fått mest oppmerksomhet for anmeldelsene.

Først var det av Kongshavn-revyen, hvor Selmer-Anderssen mente det var «humorkollaps» og ga terningkast én. Skolens rektor trillet samme terningkast på anmelderen. Instruktøren selv svarte med at hver forestilling var en «humorfest».

I forrige uke fikk Selmer-Anderssen nok en gang kritikk. Denne gangen for en anmeldelse han skrev om teaterstykket «Ways of seeing» 23. november i fjor, hvor forestillingen blant annet inkluderte bilder av boligene til toppolitikere.

Begge gangene måtte Selmer-Anderssen forsvare sine ord i Dagsnytt 18.

– Du har skapt veldig mye oppstyr. Hvordan har det vært?

– Det er et privilegium. Jeg kan være streng i mine teateranmeldelser og da synes jeg det er rart at det ikke kommer mer kritikk. Men teaterfolk er veldig rause og har forståelse for anmelderens rolle. De er også mer positive til kritikk og tar det imot på en annen måte enn oss journalister. Vi går alltid i skyttergravene. Baksiden av dette er at teaterfolk ofte ikke svarer på kritikk, fordi de kan bli oppfattet som sutrete. Men de siste ukene har folk svart og det synes jeg er bra.

– Hvordan har det vært å bli stilt til veggs to ganger i Dagsnytt 18 i år, for noe du har skrevet?

– Det er flott at folk tar til motmæle og særlig i disse to sakene. I Wara-saken er det viktig at det blir stilt spørsmål ved min og medienes rolle. I Kongshavn-saken er det superviktig at revyen, som er liten i forhold til Aftenpostens definisjonsmakt, får komme med sin versjon og at jeg blir stilt til veggs med det.

– Er det nødvendig å være så krass mot tenåringer som spiller i revy?

– Ja, det synes jeg. Men det kommer an på hva du mener?

– Det er ganske hardt å gi terningkast 1?

– Hvis vi skal gi terningkast, så må vi bruke hele skalaen. Men når det kommer tilfeller hvor det kommer en vits som har et rasistisk innhold, så setter det meg i et dilemma. På den ene siden kan jeg fjase det vekk og si «flott fellesskap og det er kjempeflott det dere får til». Ellers så kan jeg ta humoren på alvor og forsøke å se hva som fungerer og ikke fungerer. Men jeg kommer aldri med personkarakteristikker av ungdommene. Det gjør jeg heller ikke med profesjonelle skuespillere.

– På Revykavalkaden ble det delt bilde av leilighetsbygget ditt og et bilde av deg med ordet «Rasshøl» over. Der var du tilstede. Hvordan var det?

– Det var gøy. Det var en vits med mange lag. Jeg er inhabil til å anmelde en sketsj på egen person, men den var veldig bra. Jeg visste den til moren min etterpå og hun lo lenge. Og hun er min krasseste forsvarsadvokat.

Se bildene fra Revykavalkaden under:

– Marianne Solberg skriver i Dagsavisen at «den som nå er siktet for de terrorlignende hendelsene kan ha vært inspirert av Aftenposten.» Hun kommer med sterk kritikk av din anmeldelse. Tror du at den kan ha inspirert til det som har skjedd?

– Det kan hende min anmeldelse inspirerte samboeren til å dra på teater og se på forestillingen selv. Det er spesielt som anmelder å bli beskyldt for å få folk til å gå på teater, fordi jeg tenker det er jobben min. Det er også spesielt at jeg og Aftenposten blir stilt til ansvar for det som har skjedd. Teatergruppen har selv opplevd å bli stilt til ansvar. Men de har ikke et ansvar for hva et annet menneske gjør med bilen sin. Da synes jeg det er spesielt at retorikken kastes tilbake på meg. Hvis det setter standarden, så har vi jo ikke teater eller kritikk igjen, da, sier Selmer-Anderssen.

– Er det ikke litt spesielt å trekke sammenligninger til terrorgruppen Rote Armee Fraktion?

– Nei, fordi jeg anmelder dette som en forestilling. Det er viktig å få frem. Jeg anmelder ikke hva de har gjort i forkant av forestillingen. Men de iscenesetter seg selv som venstreradikale ekstremister som har en fiende. Den fienden er NATO og navngitte politikere. De leser navn på en liste mens de viser husene deres. De forteller aldri hva de skal gjøre eller hvorfor de ligger månedsvis i buskene, som de sier i forestillingen. Det skaper et ubehag og jeg skriver i anmeldelsen hvordan jeg opplever det ubehaget. Og det står jo i neste setning at «ubehaget er en del av illusjonen» i forestillingen. De ønsker å skape dette ubehaget.

– Så har jeg blitt kritisert mye for at jeg skrev at «hadde de oppsøkt min leilighet, ville jeg ringt politiet.» Det blir spesielt å lese det etter at teatermedarbeidere har blitt siktet, noe som ikke har skjedd siden krigen. Jeg trodde ikke det kunne skje i Norge. Det trodde ingen andre heller.

– I Dagsnytt 18 sier du at du ikke ville skrevet om politiet i dag.

– Nei, men jeg står for at jeg skrev det i november 2018, fordi det var en annen politisk virkelighet. Når scenearbeidere får påtalemyndighetene på nakken, så får de ordene en helt annen valør.

– Men du ville ikke skrevet det i dag?

– Nei, men er det så rart? Dette er en respons på en forestilling i 2018. Det står jeg for og det var de følelsene jeg satt med i november 2018. Det er ikke feil at jeg følte det var ubehagelig, og jeg ville følt det var ubehagelig å se en venstrevridd aktivist som bodde i busken i tre måneder.

– Andre anmeldere har jo også vært inne på dette og vært mer kritisk og negativ til selve forestillingen enn meg. Jeg synes «Ways of Seeing» får frem enormt med nyanser. Det er mange lag og en superinteressant forestilling. Men det betyr jo ikke at jeg ikke må få lov til å problematisere det. Det er jo jobben min.

– Er det andre ting i anmeldelsen du ikke ville skrevet i dag?

– Svaret er egentlig nei. Det er den setningen om politiet som står seg dårlig i dagens politiske virkelighet.

– Hva tenker du om ditt bidrag til det uvennlige debattklimaet som har oppstått, og hendelsene som etterforskes av PST?

– Nei, jeg har ikke tent på bilen til Wara for å si det sånn. Jeg har forsøkt å bidra til å beskrive hvordan forestillingen er.

– Hva med debattklimaet?

– Etter dette ble en stor sak skrev jeg en dobbeltside i Aftenposten om «hva viser egentlig Ways of Seeing?», hvor jeg punkt for punkt skriver hva den viser – og avliver mytene om hva den ikke viser. Jeg har også gått kritisk gjennom hvor mange ganger det er brukt advokat mot teater. Det har skjedd tre ganger hittil i 2019. Det er krevende at mange nesten krever at jeg skal ta parti med enten Black Box Theater eller Erna Solberg. Det gjør jeg ikke. Jeg er journalist, ikke aktivist.

– Det er helt legitimt å kritisere meg. Men hva skal en anmeldelse være hvis du ikke beskriver og problematiserer det du ser på scenen? Det kommer jeg fortsatt til å gjøre. Hvis det skjer noe kontroversielt på scenen, så kommer jeg ikke til å ringe sjefen min og si at nå er det viktig å ikke skrive, fordi det kommer til å bli bråk. Tvert imot kommer jeg til å si «Hør, hør! Les anmeldelsen min».

– Har Aftenposten støttet deg?

– Ja, 100 prosent. De betaler skikkelig og støtter meg hele døgnet, om det er nødvendig. Jeg får også støtte fra kritikerkolleger. De er ikke alltid enige med meg i mine anmeldelser, men de støtter meg i at jeg skriver min teateranalyse.

Aftenpostens kulturleder Cecilie Asker har også skrevet et tilsvar til innlegget i Dagsavisen.

– I offentligheten er du kjent som teateranmelder. Men for mange kolleger er du kjent som en som har dekt Ukraina-konflikten i ganske mange år.

– Ja, jeg gjør de to tingene samtidig. Jeg kom nettopp hjem fra frontlinjen med fotograf Kyrre Lien da jeg var på Revykavalkaden.

- Hvor mye oppmerksomhet får prosjektet ditt i Ukraina sammenlignet med teateranmeldelser i Aftenposten?

– Teateranmeldelsene får selvfølgelig mye mer oppmerksomhet. Men de har et større volum. Jeg vet ikke hva jeg skal si om det, men jeg skulle gjerne ønsket at Øst-Ukraina hadde fått mer oppmerksomhet, jeg. Men det er to forskjellige roller. I Ukraina kommenterer jeg ikke. Der rapporterer jeg og forteller historier fra området.

– Jeg har også skrevet om teater i Donetsk. Å forsøke å se hva krig gjør med teater. Det vil jeg gjerne skrive mer om. Etter reisene til Ukraina har jeg også endret litt syn på hvor god vår egen offentlighet er. Jeg kan kritisere teater. Teateret kan kritisere meg. Teateret kan være maktkritiske. Pressen kan være maktkritiske. Det er ekstremt viktig at det er en debatt hvor vi snakker sammen, og ikke en propagandakrig som du kan finne i Øst-Ukraina. At vi har en offentlig samtale i Norge, er årsaken til at vi ikke har krig.

– Har du lært noe av kritikken du har fått?

– Jeg har lært mye. Jeg tenker mye over det jeg har skrevet i ettertid. Setningen om politi står ikke godt i dag, men det må jeg leve med. Journalistikk er en historisk kladdebok. Men jeg lurer på om jeg kanskje burde gått tidligere ut og forsvart kunstnerne? Burde jeg sett på kritikken fra statsminister Erna Solberg som et rødt varsellys og skrevet en kommentar? Har jeg vært for sent ute med kommentarer om debatten? Og så har jeg tenkt over hvor går grensen mellom å være journalist og aktivist? Skal jeg ta et mellomperspektiv? Eller er det ganger hvor jeg må skrive med store bokstaver?

– Hva har du konkludert med?

– Jeg tror det er greit å ikke være aktivist. Det er det mange andre som er.

– De siste månedene, har du sett noen i buskene der du bor?

– Nei. Jeg tror etter de siste månedene så ville jeg invitert dem inn på en kaffe.

– Så du ville ikke ringt politiet?

– Nei, når jeg vet at politiet er mer opptatt av teaterkunsten enn innbruddstyven, så ville jeg nok ikke gjort det.

For ordens skyld: Journalist Eskil Wie Furunes jobbet sommeren 2015 sammen med Per Christian Selmer-Anderssen i VG, og har også møtt han i sosiale sammenhenger de siste årene.