– Jeg har ikke tillit til mennesker som har blanke, tomme pulter

I eget selskap 

Hvem: Anne Gunn Halvorsen

Hva: Frilansjournalist og forfatter

Hvor: Hjemmekontor på Hellerud
 

​​

Scroll over bildet for å lese om de ulike gjenstandene på skrivebordet.

Ding dong! Langs en snøfull gangsti ligger husene på rekke og rad. Frilansjournalist og forfatter Anne Gunn Halvorsen åpner døren, i tøfler. Arbeidsdagen har begynt, men Halvorsen har sluppet å kjempe seg gjennom snøen og inn på overfylte t-baner for å komme på kontoret. 

– Det fine med hjemmekontor er at jeg slipper å transportere meg selv til et arbeidssted, da sparer jeg tid slik at barna mine kan få sove til de våkner av seg selv. Vi har null morgenstress, og så kan jeg i teorien ta skiturer i lunsjen, forteller hun. Skiene står klare i gangen, og i løpet av fem minutter er hun i Østmarka. 

Fra et lite hjemmekontor i andre etasje i rekkehuset, skriver Halvorsen portretter for Dagbladet Magasinet, og lager en rekke faste spalter for aviser og magasiner. Innimellom jobber hun som ekstern innholdsredaktør for sakprosa. For et snaut år siden ga hun ut den journalistiske selvhjelpsboken «Livet og korleis leve det». Og i fjor høst kom biografien om Vendela Kirsebom, ført i pennen av frilansjournalisten og forfatteren. På hjemmekontoret får hun ro til å dykke inn i manus og skrive ut, og hun kan ta telefonsamtaler i fred. Halve uken er Halvorsen på et kontorfelleskap i byen.

– Der bråker jeg mye og får utløp for det sosiale behovene, sier hun.

Kun noen trappetrinn til jobb, skiløyper utenfor vinduet, muligheten til å tasse rundt i tøfler. Men man kan bli litt sprø av å være så mye i eget selskap, innrømmer Halvorsen. Av og til kan hun savne lagfølelsen et redaksjonelt miljø gir.

– Når Giske går av, Justin Bieber søler vann på scenen eller andre store ting skjer er det forferdelig ikke å ha noen å snakke med det om!
 

Selvlagd kunstverk 

Hvem: Olav Egil Aune

Hva: Kommentator i Vårt Land

Hvor: Vårt Lands redaksjon i Grubbegata i Oslo
 

– Jeg må ha tingene rundt meg. Det er ikke snakk om rot. Disse tingene er mine venner. Jeg vet hvor jeg finner dem hvis jeg trenger trøst, forteller Olav Egil Aune i Vårt Land. 

I det åpne kontorlandskapet i redaksjonen, har kommentatoren skapt sin egne lille hule langs vindusrekken. Rundt plassen hans og på pulten ligger bøker stablet, og på skilleveggen bak henger bilder og tegninger, fra kunsthistorien og fra hans egen historie. Slik har han alltid hatt det. Flere ganger har ledelsen prøvd å ta den fra ham, forteller han. For et par år siden sendte den forrige sjefredaktøren et bilde fra pulten rundt til de andre på huset. Men Aune og hulen hans overlevde.

– Nå regner jeg med at det er fredet. Jeg er jo snart museal uansett, humrer han. Etter 30 år i Vårt Land går den tidligere kulturredaktøren ned i stilling for å gjøre andre prosjekter.

Selv ser han en visuell rytme i tingene han omgir seg med på arbeidspulten.

– Farger, mønstre - det er som å være inne i et selvlagd kunstverk. Her får jeg jobbet godt, objektene gir meg impulser og trigger hukommelsen. Såkalte «clean desks» som er populært i mange bedrifter, har han liten sans for.

– Jeg har ikke tillit til mennesker som har blanke, tomme pulter. Å ha gjenstander rundt deg vitner om at det foregår noe i hodet på en.
 

Hjemmekoselig 

Hvem: Maria Gossé 

Hva: Frilansfotograf

Hvor: Kontorfelleskap i Damstredet i Oslo
 

​

– Dette kontorfellesskapet er det beste. Jeg hadde aldri holdt ut som frilanser uten, forteller fotograf Maria Gossé mens hun serverer kaffe. En svak eim av røkelse ligger over rommet. Susanne Sundfør strømmer ut fra en Mac på en av de mange arbeidspultene som står langs veggene som er dekket av bilder, utklipp, tegninger og prisdiplomer. Kontorfellesskapet ligger i et fredet kvartal i Damstredet, rett ved Vår Frelsers Gravlund. Det tidligere melkeutsalget har blitt et hjem for fotografer, filmfolk og grafiske designere. 

Selv har Gossé hatt arbeidspult her siden mai i fjor. For henne er det viktig å ha en plass å gå til utenfor leiligheten, for bedre å skille arbeid og fritid. Å være en del av et fellesskap der man kan spørre hverandre om råd til søknadsskriving, prising, utvikle ideer sammen og få hjelp til å redigere eget arbeid, er noe hun setter høyt. 

Om en og en halv måned åpner Gossé utstilling på Fotografienes Hus i Oslo. Prosjektet hun skal stille ut heter «Burlesque», og portretterer burlesque-dansere. Det er det hun prøver å fokusere på nå. Innimellom gjør hun jobber for Dagbladet Magasinet, forlag og enkeltoppdrag for andre redaksjoner. Men egne prosjekter tar mye tid. Nylig fikk hun støtte fra Fritt Ord til to prosjekter, det ene er en fortsettelse av burlesque-prosjektet, og det andre handler om ettervirkningene av seksuelle overgrep. Når man jobber mye med egne ting, er det fint å være en del av et fellesskap.

– Det er godt at noen har troen de dagene du tviler på deg selv. Jeg vet at jeg blir glad når jeg kommer hit. Her er det fine folk.
 

«Gravehjørnet» 

Hvem: Leif Welhaven

Hva: Kommentator i VG

Hvor: I Verdens Gang i Akersgata
 

I «gravehjørnet» på VG Sporten har kommentator Leif Welhaven det han selv beskriver som «kanskje en av de beste plassene på huset». Han er for seg selv, avskjermet, men samtidig nær kollegaene. Vindusplassen er lys, og han har utsikt - selv om den er rett inn i en bygning. Her kan kommentatoren synke ned i sin egen verden. Det er han avhengig av når han skal lese kompliserte dokumenter, som dopingdommer fra CAS, eller når han skal få kommentarer til å flyte. 

– Jeg er nok blitt mer støysensitiv med årene. Ro er viktig for meg. Jeg har en selvstendig stilling med et avgrenset tema-område. Da er det godt å sitte litt unna realtid-øya på sporten, mener Welhaven.

På arbeidspulten ligger bøker og det han trenger i den daglige jobbingen. På veggen bak ham henger de litt mer langsiktig planene - en whiteboard med ideer og tankekart. Bilder av da VG Sporten vant SKUP diplom for et stort prosjekt om innsyn og åpenhet på toppen i Idretts-Norge. Noe å strekke seg etter. Kaos med et snev av system, sier han om egen arbeidsplass. Men i hodet og i ideebøkene, der er det system.

– «Gravehjørnet» er en slags stat i staten. Han jeg jobber tettest med sitter ved siden av meg. Dialog, idéutvikling og kvalitetskontroll blir bedre når den fysiske avstanden er kort. I saker med mye motstand minimerer man risikoen for feil ved å sitte sammen, tror Welhaven. 

– Det eneste minuset er at det er litt langt til kaffemaskinen. 
 

Utsiktsposten

Hvem: Irene Halvorsen

Hva: Sjefredaktør i Nationen

Hvor: I Nationen på Grønland i Oslo
 

​​
– Jeg sitter ikke her så lenge av gangen. Jeg er mye ute på møter, eller jeg går rundt i redaksjonen, forteller Irene Halvorsen. Sjefredaktøren i Nationen lener seg tilbake i kontorstolen. Fra den delvis åpne hjørneplasseringen i femte etasje har hun god tilgang til medarbeiderne. Snurrer hun stolen 90 grader, ser hun utover hustakene i Oslo øst og himmelen som stadig forandrer seg. Et godt motiv å feste blikket på når hun står fast i arbeidet. Det renser tankene.

– Jeg kunne nok jobbet mange plasser, men det må ikke være for rotete, forteller hun. Arbeidspulten ble ryddet før jul. Gjenstandene som ligger her nå, er ting hun behøver for arbeidet, eller som gir henne glede. Som sjokolade, en traktor, en plante og bildet av barna.

Alle i Nationen har faste plasser. Større bedrifter kan spare stort på å knipe arealene og innføre “free seating”, tror hun. Men det er en økonomisk kostnad også at folk bruker 15-20 min hver morgen og ettermiddag på å pakke opp og ned arbeidsutstyret sitt.

– Jeg tror mer på endringer i lokaler som følge av nye arbeidsprosesser. Vi må ha støysoner, for å få til mer samarbeid på tvers. Utviklere, designere, journalister og fotografer som jobber sammen, må snakke sammen. Andre arbeidsprosesser krever ro.

Halvorsen ser for seg en fremtid der journalister og fotografer er mye mindre på kontoret, og mer ute for å møte folk og fe.

– Teknologien gjør det mulig å jobbe fra hvor som helst, og likevel klokke inn på et og annet møte.