I åtte år ventet Ole Reinert Omvik og NRK med å sende kveldens Brennpunkt-dokumentar. Det var ikke gitt at den skulle bli sendt

Vi er i 2008. Politikerne skryter av at de har løst mobbing i skolen med millioner av kroner til anti-mobbeprogram. I NRK sitter Ole Reinert Omvik og har en helt annen oppfatning. For selv om myndighetene setter av penger, løser det svært lite. Han er journalist i NRK Brennpunkt og han har lyst til å jobbe med tema med utgangspunkt i politikerne.

Omvik begynner å søke etter mobbehistorier i Atekst. En god dokumentar trenger ansikter og historier. Han finner mange saker, men i de aller fleste tilfeller er dem det handler om anonymisert. I den norskspråklige samiske avisen Ságat finner han 13 år gamle Arnar og hans mor på forsiden.

– Det var så oppsiktsvekkende at jeg ringte moren med en gang og snakket med henne og Arnar. Han var så sped og kunne nesten ikke snakke, men vi tok sjansen og dro til Karasjok, forteller Omvik til Journalisten.

Lang og vanskelig historie

I kveld, åtte år etter dokumentaren ble ferdig klippet første gang, sendes den på NRK. Det var ikke gitt. I flere runder underveis har redaksjonen vurdert om dokumentaren kan sendes.

Historien om Arnar er en vond historie. Det er fortellingen om gutten som kledde seg annerledes. Som ikke spilte fotball, men skatet. Som befant seg i ytterkanten av det lokale guttemiljøet. Han som ble låst inne på skolen av de andre guttene. Eller som ble frastjålet matpakkene.

Når Omvik og hans kolleger kommer til Karasjok har moren kjempet en innbitt kamp for sønnen. Men, som Brennpunkt avdekker, skolen har sviktet på mange punkter. De har ikke tatt saken alvorlig, og de har ikke løftet den. I to ganger én uke er NRK i Karasjok. De inviteres inn i hjemmet til familien. De møter og filmer mobberne. Omvik og redaksjonen konfronteres hyppig av etiske problemstillinger.
 

– Vi filmer en gutt på 13 år med en mor som kjemper for ham på barrikadene. Det er klart at du innerst inne kjenner en engstelse for at han ikke har lyst til å være med i det hele tatt. Kanskje er han med på dette fordi de voksen er med på det? Alle de vokste er positive til dokumentaren, men er det hans vilje? I ettertid ser vi at det nok ikke er det. Ser du på miljøet som var rundt ham den gang, og det han skulle stå i etter at dokumentaren var blitt sendt, er jeg sikker på at avgjørelsen vi tok var riktig, sier Omvik.

Under opptakene gikk han med en klump i magen. De var tett på gutten og møtte ham i sårbare situasjoner. Andre dagen på ungdomsskolen møter de Arnar hjemme. Han har ennå ikke gått på skolen, men har vondt i magen. Hele natten har han kastet opp. Kamera er tett på ansiktet til den unge gutten.

– Jeg har aldri vært så tett på et menneske som journalist noen gang. Det har nok gjort at jeg kjente sterkere på hans opplevelser enn jeg ellers gjør. Vi var i Karasjok i en tid som var dramatisk for ham. Det ble en offentlig sak og Barneombudet holdt folkemøte. Det var oppvask i bygda.

Vendepunkt i klippen

Omvik tilbringer som fortalt to uker sammen med familien, og så går han i klippen. Det er her vendepunktet oppstår.

– Jeg tok med meg inntrykket av atmosfæren i guttemiljøet i Karasjok inn i klipperommet. Dokumentaren ble klippet ferdig - og jeg var ganske fornøyd med resultatet, og så oppstår problemstillingen om hvordan dette vil påvirke Arnars liv. Når dokumentaren er publisert kan jeg gå videre til neste sak, men han må leve i det. Han bor fortsatt i Karasjok på dette tidspunktet. Det forandret hele problemstillingen.

Sammen med prosjektleder Cecilie Ellingens ber Omvik om hjelp fra psykolog Hedvig Montgomery. De ber henne se dokumentaren og analysere den, uten å gi noen pekepinn. Psykologen blir tungen på vektskålen i 2009. NRK velger å ikke sende filmen.

Flere blir lei seg. Journalisten inkludert. Men historien er ikke blitt liggende. For mobbetallene synes ikke å endres. Millioner til tross. Omtrent annet hvert år har Omvik kontakt med Arnar som nå er flyttet til Arendal. Det går ikke spesielt bra. Den nå unge mannen lider av tredjegradsangst. Men for ett år siden ringer Arnar og ting har gått framover.

Omvik bestemmer seg for å intervjue Arnar igjen. Han vil følge opp historien med hjelp av den unge mannens refleksjoner. Journalisten har sett dokumentaren utvikle seg underveis i redigering. Arnar og hans familie har fram til i fjor ennå ikke fått lov til å se den.

Ifølge Omvik har det vært et viktig poeng for redaksjonen. Å la ham i ung alder se filmen om seg selv ville kunne bidra til å sementere bildet av ham. Derfor ga ikke NRK familien mulighet til å se dokumentaren tidligere.

Etisk balansegang

Etikken har vært viktig. For det handler ikke bare om Arnar og hans familie, men også mobberne. I kjølvannet av “Lommedalsaken” har kritikken fra blant andre Kjersti Sortland i Budstikka vært at barna som anklages for å være mobberne, ikke ble skjermet av mediene.

I filmen om Arnar kommer to av dem som var med på en episode på skolen hvor han ble stengt inne hjem i stua til guttens familie. Moren har tatt dem med dit for å si unnskyld. Disse to guttene, som nå er et par og tjue år, møtte Omvik for så seint som en måned siden.
 

– De har fått se seg selv, og hvordan Arnar reflekterer rundt alt som er skjedd. Han klarer nå å sette ord på det han ikke fikk til for åtte år siden. Det har forsterket verdien av fortellingen. Guttene står nå for deres delaktighet. Det er utrolig tøffe gutter. Og de står fram hele veien.

Som følge av de åtte årene som er gått har dokumentaren fått en ny dimensjon gjennom refleksjonene. Samtidig har samfunnet også fått flere mobbehistorier. Flere av dem med tragisk utfall. Mest kjent er Odins historie som VG fortalte. I kveldens dokumentar forteller Omvik også om ei jente som for to år siden tok sitt eget liv som følge av mobbing.

Delt innhold med Supernytt

Brennpunkt-sjef Odd Isungset forteller at særlig denne delen av historien har bydd på flere etiske diskusjoner. Fordi historien er så fersk. Arnars historien har en annen etisk tilnærming siden de involverte nå er myndige og kan reflektere rundt det som er skjedd.

Underveis i prosessen har NRK Super fått tilgang til råmaterialet. Dagen etter at Brennpunkt har sendt voksenversjonen, publiseres alternativet for de yngre. Det synes Isungset er spennende. For mens Brennpunkts fortelling er mer moll-stemt, er Supernytts tilnærming en annen.

– De har en mer tilpasset og lettere tilnærming. Det er veldig interessant fortellerfaglig hvor forskjellige de to historiene blir.